Ubåttjenesten opplevde suksess, til tross for at de slet med underbemanning og våpen som sviktet.
Da meldingen om krig mot Storbritannia kom, ble den mottatt av 18 tyske ubåter, som enten allerede var utstasjonert eller på vei ut fra Tyskland. Noen få ubåter av Type II var stasjonert i Østersjøen, hvor de hadde kjempet mot polske styrker uten hell. De fleste av dem var imidlertid på oppdrag i Nordsjøen, hvor den begrensede rekkevidden og bevæpningen ikke var noen hindring. I begynnelsen av krigen var de middels til store ubåtene, som Type I, Type VII og Type IX henvist til Atlanterhavet. Lojaliteten til loven om krigsbytte tillot ikke ubåtene å patruljere nær den britiske kysten og utenfor “flaskehalsene” ved havnebyene, der handelsskipene reiste inn og ut. Ubåtene var i tillegg tvunget til å operere over vann, og var dermed et fristende og enkelt mål for landbasert fly- og marineeskorte. I stedet patruljerte ubåtene langs en lang front som strakk seg fra Irlands nordspiss til Gibraltar.
Den 7. september 1939 ble imidlertid to av disse ubåtene beordret tilbake i havn etter å ha fått etterretning om en mulig nedgang i den britiske handelsfarten frem til oktober. Dönitz kuttet dermed utgiftene ved å redusere antall ubåter på oppdrag, og var fast bestemt på å komme sterkere tilbake. Likevel ble 47 handelsskip senket i løpet av september, av torpedoer, artilleri og miner. Fire skip ble tatt av “krigsbyttemenn” og fraktet til tyske havner, og to skip ble ødelagt. 17. september klarte kapitänleutnant Otto Schuhart i tillegg å senke hangarskipet HMS Courageous på spektakulært vis, 56 mil vest for Land’s End.
Ubåtene gjorde sitt første forsøk på en gruppeoperasjon i oktober, men lyktes kun delvis. På grunn av manglende nummer på ubåtene ble operasjonen svært ineffektiv, og torpedoene skulle etter hvert volde Dönitz’ menn stadig større problemer. Man eksperimenterte også med å sette inn en seniorbefal i en ubåt, som en taktisk leder, men dette viste seg å være upraktisk. Selv om det gikk en stund før de forsøkte seg på gruppeoperasjoner igjen, ble det besluttet at kontrollen skulle ligge sentralt i hovedkvarteret. Dette fordret selvsagt at radiokontakten var jevn og pålitelig for å kunne koordinere posisjonene. Til tross for at meldingene ble kodet gjennom det tyskerne trodde var den ugjennomtrengelige Enigma-koden, skulle det vise seg at denne formen for kontroll til slutt forårsaket det uunngåelige nederlaget for ubåtene i andre verdenskrig.
Offensiven mot handelsskip var Dönitz’ største militærstrategiske anliggende, men noen få av ubåtene ble også benyttet i direkte angrep på den britiske marinen. De fleste av disse oppdragene besto i å minelegge farvann. Det ble imidlertid også utført angrep. Et av disse var Günther Priens vågale angrep med sin U-47 på den britiske marinens ankerplass ved Scapa Flow, hvor han lyktes i å senke HMS Royal Oak. For britene var dette et kraftig mentalt skudd for baugen, samtidig som det var en enorm symbolsk seier for tyskerne. Angrepet førte også til at viktige krigsskip ble flyttet fra Scapa, som igjen førte til at flere av dem ble skadet av miner.
Under krigens første måneder angrep ubåtene i tre “bølger”, som toppet seg i september, oktober, og til slutt i februar 1940. Etter hver tokt fulgte imidlertid en omfattende overhaling i dokken, ettersom de harde kampene avdekket svakheter ved de første ubåtenes mekaniske eller bygningsmessige sider. Mangel på kapasitet i verftene medførte at ødelagte ubåter hopet seg opp. Dette gjorde det vanskeligere å holde ubåtkrigen i gang. Selv om det i gjennomsnitt kun var seks ubåter i daglig drift mellom oktober og februar, klarte de å påføre de allierte handelskonvoiene store tap.
Fra mars 1940 ble de fleste ubåtene trukket tilbake for å delta i forberedelsen av invasjonen av Danmark og Norge, som begynte den 9. april 1940. Den tyske Kriegsmarine ble nesten utelukkende satt til å støtte amfibiefartøy som gikk i land fra Narvik i nord og helt ned til den dansk-tyske grensen i sør. Ubåtene ble i stor grad brukt som beskyttende skjold mot motangrep fra den britiske marinen, og det var her torpedokrisen virkelig kom til syne da gjentatte angrep mot store britiske skip resulterte i en gedigen fiasko. Til tross for at ubåtene ikke var spesielt godt egnet i forsvarsrollen, hadde torpedoskipene og troppetransportskipene gode muligheter. De mislyktes imidlertid totalt. Da ubåtene returnerte til verftet for reparasjoner, var moralen på et absolutt bunnivå. De var som tannløse haier.
Tilbake til Atlanterhavet
Mens invasjonen av Norge pågikk, var Atlanterhavet fritt for ubåter i nesten tre måneder. I juni 1940 var de tilbake igjen og opererte primært vest for Biscayabukta. De britiske mottiltakene var en reprise fra første verdenskrig. Det ble igjen opprettet en kraftig minesperre i Doverstredet, som senket tre ubåter (åtte prosent av den operative ubåtstyrken) og gjorde Den engelske kanal utrygg å forsere på vei til Atlanterhavet. Ubåtene ble i stedet tvunget til å navigere rundt De britisk øyer. Dermed brukte de mer drivstoff og tid, og ble mer utsatt for angrep fra fiendens luft- og sjøforsvar. Et omfattende minefelt i Nordsjøen klarte ikke å forhindre at ubåtene kom seg trygt forbi. Operasjoner som gikk ut på å minelegge havner utenfor den britiske østkysten hjalp heller ikke. Når de var vel ute i Atlanterhavet, streifet ubåtene tilfeldig rundt i grupper på jakt etter skytemål. Da hangarskipet HMS Courageous ble senket, førte det til at hangarskipene fikk retrettordre. Disse ineffektive jaktgruppene fant samtidig styrke i hvordan konvoiene ble gjennomført, ettersom konvoiene var små og et betydelig antall handelsskip fortsatte å seile alene. De utgjorde lette mål hvis de ble funnet av ubåtene.
I slutten av juni 1940 var både Norge og Frankrike okkupert av tyske styrker. I de norske havnene kunne tyske ubåter fylle drivstoff og skaffe etterforsyninger på vei til og fra Atlanterhavet. Det var imidlertid okkupasjonen av de franske havnene langs atlanterhavskysten som virkelig endret spillereglene for tyskerne i krigen til sjøs. Fem besatte havner – Brest, Lorient, Saint Nazaire, La Pallice og Bordeaux – ble gjort til ubåtbaser, og i løpet av få måneder var den nødvendige infrastrukturen på plass. Den 7. juli 1940 dokket Lemps U-30, som første ubåt, i franske Lorient, den 2. ubåtflotiljens nye hjemhavn. Den var tilbake fra sitt sjette krigstokt. Nå var de trygt forbi Storbritannia, og hadde fått en permanent ubåtbase med Atlanterhavets slagmark regelrett utenfor stuedøren.
I juni hadde tyskerne reparert to av hovedfeilene ved torpedoene, og ubåtene kunne operere mer effektivt i kamp. Dönitz sverget til den såkalte “tonnasjekrigen”. Begrepet “tonnasje” viser til en komplisert beregning av et handelsskips totale indre volum – det vil si fraktekapasiteten. Dette ble registrert som “Gross Register Tonnage” (GRT). Dönitz’ mål var å senke handelsskip og deres tonnasje i en så stor skala at den ikke kunne erstattes, og derved hindre forsyningene til Storbritannia tilstrekkelig til at de ikke lenger kunne holde krigen i gang. Det spilte ingen rolle hvor denne tonnasjen ble ødelagt, noe som forklarer at Großadmiral Raeder ble sendt alene langt ut i Sør-Atlanteren på jakt etter allierte konvoier som kunne pulveriseres av tungt skyts. For Dönitz var Schwerpunkt (fokuspunktet) i denne krigen det sentrale Atlanterhavet, som nå var mer sårbart enn noen gang før, på grunn av de franske ubåtbasene.
Lykkelige tider?
Ubåtene gikk til kamp mot konvoiene med fornyet styrke og større besluttsomhet enn noen gang før. Perioden, som varte fra juni 1940 til mars 1941, ble kjent som “den lykkelige tiden”, da tallet på senket handelstonnasje skjøt i været. I denne perioden var antall ubåter til sjøs gjennomsnittlig 12, av totalt 26 ubåter i fronten (ikke inkludert øvelsesbåter eller testbåter). Dönitz lå fortsatt godt under sitt ønskede mål om 100 ubåter i felt til enhver tid, men de ubåtene som var i kamp, hadde overraskende stor suksess. I løpet av “den lykkelige tiden” senket ubåtene 2 321 086 brutto registertonn i handelstonnasje. Det var nesten tre ganger mer enn det krigsskipene senket, og tre og en halv ganger mer enn det tysk luftvåpen senket.
Ubåtkrigen var likevel ikke fullt så ensidig som disse tallene antyder. Selv om denne innledende fasen i slaget om Atlanterhavet i ettertid skulle bli kjent som “den lykkelige tiden”, var det ikke et begrep som ubåtmannskapene selv brukte. Perioden var dominert av kommende “ess”, som Günther Prien, Joachim Schepke, Erich Topp og Otto Kretschmer. Kretschmer fremholdt hardnakket at det var langt fra noen lykkelig tid. Ubåtene led ofte store tap – noen ganger så mye som halvparten av den operative flåten innenfor et område. Mellom juni 1940 og mars 1941 gikk 15 ubåter tapt, og med dem også tre av de fire tidligere nevnte “essene”. Günther Prien og mannskapet hans forsvant, og den 17. mars ble både Schepkes U-100 og Kretschmers U-99 senket av eskorteskip nordvest for Hebridene. Kretschmers svært vellykkede fremgangsmåte i krigføringen, var å holde seg over vann når han skulle angripe. Ved hjelp av høy fart og lav silhuett kunne han trenge gjennom konvoien og fyre av torpedoene innenfra. Dermed holdt han seg usynlig og var samtidig i stand til å stikke av hvis nødvendig. Denne kvelden lå han i bunkeren da hans nestkommanderende oppdaget en fiendtlig destroyer. Han styrte ubåten ned, til tross for den stående ordren om å snu om og stikke av hvis de ble oppdaget. U-99 var nå fanget under vann der farten var dramatisk redusert. Ubåten ble oppdaget av ASDIC, de alliertes sonar som kunne oppdage ubåter, og skutt opp til overflaten av synkeminer fra destroyeren HMS Walker. Kretschmer beordret alle å forlate den ødelagte ubåten, før han og alle så nær som tre av mannskapet hans omkom. De tre overlevende ble tatt til fange. Mindre enn en halvtime tidligere hadde Schepkes U-100 blitt lokalisert under en havstorm og beskutt av HMS Vanoc. Schepke satt fast i det ødelagte kommandotårnet og viftet med armene idet ubåten gikk ned. U-100 var den første ubåten som ble oppdaget ved hjelp av teknologien som skulle bli de tyske ubåtenes bane: radar. Hvis det noen gang hadde vært en “lykkelig tid”, var den definitivt over nå.
Du kan lese mer i bokasinet Slaget om Atlanteren.
