Det kalde Atlanterhavet ble åsted for en utmattende kamp på liv og død for den britiske og tyske marinen.
Den 11. mai 1943 la konvoi SC-130 ut fra havnen i Halifax, eskortert av den britiske marinen. Den fraktet livsviktige forsyninger til Storbritannia, og de 37 handelsskipene var prisgitt åtte eskortefartøyers beskyttelse for en trygg overfart på det enorme havet. Men Kriegsmarine hadde dem allerede i kikkerten. En ulveflokk av ubåter hadde været lukten av dem, deriblant U-954. Siste melding fra den ble mottatt av tyskerne 19. mai, før den, i tillegg til fire andre ubåter, ble angrepet og senket med alle mann om bord. Angrepet lyktes takket være den nye bombekasteren Hedgehog, som ble installert på den britiske marinens destroyere HMS Jed og HMS Sennen. U-954 var en ny ubåt, satt i tjeneste kun seks måneder tidligere, og hadde en erfaren kaptein og mannskap. At den gikk tapt på første tokt viste hvor farlig ubåtene levde våren 1943. Admiral Karl Dönitz fikk ikke nyheten om U-954 før 24. mai, og fikk dermed også vite om sin sønn Peter Dönitz’ skjebne. Han var vakthavende offiser på fartøyet. Tapet er ikke nevnt i Dönitz’ memoarer, men det må ha gått inn på ham personlig. Mai 1943, kjent som “Black May”, ble begynnelsen på slutten for ubåtenes overmakt på havet.
1943 skulle bli et turbulent år for den tyske ubåtstyrken, eller “U-Bootwaffe” (UBW), som fikk erfare både svimlende oppturer og knusende nederlag i Atlanterhavet. I krigens første periode slet de allierte med å finne riktig taktikk for å verne atlanterhavskonvoiene mot ubåtfaren. Konvoiene var dårlig beskyttet, og dette utnyttet ubåtene til fulle. Ubåtenes offensiv nådde et toppunkt i mars 1943, da stadige trefninger medførte et alliert tap på totalt 82 skip og 476 000 tonn med forsyninger. Til sammenlikning ble bare 12 ubåter senket på hele måneden. Slaget om Atlanterhavet var en fryktelig utmattelseskrig, der skip, forsyninger og tonnasje var målet. Tyskland måtte senke handelsskip fortere enn de ble bygd. Deretter kunne de bare håpe at Storbritannia ble så utsultet at de måtte gå i forhandlinger. På samme måte måtte de allierte holde tallet på senkede ubåter oppe, og hindre produksjonen av nye, for å holde befolkningen mette. En rapport fra den britiske marinen beskriver den desperate situasjonen de allierte var i: “Tyskerne var aldri så nær ved å kutte kontakten mellom den gamle og den nye verden som i de første 20 dagene av mars 1943.” Winston Churchill var også bekymret, og sa: “Slaget om Atlanterhavet var det eneste som virkelig skremte meg.”
I april reiste returnerte mange aktive ubåter til dokk for hvile og proviantering, noe som ga de allierte et sårt tiltrengt pusterom. De hadde allerede mistet 39 skip med 235 000 tonn med forsyninger, mens fienden kun hadde mistet 15 ubåter. I april skjedde også et konvoiangrep som er blitt beskrevet som “et av krigens mest bemerkelsesverdige”. 30. april gikk en enslig ubåt, U-515, til angrep mot konvoi TS-37. Rett før midnatt angrep ubåten bakfra, først med seks torpedoer, hvorav fire traff blink. De allierte ble fortvilte vitner til at verdifulle oljetankere gikk ned. Noen timer senere grep U-515 sjansen igjen og senket to fartøy til. Et tredje var så skadet at det ikke nådde havn. Ubåtkaptein på U-515, Werner Henke, mottok jernkorsets ridderkors for denne aksjonen. Til tross for seiere som dette, begynte imidlertid oddsene å bli dårlige for den tyske ubåtflåten. 27. april beordret admiral Dönitz en ny taktikk til sine ubåtkapteiner. Når ubåtene krysset Biscayabukta, skulle de fra nå av være over vann kun på dagtid, og bare lenge nok til at batteriene var ladet opp. Denne taktikken skulle forhåpentligvis gjøre dem mindre synlige for de allierte styrkene og dermed redusere tapene. Uheldigvis for Dönitz slo denne planen feil. I stedet kunne nå 12 britiske flyskvadroner fra RAF på nytt iverksette anti-ubåtoperasjoner på dagtid. Nettet strammet seg dermed ytterligere rundt en allerede redusert ubåtflåte.
Hellet snur
I slutten av april var økonomien i ferd med å ta seg opp for de allierte. Vellykkede trefninger bidro i tillegg til en forsiktig optimisme. De første tegnene på ubåtenes undergang viste seg da konvoi ONS-5, på vei fra Liverpool til Halifax i Canada, kom i tyskernes søkelys. 21. april la 42 skip ut fra England på en tre ukers reise til Nova Scotia. Stemningen om bord må ha vært god – eskorten besto av to destroyere, en fregatt og fire korvetter, vanligvis nok til å skremme vekk enhver streifende ubåt.
Etter at Enigmakoden ble knekket og ULTRA-etterretning ble tatt i bruk, ble det relativt enkelt for atlanterhavskonvoiene å unngå ulveflokkene. Men et midlertidig beksvart resultat for andre halvdel av april, og en forbedring av den tyske ubåten, fikk ubåtflåten til å føle seg trygge på at mai skulle bringe gode jaktresultater.
Konvoien valgte en nordlig rute, nær Island. Da fikk de lengre flystøtte, og selv om risikoen for isfjell og dårlig vær var større, betydde det at ubåtene sannsynligvis ville holde seg på avstand. Det var en god idé. 24. april ble U-710 senket av bombeflyet B-17 da den kom for nær konvoien.
Etter et par dager uten hendelser ble konvoien oppdaget av en ubåtpatrulje. U-650 fanget opp konvoiens bevegelser om morgenen den 28. april, og ulveflokken styrtet til angrep. I løpet av dagen nærmet flere ubåter seg, og en dødelig katt og mus-lek var i gang. I og med at konvoiene hadde plukket opp radiosamtalene til tyskerne, var overraskelsesmomentet borte, og konvoiene kunne styre unna ubåtene som var på vei.
Siden ubåtene ble tatt på sengen, besluttet de å utføre et nattangrep i stedet. Da hadde konvoien dårlig sikt. Sikten ble imidlertid vanskelig også for ubåtene, og torpedoene bommet på målet. De allierte var ikke imponerte og besvarte med å skade to ubåter. Ubåtene måtte trekke seg haltende tilbake til havn.
De neste par dagene gjentok mønsteret seg, og ubåtene mislyktes i å treffe konvoien. Etter hvert ble det en kamp mot klokka; britene var i ferd med å sette inn ekstra eskortefartøy som et motsvar til den økende ubåtfaren. Hvis handelsskipene trodde de var utenfor fare, måtte de imidlertid tro om igjen. 4. mai led konvoien store tap. Flere ubåter hadde lagt seg på rekke og ventet. De angrep i skumringen og fortsatte gjennom natten. Totalt ble syv allierte skip senket, mot én ubåt. Dagen etter fortsatte de harde kampene, og fire forsyningsskip ble senket, mot tre ubåter. Admiral Dönitz så at den store belastningen var uakseptabel og uholdbar, og beordret at angrepene mot denne konvoien skulle avsluttes. Over 40 ubåter var involvert i konfrontasjonen som ble en vekker for tyskerne. De alliertes nye taktikk og teknologi viste seg å være en lønnsom kombinasjon. Konvoien hadde riktignok mistet mange skip, men flere nådde også frem. Tyskerne på sin side hadde mistet seks ubåter, og syv hadde fått skader. Det hadde de ikke råd til, nå som krigen var i ferd med å snu i deres disfavør. Ubåtenes glansdager var definitivt forbi.
Tyskland svarer
Ironisk nok nådde ubåtflåten i mai 1943 en topp i antall fartøy – Kriegsmarine hadde styrket flåten med hele 240 operative og sjødyktige ubåter. Av disse var 118 bevæpnet. Likevel mistet de 41 ubåter i løpet av ‘Black May’ – et alvorlig tilbakeslag for ubåtoperasjonene i Atlanterhavet. Diverse strategier for å snu den gale tendensen ble satt i verk. Ubåter ble blant annet sendt til nye farvann, som Det indiske hav. Her var ikke konvoiene fullt så strengt beskyttet, noe tyskerne også hadde funnet ut. Det de imidlertid ikke hadde tatt høyde for, var at færre konvoier betydde færre mål. Da krigen var slutt, hadde Monsun Gruppe oppnådd lite som hindret de alliertes forsyningslinjer i Østen.
Kriegsmarine klamret seg til håpet om at ny teknologi skulle redde dem. En av nyvinningene var snorkelen (“Schnorchel”), som ble lansert i august 1943. Ubåtenes kraftige dieselmotorer trengte luft for å fungere, og kunne derfor bare brukes over vann. Under vann ble en elektrisk motor brukt. Med snorkelen fikk dieselmotoren luft under vann, og dermed kom ubåtene opp i fart og unngikk fiendens radar. Teknologien var imidlertid helt ny, og sterkt preget av tekniske problemer. Samtidig var radarteknologien inne i en rivende utvikling, og en liten snorkel på det store havet var enkel å oppdage.
Admiral Dönitz var sjokkert over tilbakeslaget for styrken sin. 24. mai beordret han at alle operasjoner skulle opphøre og at ubåtene skulle vende tilbake til havn. Kriegsmarine kjente ikke bare på tapet av materiell og fartøy, de mistet også mange erfarne sjøfolk, deriblant løytnanter som forberedte seg til kapteinoppdrag. Da admiralen mistet sønnen, må han også ha følt tapet personlig. Man kan bare ane hvilke følelser han slet med når man leser hans memoarer om de katastrofale kamphandlingene: “Tapene ble plutselig større. Innen 22. mai hadde vi allerede mistet 31 ubåter den måneden – et fryktelig høyt tall. Det var et hardt og uventet slag, for uansett hvor mye motstand vi fikk fra fiendens anti-ubåtkampanjer, som i krigens fjerde år bare økte på, hadde jeg aldri trodd at vi skulle miste så mange ubåter … Vi hadde tapt slaget om Atlanterhavet.”
Du kan lese mer i bokasinet Slaget om Atlanteren.
