Han ble beskrevet som “født til verden for å rokke ved nasjoner”. Kongen av Hunerriket rystet Europa, men måtte til slutt gi tapt for diplomatiet, skriver Miles Russell.
Det er tidlig sommer i år 452 e.Kr., og hele Nord-Italia står i flammer. Byen Aquileia, en av de største og rikeste i Romerriket, er den første som faller i fiendens hender. Skattene røves, og innbyggerne blir utsatt for nådeløs nedslakting. Byene Bergamo, Brescia, Mantova, Milano, Padova, Verona og Vicenza står for tur, sammen med bygninger, gårder og andre steder der befolkningen ferdes. De som er heldige nok å unnslippe raidene, flykter til de relativt trygge øyene og myrlendte lagunene i Adriaterhavet. Mange tror dette er verdens undergang, dommedag, en brutal krig ledet av ingen andre enn Satan i egen høye person.
GUDS LANDEPLAGE
Attila huneren, senere bekrevet som “Guds landeplage”, er uten tvil en av historiens mest beryktede skikkelser og den ultimate barbar. Han var en mektig krigsherre, men han var også en skarp politiker som holdt et mangfoldig utvalg stammer samlet i flere tiår. Han var dessuten en oltidens mafiaboss som presset penger fra fiendene sine med en brutalitet som overgår enhver moderne krimkonge.
Dessverre vet vi svært lite om selve mannen, siden hunerne ikke selv skrev ned sin versjon av historien. Det er ikke engang sikkert at han het Attila, siden “Ata-ila” kan oversettes med “Lille-far”, muligens også beslektet med tittelen “Atatürk” (“Tyrkernes far”), en tittel som senere ble innført av Mustafa Kemal, Tyrkias første president. Når vi skal se nærmere på Attilas liv og verdensbilde, må vi legge til grunn nedskrivinger gjort av hans bitreste fiender, romerne.
Attila og hans eldre bror, Bleda, var nevøer av kong Rugila og ble født inn i det huniske aristokratiet i det femte århundret. Hunerne var nomader og hadde i løpet av 400-tallet e.Kr. migrert fra Romerriket. Bleda og Attila lærte å ri omtrent like tidlig som de lærte å gå. De ble også tidlig opplært som bueskyttere, og hunerne var beryktet for å kunne treffe hva som helst fra hesteryggen i kamp med fiender. Attila var kjent for å ha hatt mange koner, og polygami hjalp hunerne å holde klanene samlet.
Da kong Rugila døde i 434, tok nevøene over makten. Vi vet lite om hvordan Bleda og Attila kom overens, men det virker som at de i det minste har tolerert hverandre, siden de hersket sammen i mer enn ti år. I 445 døde imidlertid Bleda, og enkelte har antydet at Attila var involvert. Det finnes ikke noen håndfaste bevis for det, men at Attila kan ha vært i stand til å ofre sin egen bror for mer makt, er slett ikke utenkelig med tanke på hva vi senere har lært om ham som person.
PENGER MED BISMAK
På midten av 400-tallet hadde hunernes innflytelse spredt seg fra Donau til Volga og fra Balkan til Svartehavet. Egentlig var ikke dette voldsomme “riket” noe mer enn en løs koalisjon av stammer, bundet sammen av Attilas kløkt og militære ekspertise. Priskos, en utsending fra Konstantinopel til Attilas slagmarker, møtte kongen ansikt til ansikt, og bemerket at han var en “svært klok leder som viste barmhjertighet mot dem som søkte det og lojalitet mot dem han anså som venner”. Priskos merket seg at han var så sjenerøs mot tilhengerne sine at de faktisk anså et liv med hunerne som bedre enn i Romerriket. Korrupsjon, urettferdighet og skatt fantes ikke her. Så lenge Attila levde, var riket hans et vellykket forretningsimperium.
Hunerne oppdaget raskt at store verdier forsvant fra Romerriket ved hjelp av direkte eller indirekte trusler. I løpet av 420- og 430-tallet betalte den østromerske keiseren Theodosius II hunerne 160 kilo gull i året bare for å holde seg unna. I 442 hadde mengden økt til nærmere 500 kilo. Da Theodosius i 447 nektet å betale, beordret Attila hæren sin umiddelbart inn i Balkan og begynte å brenne ned landsbyer. Theodosius ga raskt etter og gikk med på å betale, men da økte Attila prisen til 1000 kilo gull. Hunerkongen var tydeligvis ikke en mann det var enkelt å trosse.
Med tanke på hvilken effekt den romerske overfloden ville ha på folket sitt, strammet Attila inn på kontrollen over all bevegelse over grenselandet. Han erklærte at ingen huner kunne slå seg ned i den romerske verden eller tjene i den romerske hæren, og at alle desertører skulle returneres fra den underlegne romerske staten for å straffes av Attila. Ved å instruere keiser Theodosius til å danne et ingenmannsland på begge sider av grensen, hindret Attila direkte kontakt. Dette tidlige jernteppet skapte et kulturelt apartheid mellom hunerne og romerne. Nå måtte romerske utsendinger komme til Attilas hovedsete i Margus (dagens Požarevac, i nærheten av Beograd) for å forhandle frem handelsavtaler og betale sikkerhetspenger.
Priskos, som etterlot seg en unik førstehåndsberetning om Attilas liv, skrev at ambassadører måtte først vente i flere dager før de ble invitert til bankettmiddag i storsalen. Her satt Attila i en opphøyet sofa i enden av selskapet, kledd i en enkel klesdrakt uten utsmykking. Ifølge Priskos fikk gjestene “et luksuriøst måltid servert på sølvfat”, mens Attila, som var oppmerksom på den teatralske begivenheten rundt måltidet, “ikke spiste annet enn kjøtt på en trefjøl”. Koppen hans var også laget av tre, mens gjestene drakk av gullbeger.
Barbarisk Invasjon
Våren 451 e.Kr. krysset Attila Rhinen etterfulgt av en enorm hær. Hvorfor han endret strategi fra utpressing til militær inngripen, vet vi ikke sikkert. Én årsak kan ha vært at han måtte demonstrere styrken sin for å beholde makten. En annen forklaring kan være at han ikke følte at romerne hadde ytt ham tilstrekkelig respekt (eller gull). Historien forteller at et brev skal ha vært utløsende, det var fra Honoria, søster til keiseren i det vestre romerriket, Valentinian, der hun bønnfalt ham om å komme og redde henne fra et arrangert ekteskap. Uansett hvilken versjon som er mest sann, hadde hunerne nå krysset grensen til Romerriket, der de brente landsbyer, plyndret dem for verdier og drepte et stort antall sivile innbyggere.
Generalen i den vestromerske hæren, Aetius, mobiliserte til forsvar. Aetius hadde vært fange hos hunerne i sin ungdom og hadde vokst opp sammen med Attila. Selv om de to mennene var på hver sin side, hadde de stor respekt for hverandre. Aetius samlet de vanlige troppene sine og klarte i tillegg å skape en anti-hunersk koalisjon bestående av barbariske stammer i raskt tempo. Koalisjonen gikk til kamp, og om morgenen den 20. juni 451 møttes de to fiendene ved de kataluaniske marker i nærheten av Troyes nordøst i Frankrike. Kampene ble kjent som slaget ved Châlons, og mer enn 160 000 på hver side døde. Den romerske historikeren Jordanes beskrev en slagmark med “høye hauger av døde menn” og elver som “flommet av blod”. På hengende håret ble hunerne overvunnet.
Underlig nok lot Aetius Attila slippe unna, muligens fordi han tenkte at hunerne fortsatt kunne være til nytte. Kanskje lot han motstanderen, som han hadde dyp respekt for, trekke seg tilbake med æren i behold. Det skulle vise seg å være et alvorlig feilgrep. Året etter returnerte Attila med en enda større hær, og denne gangen slo han til dypere inn i Nord-Italia.
KONGENS TILBAKEKOMST
Med ødeleggelsene i Aquileia friskt i minnet, sendte den vestromerske keiseren Valentinian ambassadører til Attila, i håp om at de skulle forhandle seg til enighet. Blant de utsendte var pave Leo. Vi vet ikke hva han kan ha sagt i møtet, men hunerne pakket sammen og reiste like etterpå. Kirken kalte det hele et mirakel, og at Roma var reddet av Guds ord og motet til pave Leo, Guds representant på jorden. Hendelsen ble foreviget gjennom Raphaels penselstrøk. Her stirrer Leo regelrett Attila i senk, mens apostlene Peter og Paul stiger ned fra himmelen, rustet til kamp. Da Attila ser dette, trekker den sataniske huneren seg skrekkslagen tilbake.
Sannheten var kanskje mer jordnær. Keiseren tilbød en uforbeholden overgivelse. Han innfridde alle Attilas krav, lovet bort Honoria som kone og gull som medgift. Attila var sannsynligvis også ivrig etter å forlate Italia. Troppene var truet av matmangel og sykdom og hadde begynt å falle fra hverandre.
Tilbaketrekningen fra Italia markerte begynnelsen på slutten for Attila. Jordanes forteller at kongen tok en ny kone da han returnerte hjem, og etter å “ha hengitt seg til overdreven nytelse” på bryllupsnatten, døde han av neseblødning forårsaket av drikkingen. Siden Attila var berømt for måtehold (i alle fall når det gjaldt alkohol), er det mer sannsynlig at han ble drept. Uansett gjorde hans død at hunerne mistet en stor og karismatisk leder. Få år senere var riket oppløst.
Riket kan riktignok sies å ha vært en kortvarig, voldelig røverstat, men påvirkningen Hunerriket hadde på politiske, religiøse og kulturelle institusjoner i Europa var dyp. Møtet mellom Attila og pave Leo markerte et vendepunkt i Vestromerriket, siden det demonstrerte pavens ultimate maktposisjon. Man kan hevde at denne hendelsen sementerte statusen til paveveldet og veltet suvereniteten til keiserne.
Du kan lese mer i bokasinet Historiens største ledere.
