Hvordan klarte en ung konge fra Makedonia å motivere sin beskjedne hær til å utfordre et rike som regjerte oldtiden? Jeremy Pound avslører hemmelighetene bak mannen – og det store fallet.
Da Aleksander III av Makedonia møtte den overlegne, persiske styrken til Dareios III ved Gaugamela 1. oktober 331 f.Kr., var utfallet bestemt på forhånd. Aleksanders greske hær bestående av 34 000 fotsoldater og 7000 ryttere var på ingen måte liten, men Dareios ledet på sin side 200 000 soldater og 34 000 til hest. Dessuten var de tørre slettene i området som i dag er Irak, persernes hjemmebane. Aleksanders menn hadde vandret i tre år og var flere tusen mil hjemmefra.
Slaget ble et stort nederlag, men ikke med det utfallet man skulle forvente. Det var perserne som ble knust, og ikke grekerne, som var i mindretall. Vi vil aldri få vite de nøyaktige tallene, men man tror at rundt 50 000 persere ble drept i kampene, som ikke krevde mer enn 1000 greske liv. Som leder for den desillusjonerte hæren, flyktet Dareios. Han overlevde – inntil videre. Tiden som regent i det en gang så fantastiske persiske riket, som hadde strukket seg fra Libya i vest til Indusdalen i øst, var imidlertid over. Veien mot et nytt rike lå dermed åpen for Aleksander. I en alder av 25 år var han verdens mektigste mann. “Den store”, så absolutt.
Briljant militærtaktiker, smart politiker, modig og vellykket kriger – når det gjaldt lederegenskaper, hadde Aleksander det som trengtes. Det skadet heller ikke å være sønn av en konge som hadde satt i gang det største maktskiftet i gresk historie. Aleksander var født i juli 256 f.Kr. og var sønn av Filip II av Makedonia – en gjennomgående ubehagelig mann, men en svært effektiv leder. I løpet av noen få år forvandlet han staten fra å være et lite, perifert kongerike nord i Hellas til å bli en ustoppelig krigsmaskin. I 339 f.Kr. vant han en knusende seier over Athen og dens allierte. Han sikret dermed Makedonia herredømme over hele Hellas.
Som far, så sønn
Aleksander erobret stadig nye områder ved sin fars side. Han ble anerkjent for sitt mot ved Khaironeia, og snart skulle han få muligheten til å regjere selv. Bemerkelsesverdig snart, faktisk – enkelte historikere har antydet at Aleksander selv kan ha bestilt attentatet på Filip II, som ble drept av sin egen livvakt i et familiebryllup i år 336 f.Kr.
Enten han var ansvarlig for farens død eller ikke, ble den 20 år gamle Aleksander III hersker i det greske riket. Med en hensynsløshet som bar alle farens kjennemerker, stadfestet han posisjonen sin. Han slo ned på urolighetene nord i riket med brutal fart, og da Theben i et overmodig øyeblikk erklærte seg uavhengig fra Makedonia, svarte han med brutal kraft: Byen ble brent til grunnen, mens innbyggerne enten ble nedslaktet eller solgt som slaver.
Aleksander var likevel ikke bare nådeløs. Han var smart nok til å forstå at han ikke kunne kontrollere det sammensatte riket med brutal makt alene. Om han hadde lært noe av historien – og med filosofen og vitenskapsmannen Aristoteles som læremester, burde han ha lært en god del – var det at ingenting samlet en nasjon mer enn en felles fiende. I år 490 og 480 f.Kr. hadde grekerne, som inntil da hadde sloss med hverandre, gått sammen for å forsvare seg mot invasjonen fra Persia, ledet av Dareios og Xerxes I. Nå, halvannet århundre senere, øynet Aleksander muligheten til å omrokere brikkene. Han begynte å planlegge et forent gresk angrep på Persia.
Ekspedisjonen som startet våren 334 f.Kr., da Aleksanders styrker begynte vandringen fra det greske fastlandet, har satt varige spor i historien. Slagene han vant mot alle odds var utrolige nok, men han ledet også mennene sine gjennom avskrekkende geografiske utfordringer – over endeløse afrikanske ørkener og stupbratte fjell i Hindu Kush vest i Himalaya, en reise på over 30 000 kilometer som tok 11 år.
Kanskje var det den langvarige bitterheten mot perserne som inspirerte Aleksander til vandringen mot øst. Han hadde imidlertid også en annen agenda: Han hadde bestemt seg for å nå verdens ende og det store havet som angivelig ventet på den andre siden. Ingen kunne anklage ham for å mangle ambisjoner.
DEN STORE REISEN
Aleksanders erobringsreise startet da han krysset grensen til Lilleasia (Anatolia, som i dag er en del av Tyrkia). Den fortsatte østover langs middelhavskysten, gjennom Syria til Egypt, deretter tilbake til Rødehavet og videre østover gjennom Assyria. Der vant han slaget ved Gaugamela. Reisen gikk videre til Mesopotamia, Persia og Baktria, over fjellområdet Hindu Kush og langs Indus. Om disse oldtidsnavnene ikke sier deg så mye, kan du slå opp i et atlas og se hvilke land han førte troppene sine gjennom. Da får du en idé om hvilken enorm bragd det var: Tyrkia, Syria, Libanon, Israel, Egypt, Irak, Iran, Afghanistan, Pakistan, Tadsjikistan og India.
Aleksanders styrker vant en rekke store slag, selv om ikke alle seierne var like raske og kontante som den ved Gaugamela. Den strategisk viktige havnebyen Tyr (i dagens Libanon) ved Middelhavet tok det sju måneder å beseire.
En rekke byer ble grunnlagt underveis, fra Alexandria i Egypt (landets nest største by i dag) til Alexandria Eschate (“Alexandria det fjerne”) i Tadsjikistan og Alexandria Bukefalos, oppkalt etter den kjære makedonske hesten, i det som i dag er det pakistanske Punjab-området.
Ikke alle møtte Aleksanders hær med motstand. Mange tok erobrerne imot med åpne armer, og gjerne med overdådige gaver. Alle ble snart del av et rike av enorme dimensjoner, et rike som dekket mer enn tre millioner kvadratkilometer og for første gang i historien forbandt øst med vest. Som en arv fra makedonerens erobringsreise for mer enn 2000 år siden finner vi i dag fortsatt enklaver av gresk kultur i Midtøsten og India. Det finnes neppe en person fra oltidshistorien som er så hyppig omtalt i kultur og litteratur fra helt ulike deler av verden som Aleksander. Det er kanskje ikke så rart. Mens han noen steder nærmest er guddommeliggjort, minnes han andre steder for sin ytterst brutale framferd.
Hvordan klarte han det? Hvordan klarte Aleksander å holde troppene lojale gjennom en ekspedisjon som til tider må ha virket ikke bare ambisiøs, men bent fram umulig? Det hjalp at han hadde vist sine taktiske ferdigheter under slaget ved Gaugamela – alle vil jo være med på vinnerlaget, spesielt når laget virker uovervinnelig. Aleksander var heller ikke den type general som nøyde seg med å følge med på avstand. Ulike kilder viser at han selv kjempet tappert ved frontlinjene.
Aleksander visste alt om den effektive taktikken vi i dag kjenner som “shock and awe” (sjokk og ærefrykt) – forrådte du ham, var han nådeløs. Aleksanders reise gjennom Asia var blodig og brutal. Tilbake lå drepte fiender, men også tidligere venner som var kommet i unåde, og til og med leger og prester han mente hadde sviktet ham. Undersåttene hans hadde imidlertid dyp respekt for lederen. Han utstrålte en nærmest guddommelig aura, noe som styrket troen på at fremmarsjen mot verdensherredømme var skjebnebestemt.
Med den tanken i hodet la han strategier for å overbevise dem rundt ham om sine guddommelige meritter. Grekerne var en mistenksom og religiøs gjeng, så Aleksander gjorde et poeng ut av å konsultere orakler – som uunngåelig nok måtte bekrefte at framferden hans var høyt aktet av høyere makter. Han bega seg til og med ut på en farefylt åttedagers reise gjennom ørkenen for å treffe orakelet i Siwa i Egypt. Dessuten var Aleksanders propagandasjef, Kallisthenes, konstant på plass for å utdype, forbedre og spre nyhetene om Aleksander ut i den vide verden. Mye av suksessen bak “myten” Aleksander kan han takke Kallisthenes for. Denne enestående spinndoktoren fortalte om alt fra Aleksanders løsning av den gordiske knute (se boks på motsatt side) til rørende historier om Aleksanders tette bånd til hesten Bukefalos. Mange ble til og med ledet til å tro at Aleksander var en gud.
VED VEIS ENDE
Til syvende og sist må selv den største erobrer møte sin nemesis. Aleksander traff sin ved elven Ganges. I år 326 f.Kr. hadde Aleksander lagt bak seg mange år på reise, og han hadde mistet mange på sin vei. Dessuten hadde tropiske sykdommer og giftige slanger tæret på troppene. I møtet med en fem kilometer bred, stri elv, vel vitende om at det eneste som ventet dem på den andre siden, var flere store prøvelser, nektet hæren å fortsette. Den fantastiske reisen var over.
Veien tilbake fra subkontinentet var brutal. De slitne grekerne mistet et stort antall menn, først i store flommer, og deretter i en forferdelig tørke. Det engang sylskarpe sinnet til lederen deres var dessuten blitt sløvere. Aleksander ble mer og mer drikkfeldig. 24-timersrangler ble etter hvert hverdagsrutine, uunngåelig etterfulgt av et par dagers fyllesyke. Ikke overraskende begynte det å ulme i rekkene.
Høsten 324 f.Kr. døde Aleksanders høyre hånd (og elsker, antyder enkelte) Hefaistion – muligens av tyfus eller tyfoidfeber, forverret av stort alkoholkonsum. Aleksander ble knust, og tilstanden hans forverret seg raskt. Våren 323 f.Kr. nådde han Babylon, og i juni lå han på dødsleiet. Etter noen få dager døde han, 32 år gammel. Var det en febersykdom som tok livet av ham, eller var leveren ødelagt? Kanskje ble han forgiftet? Han manglet i alle fall ikke fiender.
Aleksander den store kom seg aldri tilbake til Makedonia. Men det var heller aldri meningen. Som oldtidens største militære leder etterlot han seg en monumental arv: sitt enorme asiatiske rike.
Du kan lese mer i bokasinet Historiens største ledere.
