En prequel til Psycho kunne fort blitt en katastrofe. Men som vi finner ut her, har Bates Motel i høyeste grad tatt steget ut fra Hitchcocks skygge.
Da det ble annonsert at Alfred Hitchcocks banebrytende film Psycho skulle få en moderne prequel i form av TV-serien Bates Motel, var det ikke akkurat sjokkerende at ideen ble møtt med skepsis. Noen spurte seg om vi egentlig trengte å finne ut akkurat hvordan Norman Bates ble en seriemorder, og er det ikke kjetteri å sette historien til samtiden?
Som det viser seg, er det ytterst fascinerende å følge Normans fall til mørket i Bates Motel, særlig med skuespillere Freddie Highmore (Norman Bates) og Vera Farmiga (Norma Bates) i hovedrollene. TV-serien gir menneskelighet, patos og massevis av skrekk til mor/sønn-dynamikken som tidligere var overlatt til fantasien vår.
Med tre sesonger så langt fra serieskapere Carlton Cuse (Lost) og Kerry Ehrin, og to til på vei, har Bates Motel lykkes i å skape et narrativ som forbereder oss på Normans forestående skjebne som psykotisk moder. Selv om serien har en ivrig fanskare og er roset av kritikerne, var det ikke lett å vinne over et skeptisk publikum i de tidlige sesongene. «Jeg føler at det tok litt tid før de virkelig forsto serien», forteller Ehrin oss i et eksklusivt intervju. «Jeg husker mange anmeldelser som påpekte at Norman hadde en mobiltelefon, og folk begynte virkelig å frike ut», ler hun. «Og jeg forstår det, men jeg tror at Carlton og jeg visste såpass godt hva vi gjorde, at vi hadde en følelse av at folk kom til å forstå tegninga. I tillegg vil Vera og Freddie virkelig dra deg inn i opplevelsen og få deg til å bry deg om dem. Til tross for at de er såpass ødelagte, har du fortsatt massevis av empati for dem fordi de er gode på bunn. De prøver å gjøre så godt de kan.»
Planlagt
Denne tragiske reisen med Norma og Norman er en historie som verden allerede kjenner slutten på, og nettopp derfor sier Carlton Cuse at Bates Motel var en serie som på forhånd var planlagt å stoppe på et bestemt tidspunkt. «Det var ganske tydelig at dette var en historie med en begynnelse, en midtdel og en slutt», forklarer Cuse. «Det er en storslått tragedie, og etter hvert blir den nødt til å føre til en slags versjon av det som er i filmen, slik at det hele blir en planlagt situasjon. Vi visste ganske tidlig at den ideelle versjonen [av serien] er 50 timer lang, og det er det vi er på vei mot, noe som er flott. Mye av målet vårt de første par sesongene var å få deg til å virkelig forelske deg i Norma og Norman. Jeg tror patologien til Walter White i Breaking Bad i svært stor grad avhenger av at du har utviklet et forhold til ham gjennom hans ambivalens og kamp om å tilpasse seg som narkoprodusent. Men så mot slutten blir han patologisk, og det er fascinerende. Bates følger på en måtte den samme malen, og det er spennende for oss å fortelle den slags historier.»
Med henblikk på Normans store vendepunkter i serien sier Cuse: «Mot slutten av sesong to innså Norman at han var i stand til å ha perioder hvor det gikk i svart for ham, samt at det var noe som foregikk inne i ham. Sesong tre handler om at han mister evnen til å kontrollere når han har én personlighet og når han har en annen [som Norma].» Gitt at serien ikke er satt til æraen man kjenner fra Hitchcocks klassiske film, må man spørre seg om de har tenkt til å vende tilbake til den mytologien, eller om de planlegger en alternativ variant. Da vi spør, smiler Cuse lurt og erter med at de vet hvor de er på vei. «Vi vet hvilken slutt vi er på vei mot, og vi har et veldig klart bilde av slutten på sesong fire og slutten på sesong fem, ja.»
I refleksjon over tredje sesong, hvor man ser Norman innta personligheten som Norma for første gang, og at Norma avslører en mørk familiehemmelighet, sier Ehrin at historien handlet om å snu narrativet til å legge vekt på å nøste opp i det sterke båndet mellom figurene.
«Denne sesongen handlet om en kvinne som gikk tom for valgmuligheter og som falt litt fra hverandre, men som fortsatt holdt seg i dansen for å holde alt sammen», sier Ehrin om Norma. «Det var veldig fascinerende å fortelle alle disse historiene og se hvordan hver enkelt episode gnager på henne helt til vi kommer til sjette episode [«Norma Louise»], hvor hun endelig sier høyt til et annet menneske, som ikke er i familien, at [Norman] drepte faren sin. Det er så stort for rollefiguren hennes å ta et steg bort fra Norman. Det kommer til å ha store konsekvenser ikke bare for plottet, men for hvordan de forholder seg til hverandre. Forholdet deres er som en mattelikning som du kan forstå ved hjelp av ulike formler, men som uansett er veldig komplisert.»
Sannheten er ute
For skuespillerinne Vera Farmiga har avsløringene i tredje sesong vært en av hennes favoritter å spille. «Det endrer alt», sier hun om sesongen. «Det som er forskjellig nå, er at [Normans] hemmelighet er ute i universet, og du kan ikke ta det tilbake. Du kan ikke svelge de ordene, og du kan ikke sitte på det eller gjemme det noe mer. Sannheten vil alltid finne sin vei til overflaten. Og selv denne bitte lille sannheten er det som gjør at alt igangsettes i en dominoeffekt.»
Hun sier at dette nå vil gjøre Norma og Norman mer «antennelige», siden historien »jobber seg mot psykose. Akkurat nå vil du at disse figurene skal klare det. Men vi er alle på vei inn i en tragedie som vi både ønsker å delta i og se bort fra samtidig».
I fortsettelse av samme tema legger Ehrin til: «Tingen om Norma og Norman som alltid kommer tilbake til meg, er hvor mye jeg ønsker at de skal være sammen. Det er noe bra og søtt med at de er sammen når de er glade, og at de gjør hverandre glade. Jeg vet at de er grusomme for hverandre, og jeg vet hvor ting er på vei», humrer hun, «men denne andre delen av meg vil bare at det skal løse seg for dem.
Personlig ser jeg på det som en klassisk, stormfull romanse som Elizabeth Taylor og Richard Burton», fortsetter Ehrin. «Det er noe stort og voldsomt og emosjonelt, og for meg er det det de er. Det er en kjærlighet og en lidenskap mellom dem som gjør at de er gode sammen, og det tilgir mye. Fra begynnelsen av ville Carlton og jeg at det skulle være en merkelig kjærlighetshistorie mellom disse to sjelene som tilfeldigvis er mor og sønn.»
I tillegg til det tragiske tospannet har Cuse og Ehrin også vært i stand til å skape en gruppe rollefigurer som legger nye lag på narrativet og gjør Bates Motel til en generelt sett rikere verden. «Vi prøver alltid å finne mindre åpenbare vinkler for noen av disse figurene», sier Cuse om hvordan de befolker universet sitt. «Serien prøver alltid å være en balanse av sensasjonell historiefortelling med nyanserte rollefigurer.»
Cuse drar fram en av sine favoritter for å illustrere poenget sitt. «James Finnigan-figuren (Joshua Leonard) har virkelig blitt sympatisk og elskverdig på en veldig medrivende måte. Han og Vera har et fantastisk forhold fordi de jobbet sammen på Higher Ground. Vera slo et slag for å gi ham rollen, og det var et flott valg.»
Han fortsetter. «Og jeg elsker Ryan Hurst denne sesongen som Chick Hogan. Han gjorde en fantastisk jobb med å ta denne sprø, overdådige rollefiguren og få ham til å virke balansert og ekte, men på en måte som er spesifikk for Bates. Jeg elsket virkelig rolleprestasjonen hans.»
Ehrin trekker på sin side fram Normas andre sønn, Dylan Massett (Max Thieriot) som en personlig favoritt i seriens mytologi. «Dylan har vært herlig. Han ble opprinnelig skrevet som en langt mørkere versjon av figuren. Han skulle være en skikkelig slem gutt som kanskje gjorde at Norman ikke virket så ille til sammenlikning. Men så ga vi ga rollen til Max med englefjeset. På TV begynner du å absorbere skuespillerne fordi du ser dem hver uke, og de smelter sammen med figuren. Han har så mye hjerte at vi begynte å spille på nettopp det, og lengselen han føler til familien sin. Dilemmaet med Dylan er at vi begynte å bruke ham som en skurk, men så tenkte vi at det ikke er noen bror i Psycho, så det går kanskje ikke allikevel. På mange måter representerer han nå håpet i serien, så det har vært morsomt å gjenoppfinne ham på veien.»
«Og ingenting får meg til å le hardere enn å få Dylan til å gjøre narr av Norman og Norma», fortsetter Ehrin lattermildt. «Han sier for hvermannsen i publikum at dette er et rart forhold.»
Nyter mørket
Apropos rart, denne sesongen fikk Farmiga også mulighet til å se Freddie Highmore spille henne i en ekkel etterligning av Norma, ikledd morgenkåpe. Skuespillerinnen sier at Highmore hørte på opptak av at hun sa dialogen, slik at han kunne studere det som om det var musikk. «Han studerer intonasjonen og musikaliteten i det», forklarer hun. Utfallet mener hun var midt i blinken, men ikke så ubehagelig som man kanskje skulle tro. «Det er faktisk moro på en skrudd måte, for jeg ser hvordan han elsker det. Uavhengig av hvor mørke de stedene vi går til er, går vi til noen mindre steder som vi tilnærmer oss med så mye iver og glød at du ikke kan gjøre annet enn å nyte mørket.»
Idet de ser fram til undergangen som venter mot slutten av historien, sier Farmiga at hun kommer til å holde på Normas pågangsmot. «Hun gir aldri opp», sier skuespillerinnen, med klar kjærlighet til figuren sin. «Det er så mye hun har vært gjennom, og fortsatt bevarer hun verdigheten og livsgnisten. Framfor alt beundrer jeg at det ikke er noe hun ikke vil gjøre for å fikse barna sine, eller for å fikse forholdet sitt til barna sine. Det kan være vanskelig noen ganger, men hun tar utfordringen til tross for frykten, sorgen og skammen.»
Du kan lese mer i bokasinet Topp 100 TV-serier.
