Sovjetunionens intervensjon i Afghanistan markerer to tidsskiller. Byrden og spenningen den skapte, bidro til supermaktens fall i 1991, og krigen bidro også til radikaliseringen av den islamske verden som preger væpnede konflikter etter tusenårsskiftet.
Territoriet til det moderne Afghanistan har vært møtested for kulturer fra øst og vest i mange tusen år. Eldgamle handelsveier har krysset gjennom området som har sett imperier komme og gå, men det stagnerte økonomisk etter oppdagelsen av sjøruter mellom Europa og Asia på 1500-tallet. Befolkningen (13 millioner i 1979) er stort sett konsentrert i de fruktbare dalene. Nord og sørvest er preget av sletteland som tidvis er ørken, mens fra øst trenger de majestetiske Hindu Kushfjellene fram.
Landet har typisk innlandsklima med store variasjoner i temperatur og lite nedbør. I sør dominerer pashtunere. Av disse er flesteparten konservative sunnimuslimer (ca. 80 %), men Afghanistan har også en sjiaminoritet på ca. 19 %. Landet er et lappeteppe av ulike folk og religioner – i alt 55 ifølge enkelte beregninger. Foruten pashtunere er hazarer, tadsjiker, balutsjer og usbekere blant de viktigste gruppene. I 1978 levde 85 % av befolkningen av jordbruk og fedrift. Afghanistan hadde lite industri og ingen jernbane, men den livsviktige ringveien, som hadde vært under konstruksjon siden 1960-tallet, bandt de viktigste byene sammen der den snodde seg rundt de sentrale fjellmassivene.
Landet ble et monarki i 1747 og fikk sine moderne grenser trukket opp i 1873 og 1893 som en buffer mellom Britisk India og Tsar-Russland. Landet i seg selv ble aldri kolonisert, til tross for sin strategiske plassering og tre britiske felttog, men fikk i perioder sin utenrikspolitikk diktert av de europeiske stormaktene.
Du kan lese mer i bokasinet Russland i krig.
