Den russiske tsaren hadde underskrevet en fredsavtale med Napoléon, men den ble etter hvert ganske vanskelig å overholde. Tsaren ville gjenreise sin ære og ble samtidig kvalm av Napoléons hovmodighet. En ny krig ble til slutt uunngåelig.
Bakkene ned mot grenseelven Nemunas var full av marsjerende soldater i fargerike uniformer. Det lød trommevirvler og hornmusikk. Faner blafret, sola glimtet i geværløp og blanke kavalerihjelmer, hjulene på kanonlavettene knirket, offiserer ropte kommandoer, og hester vrinsket. Overalt myldret det av soldater i tilsynelatende endeløse rekker. Det var den 24. juni 1812, og Napoléons Grande Armée var i ferd med å invadere Russland.
Etter flere år med voldsomme kriger hadde Napoléon gjort seg til herre over det meste av Europa, selv mektige stormakter som Østerrike og Preussen hadde blitt tvunget til å underkaste seg. Også Russland, tsarens rike, hadde lidd nederlag for Napoléon i et blodig felttog i Polen 1806–1807, og tsaren undertegnet en fredsavtale som stadfestet Napoléons posisjon som Europas herre. Men det oppsto snart nye konflikter mellom de to mektige rikene. Tsaren mislikte Napoléons hovmodige holdning og nektet i stadig større grad å la seg diktere av den franske keiseren. Han var også under press fra sterke krefter ved hoffet som ivret for at Russland måtte gjenvinne sin tapte ære. Samtidig var Napoléon fast bestemt på å ikke godta noen rival på det europeiske fastland. Til slutt ble en ny krig uunngåelig.
Den første bølgen av Napoléons invasjonsstyrke talte sannsynligvis et sted mellom 300 000 og 400 000 mann. Medregnet forsterkninger som ankom senere, skulle kanskje så mange som 600 000 mann marsjere inn i Russland under den franske keiserens kommando. Det var den største invasjonsstyrken Europa til da hadde sett. Hærstyrkens sammensetning reflekterte Napoléons posisjon som Europas sterke mann. Foruten de franske troppene som utgjorde hovedtyngden av armeen, var også en rekke mer eller mindre frivillige allierte nasjoner representert. Polakkene var flest, med 95 000 mann, også kongedømmene Napoléon hadde opprettet i Italia stilte mannsterkt, med til sammen over 50 000 mann. Østerrike og Preussen måtte også bidra med store troppestyrker; 35 000 østerrikere og 20 000 prøyssere. I tillegg kom kontingenter fra en rekke andre allierte, som Bayern, Württemberg, Sachsen, Westfalen, Sveits og Portugal.
Napoléons plan var å utmanøvrere de russiske styrkene så raskt og så nær grensen som mulig og tvinge dem til å utkjempe et avgjørende slag. På denne måten ønsket Napoléon å vinne en rask seier og unngå en langvarig krig på de karrige russiske steppene.
Russisk retrett
Invasjonen startet lovende for den franske keiseren, styrkene hans marsjerte hurtig fram og truet snart med å avskjære og omringe de russiske styrkene. Men de lange forserte marsjene tæret hardt på Napoléons avdelinger – tusenvis av soldater bukket under for utmattelse og sykdom eller deserterte. Kavaleriet, artilleriet og forsyningstjenesten mistet hester i et alarmerende tempo, spesielt som følge av et brått væromslag fra stekende hete til voldsomme, kalde regnskyll. Dessuten var ikke franskmennene kjent for å ta godt vare på hestene sine, og bare i løpet av noen dager gikk bortimot 40 000 hester tapt.
Franskmennene ble tvunget til å ta pauser for at ikke avdelingene skulle bryte helt sammen, og russerne klarte å redde seg unna uten noe avgjørende sammenstøt. Avstandene i Russland var rett og slett for store og forsyningssituasjonen for vanskelig til at Napoléon maktet å gjennomføre de storslagne strategiske manøvrene som hadde skaffet ham seier i tidligere felttog. Han hadde dessuten problemer med å skaffe seg presis informasjon om russernes bevegelser.
Kampene ved Sjevardinoskansen.
Du kan lese mer i bokasinet Napoléon – seire og nederlag.
