Nige Tassell kaster lys over en av borgerrettighetsbevegelsens største hendelser, der en pasifistisk pastor som skulle komme til å forandre livene til millioner av mennesker, bekjentgjorde drømmen sin.
Med et podium tynget av mikrofoner og et folkehav foran seg ville det være forståelig om dr. Martin Luther King skulle vise tegn til nerver. Bak ham skuet det forsteinede blikket til Abraham Lincoln keiserlig ut over plassen, presidenten som hadde avskaffet slaveriet i USA. Foran dr. King sto en folkemengde større enn noe menneske noensinne hadde sett – en kvart million amerikanske borgere hadde gått til hovedstaden for å ta del i den historiske Marsjen til Washington for arbeid og frihet. Og for å vise den makeløse begivenheten til et globalt publikum, bugnet podiet av linsene til media fra hele verden.
De neste 17 minuttene skulle uten tvil komme til å bli de viktigste i borgerrettighetsforkjemperens 34 år gamle liv. I løpet av disse minuttene leverte han det som anses som en av de beste talene som noen gang er gitt i offentligheten – talen som skulle komme til å bli kjent som “I have a dream”-talen. Likevel var det ikke spor av skjelving i stemmen hans. Dette var hans tid, hans folk. Han hadde både situasjonen og tilhørerne i sin hule hånd. Mot slutten av talen la King fra seg notatene sine og skuet ut over havet av ansikter som var samlet foran Lincoln Memorial. Han tok oppfordringen fra gospelsangerinnen Mahalia Jackson (“Fortell dem om drømmen din, Martin!”) og leverte den nå legendariske manusfrie passasjen med sitt håpefulle refreng – “I have a dream…”.
Dette øyeblikket denne stekende onsdagsettermiddagen 28. august 1963 skulle komme til å bli nesten like avgjørende for borgerrettighetsbevegelsen som det øyeblikket da Lincoln signerte Frigjøringsproklamasjonen 100 år tidligere. På samme måte som Lincoln forbedret livet for svarte amerikanere med et pennestrøk, gjorde King det samme med sin selvsikre, soleklare tale som snakket om rettigheter for både hvite og svarte i hjertet av Amerika. Og ordene hans bar raskt frukter. Innen et år, etter en lengre periode preget av raserelatert vold og drap, ble loven om borgerrettigheter (Civil Rights Act) vedtatt av kongressen.
Pastorsønnen
Begivenhetene denne sensommerettermiddagen stadfestet Kings posisjon som gallionsfigur for borgerrettighetsbevegelsen. Et blikk på barndommen hans kunne ha antydet at det ville komme til å bli slik. Hans far, pastoren Martin Luther King sr., hadde vist sterk motstand mot raseskillelovene som svarte amerikanere, spesielt dem som nedstammet fra sørstatene, ble tvunget til å leve etter. En episode der King sr. nektet å rette seg etter en trafikkbetjent fordi han hadde kalt ham “boy”, festet seg til den yngre Kings bevissthet.
Alliert med følelsen av grov urettferdighet var han bemerkelsesverdig bråmoden. Han ble født i Atlanta i Georgia i 1929, og han var ikke bare akademisk begavet – han startet på college to år før tiden og ble uteksaminert som 19-åring – han hadde også en fantastisk talegave som gjorde at han vant flere debattkonkurranser.
I 1954, i en alder av bare 25 år, ble han pastor i baptistkirken i Montgomery i Alabama. Hans religiøse overbevisning lå i ryggraden hans. Han trodde at troen hans både overvant og underbygget målet hans om sosial likhet. “Før jeg var leder av borgerrettighetsbevegelsen, var jeg evangeliets forkynner”, sa han senere. “Dette var mitt første kall og er fremdeles min største forpliktelse.”
For en mann som var selve symbolet på en knusende tidevannsbølge av sosiale endringer, er dette litt av en trosbekjennelse.
King ble aktiv i sosiale protester først tidlig på 1950-tallet. Han ble spesielt inspirert av den ikke-voldelige Mahatma Gandhis lære (se MLK i India), og på midten av 1950-tallet gikk han fra å være tilhenger av bruk av våpen i selvforsvar til å være pasifist. Kings første store kampanje var bussboikotten i Montgomery som følge av at Rosa Parks nektet å oppgi bussetet sitt til en hvit passasjer sent i 1955. King var arkitekten bak boikotten, så da den årelange kampanjen resulterte i en domsavgjørelse som forbød rasesegregering på den offentlige kollektivtrafikken i byen, ble han anerkjent som en av borgerrettighetsbevegelsens mest profilerte ledere.
Kristen koalisjon
I 1957 dannet King sammen med andre aktivister Southern Christian Leadership Conference, en løs koalisjon av svarte menigheter som gikk sammen for å drive lobbyvirksomhet og jobbe for borgerrettighetene. Som leder av koalisjonen var King den mest synlige frontfiguren. Samtidig som at navnet hans bidro positivt ved at også flere liberale rundt om i landet fikk en gallionsfigur de kunne relatere til, gjorde det samtidig King sårbar. Ikke bare var han målskive for enkeltmennesker (han ble knivstukket under en boksignering en gang), men han ble også holdt under oppsyn av FBI. Tidlig på 1960-tallet hadde de ham i kikkerten, på godt og vondt (se “Å leve i frykt” på neste side).
Kampanjen i Birmingham i Alabama, som startet fire måneder før Marsjen mot Washington, var et stort brennpunkt. Samtidig som King anstrengte seg for å sørge for at protesten mot rasesegregeringen gikk fredelig for seg, passet han på at protestantene okkuperte offentlige områder. Den heller ubehagelige politisjefen, Eugene “Bull” Connor, svarte med å instruere innsatsgruppen til å benytte både hunder og vannkanoner mot protestantene, til tross for at mange av dem var barn.
King ble arrestert og fengslet, og det var herfra han skrev sitt berømte “Letter From Birmingham Jail” der han standhaftig forsvarte sivil ulydighet og kom med et uimotsigelig angrep på visse lovers ulogiske natur. “Vi kan aldri glemme,” skrev han, “at alt Hitler gjorde i Tyskland, var ‘lovlig’“.
Sent i 1962 startet han planleggingen av Marsjen mot Washington, men etter de brutale hendelsene i Birmingham, og i mange andre byer i sørstatene, skulle ikke massedemonstrasjonen i hovedstaden finne sted før i august året etter. King var frustrert over hvor tregt det gikk i Det hvite hus når det gjaldt endringer for svarte amerikanere, og han beskrev John F. Kennedys tiltak for borgerrettigheter som “ikke mer enn symbolske”. Marsjen vekket mistenksomhet både i Det ovale kontor og i enkelte deler av det hvite samfunnet.
På et av planleggingsmøtene en måned i forveien snakket Kennedy om hvilken “truende atmosfære” en slik folkemasse ville utgjøre. Og den kvelden marsjen skulle foregå, ble King intervjuet av en journalist fra NBC som antydet at det ville være “umulig å bringe 100 000 militante negere inn i Washington uten hendelser og kanskje også opprør”.
Fryktet det verste
Det kunne virke som om myndighetene delte troen på at vold var uunngåelig. Lokale sykehus avlyste rutineoperasjoner og fylte opp lagrene med blod. Fengsler overførte fanger til fengsler i andre byer for å ha celler tilgjengelig. 2000 soldater i Nasjonalgarden og 3000 andre soldater ble utkommandert for å håndtere det forventede blodbadet.
Men det ble ikke noe blodbad. Faktisk ble bare tre mennesker arrestert denne dagen – og alle de anholdte var hvite. Dette var en ekstraordinær statistikk på en ekstraordinær dag, spesielt med tanke på at antall oppmøtte var enormt mye høyere enn forventet. Folk kom fra fjern og nær, reiste dag og natt, med buss, tog, bil og fly. Bare fra New York City kom det 450 for anledningen chartrede busser.
Og de kom i fred. De var ikke militante, som media hadde fylt overskriftene sine med. De var fredelige svarte amerikanere som ytret seg om sosiale og økonomiske forhold, og en stor andel av dem som var med –muligens så mye som 25 prosent – var hvite amerikanere. Nå sto de sammen i kampen for mer likhet. Denne sommerettermiddagen ble fortauene i Washington fylt med sang, ofte av borgerrettighetsbevegelsens uoffisielle hymne, “We shall overcome”. De gikk sammen i solidaritet med plakater prydet av krav om forandring med sine slagord som “Anstendige boforhold nå!” eller “Vi marsjerer for integrerte skoler”. Andre krevde arbeidslover som “avskaffet hatet i arbeidets gate”.
På podiet ble det spilt musikk – både fra gospelsangere som Mahalia Jackson og unge folkemusikanter som Bob Dylan, Joan Baez og Peter, Paul and Mary. Ved siden av taleskriverne bak “Big Six”, borgerrettighetsgruppene som hadde organisert arrangementet, kom det også bidrag fra uventet hold. Skuespilleren Burt Lancaster lovpriset menneskemengden for å “hjelpe til å redefinere, midt i dette farlige landet, hva den amerikanske revolusjonen betyr”. Tilskuerne kjølte seg ned ved å dyppe føttene i Reflecting Pool, det 618 meter lange bassenget som ligger mellom Lincoln Memorial og Washington-monumentet. 80 000 av dem som som var til stede kunne fylle opp reservene med matpakkene som ble tilbudt for 50 cent på stedet.
Det var imidlertid ikke alle som var like velkomne på scenen. Kvinner var sterkt underrepresentert blant talerne, og mer militante stemmer ble nektet å tale fordi de var i overkant freidige og frittalende.
Den mest motstridende stemmen tilhørte Malcolm X. Han var talsmann for separatistbevegelsen Nation of Islam, og han omdøpte dagens begivenhet til “farsjen i Washington”. Fra avstand mislikte han at både JFK-administrasjonen og hvite, liberale amerikanere så ut til å suge til seg budskapet. “Det er akkurat som når du får en kopp kaffe som er for svart”, klaget han. “Da er den for sterk. Så hva gjør du? Jo, du tilsetter litt melk. Du gjør den svakere. Men hvis du tilsetter for mye melk, kjenner du ikke engang at du hadde kaffe i utgangspunktet.”
Malcolm X var også misfornøyd med begivenhetens kontrollerte natur. “De fortalte negrene når de skulle komme til byen, hvordan de skulle komme dit, hvor de skulle stanse, hvilke faner de skulle bære, hvilke sanger de skulle synge… Og deretter ba de dem om å komme seg ut av byen før solnedgang.” Han hadde et poeng; demonstrantene ble bedt om å forlate hovedstaden før nattemørket senket seg.
En skjebnesvanger dag
Uansett i hvilken grad regjeringen hadde påtatt seg æren for hendelsene denne dagen, følte Mellom-Amerika sterkt effekten etterpå, takket være den daglige dekningen fra CBS og regelmessige oppdateringer fra andre kanaler, som NBC. En spesialsending på CBS anerkjente marsjen som ikke mindre enn “en av de viktigste dagene i nasjonens historie”. Verdien av den fredelige protesten – i alle fall rent symbolsk – var enorm, og Kings enestående retorikk utmanøvrerte den lovgivende forsamlingen.
Etter at King leverte sitt siste refreng med “Jeg har en drøm…”, havnet han i selskap med Abraham Lincoln – eller i det minste hans marmorskikkelse. Begge bidro til å tette revnene i et samfunn bygget på demokrati og likhet. Begge forandret retning og form på det amerikanske samfunnet for alltid. Og begge måtte bukke under for kulen til en attentatsmann.
Du kan lese mer i bokasinet Historiens største ledere.
