Etter suksessen til The Walking Dead tar tegneserieskaper Robert Kirkman en prat oss med om hvordan han skapte de livløse hordene.
Etter å ha skapt en tegneserie som ikke bare har slått salgsrekorder, men som også er blitt adaptert til det som må være den mest vellykkede ukentlige skrekkserien noensinne vist på TV, hadde det kanskje vært forståelig om Robert Kirkman lot alt gå til hodet. Men Kirkman ser ut til å holde seg på bakkenivå. Gliset hans sier «jeg har ingenting bedre å gjøre» da han blir spurt om å gjøre et intervju, og han besvarer ofte strømmen av hyllest med et skuldertrekk av den typen en gatekjøkkenkokk gir etter at en kunde gir ham skryt for hamburgeren han har laget.
Men da han prater med oss, snakker han også med en slags hverdagslig autoritet som har blitt hans kjennemerke i rollen som produsent og sporadisk manusforfatter for serien. Faktisk er han en sjelden drøm av et intervjuobjekt: den velartikulerte hverdagsmannen.
«Jeg tror det er en veldig bred serie i det at den handler om overlevelse», sier Kirkman om den nesten verdensomspennende suksessen til The Walking Dead. «Alle i hele verden er kjent med temaer som familie, overlevelse og fare. Alle har følt på frykten for at katastrofale hendelser kan påvirke dem og sivilisasjonen deres. Det appellerer til alle slags kulturer. Og jeg må si at vi alltid får nyheter om at serien slår rekorder i nye områder, og den utvider seg alltid til nye steder. Det har vært ganske overveldende å tenke på hvor godt likt den er av verden, og at denne tegneserien som jeg skapte i et lite rom i et lite hus i den lille delstaten Kentucky, nå blir sett på av folk i land jeg aldri har hørt om. Det er ganske kult.»
Dødsfett
Det er selvsagt en rekke andre suksessfulle sjangerserier på TV i disse dager. Blir The Walking Dead påvirket av serier som Game Of Thrones? Er publikum mer forberedt enn noen gang på en ukentlig zombieserie?
Kirkman funderer på spørsmålet mens han stryker seg gjennom skjegget. «Det er definitivt en evolusjon i TV-verdenen at vi ser sjangermateriale bli akseptert av et bredere publikum. Jeg tenker at jo flere serier som eksisterer i det rommet, jo bedre. Med en serie som Game of Thrones på TV er det ikke uvanlig at folk får se drager på skjermen. Det gjør at det blir lettere for mødre og fedre og husmødre å akseptere og like noe som man tenker at universitetsstudenter hadde blitt gjort narr av for å se på for 10 eller 15 år siden. Du vet, det er ganske kult å se smaken til massene endre seg litt. Nerdene har arvet Jorda.»
Slike serier er notoriske for å vekke vreden til fansen, siden de noen ganger kan drepe elskede rollefigurer. Vi spør Kirkman om det er lettere for manusforfatterne å begynne å drepe noen av favorittene og introdusere andre, siden The Walking Dead er basert på en tegneserie hvor folk ofte dør.
«Vel, ja», sier han. «Jeg mener, det er aldri enkelt å skrive en rollefigur ut av serien. Det er alltid en veldig viktig beslutning som vi vurderer over lang tid. Det er noe jeg virkelig liker med TV – det er gøy å sitte med manusforfatterne og leke seg med historien og sørge for at den er god nok … Det er mange vurderinger som går inn i det, men det er et nødvendig element i serien. Og det er definitivt et nødvendig element i tegneserien. Det er den typen ting vi vil fortsette å se når serien går framover. Ja, dette er definitivt en serie hvor rollefigurer dør. Men det er aldri noe som er gjort på måfå uten å tenke på hvordan det kan påvirke framtiden til de andre.»
Ensom vandring
Serien har vist at den ikke er redd for å følge en annen sti enn tegneserien dersom det er nødvendig. Ricks tidligere venn og partner Shane er et eksempel: I tegneserien varte Shane i kun seks numre, men skuespiller Jon Bernthals portrettering av figuren og Shanes rolle i seriens kjærlighetstriangel slo an hos fansen, så rollefiguren ble med i de første to sesongene. Kirkman sier han ikke er redd for at serien en gang kan komme til et punkt hvor det blir umulig å følge historien som fortelles i tegneserien.
«Nei», sier skaperen og rister på hodet. «Jeg tror ikke det er noen fare for å endre ting så mye at det aldri blir mulig å adaptere en ny historie fra tegneserien. Jeg tror tegneserien alltid vil være der som en kilde til ideer, som et veikart til hvor vi kan dra. Jeg tror den er et veldig godt verktøy, og at det er sånn den brukes. Vi begynner hver sesong med å sette oss ned og si: «Ok, la oss diskutere tegneserien og serien og se hvordan de passer sammen.’ Vi ser på tegneserien og hvor den er på det tidspunktet, og finner ut hva som ikke passer med det som allerede har skjedd i serien. Men det er også ting som vi definitivt ønsker å ha med. Det er mange scener som er store og minneverdige og kule, men som først og fremst passer med historien slik vi har fortalt den i tegneserien. Ulike ting som er gjort i serien, erstatter og motvirker ting som skulle skje ifølge tegneserien. Og vi har klart å gi mer rom til andre rollefigurer eller å la slike øyeblikk finne sted på et annet tidspunkt. Det har vært veldig morsomt å få det puslespillet til å gå opp. Men jeg tror vi alltid vil hente kule øyeblikk og store plottlinjer fra tegneserien.
Etter å ha sett det han kaller «zombiefilmen som aldri tar slutt» bli adaptert til TV, tilstår Kirkman, med et hint av forlegenhet over hvor heldig han har vært, at han ikke har opplevd noen store problemer i prosessen.
«Helt ærlig? Ingenting. Jeg hater å skryte, men det er et fantastisk team som setter sammen denne serien. Alle fra skuespillerne til mannskapet til manusforfatterne til produsentene, spesialeffektene, Greg Nicotero og hans team – de har virkelig gitt alt og gjør en fantastisk jobb med serien; og det er ikke et problem noe sted. Når man sitter og redigerer, er det helt fantastisk å se hvordan alt løser seg. Når vi er på settet og filmer, er det et velsmurt maskineri … Det er en virkelig problemfri produksjon. Det er min første TV-serie, og jeg vet ikke hvordan TV-serier vanligvis er å lage. Men jeg blir fortalt at denne serien har det ganske lett. Jeg mener, alle jobber skikkelig hardt, og alle gjør jobben sin. Men alt løser seg helt sømløst. Det er aldri noe som går galt. Jeg tror alle gjør sitt beste, og det er veldig kult.»
De Levende døde
De udøde har virkelig slått rot i populærkulturen på en måte som filmgjengere som så midnattsvisninger av Romeros Dawn Of The Dead i 1978, eller skrekkfans på 1980-tallet som utvekslet piratkopierte VHS-kopier av italienske zombiefilmer, knapt kunne forestilt seg. Men er vi i ferd med å nå et metningspunkt? Kan det være at fenomenet er i ferd med å ta slutt, nå som zombier sjangler over både den store og den lille skjermen, samt hos bokhandlere og i leketøysbutikker?
Zombiekongen gir sitt syn på saken: «Jeg føler noen ganger at det er som om zombier har vært en mørk hemmelighet for skrekksjangeren i altfor lang tid. Romero-filmene introduserte oss for den moderne zombien, og jeg tror det var mange filmer som tok over stafettpinnen og holdt sjangeren i live. Men det var en slags undergrunnsbevegelse. Filmene var ikke så store, selv om de definitivt hadde sine fans. Zombiene var ikke i nærheten av samme nivå som vampyrer og varulver, som det har blitt laget talløse filmer om. Jeg føler ikke at zombier er en forbigående trend, de er så vidt i ferd med å få anerkjennelsen de fortjener i hierarkiet av filmmonstre. Jeg tror zombier tiltaler folk på måter som andre skrekksjangre ikke har gjort. Jeg tror det vil komme mye mer, at zombiene har kommet for å bli en god stund.
Zombier er unike på den måten at du kan fortelle en historie om andre filmmonstre – vampyrer, varulver – og få det til å handle om de rollefigurene. Men du kan ikke gjøre det samme med zombier – de er en tankeløs kraft. De er ikke folk du kan relatere til eller følge i en historie. Det er heller et element som kan påvirke og endre en historie, og dermed kan du fortelle flere menneskelige historier og dykke dypere inn i de menneskelige rollefigurene. Dermed blir det en skrekksjanger man kan relatere seg mer til. Jeg tror det er det folk er i ferd med å innse. Jeg tror det er det som vil gjøre dette til en skrekksjanger som holder seg relevant i flere tiår.»
Du kan lese mer i bokasinet Topp 100 TV-serier.
