Fra beundring og respekt til bitter fiende. Hvorfor tok der Führers forhold til Storbritannia en grusom vending? Av Gavin Mortimer .
Neville Chamberlain kunne måle seg med Adolf Hitler. Det var i alle fall det den britiske statsministeren trodde. I Chamberlains øyne var nazilederen “den vanligste lille hunden jeg noensinne har sett”. Slik beskrev han Hitler til regjeringen sin da han var kommet tilbake fra München i septemer 1938.
I et par uker diskuterte lederne i Storbritannia, Tyskland, Italia og Frankrike fremtiden til det tsjekkoslovakiske Sudetenland – den tysktalende regionen Hitler var bestemt på å annektere.
Etter den første konferansen med Hitler fløy Chamberlain tilbake til Storbritannia, sikker på at Tyskland ikke kom til å invadere Tsjekkoslovakia.Der Führer hadde lovet at selvbestemmelsesrett for de tyske innbyggerne i området skulle være nok, og som Chamberlain sa til søsteren sin: “Jeg fikk inntrykk av at dette var en mann man kunne stole på når han hadde gitt meg sitt ord.”
Hitler brøt løftet om å signere en ikke-aggressiv avtale, og det ble kalt inn til et nytt hastemøte. Desperate etter å unngå krig signerte Chamberlain og den franske statsministeren Münchenavtalen, som tvang Tsjekkoslovakia, som ikke engang var inkludert i samtalene, om å overgi Sudetenland til Tyskland. Til gjengjeld skulle Hitler avstå fra å angripe resten av Tsjekkoslovakia.
Chamberlain returnerte til Storbritannia som en folkehelt 30. september da han viftet med en kopi av avtalen idet han gikk ut av flyet på London Heston’s flyplass. “Fred i vår tid”, deklarerte han.
Hitler hadde ønsket krig med tsjekkerne, og var derfor ikke særlig fornøyd med avtalen. Møtene med Storbritannia og Frankrike hadde likevel vært lærerike. “Fiendene våre er små ormer”, reflekterte han. “Jeg så dem i München.”
Motvillig respekt
To tiår tidligere hadde Hitler hatt stor – om enn motvillig – respekt for det britiske imperiet og dets militære styrke. I november 1918 fikk han høre nyheten om våpenhvilen fra sykehussengen i Pasewalk i Tyskland, der han kom seg etter å ha blitt gasset i skyttergravene. Det var et stort nederlag som Hitler kalte “århundrets største nederdrektighet”, og han klandret tyske marxister og jøder for å ha sviktet soldatene sine.
Da den 30 år gamle Hitler ble skrevet ut fra sykehuset, bosatte han seg i München og fortsatte å dyrke hatet mot jødene og bolsjevikene. Han begynte å tale på offentlige steder, vanligvis på små bakrom i puber, der de fleste av tilhørerne var for fulle til å forstå tiradene hans. Over tid økte imidlertid tilhengermassen. Dette var en mann som snakket for mannen i gata, en mann som hadde kjempet fire år ved frontlinjen for så å komme tilbake til et Tyskland i forfall under trussel fra kommunistene. Hitler forklarte med lidenskapelig talekunst om hvordan han ville gjenoppbygge fedrelandet. Hitler hadde en visjon om et mektig Tyskland som med tiden skulle overskygge Storbritannia, som han beundret så høyt.
Det britiske imperiet hadde investert i den lille øygruppens makt, prestisje og velstand. Hitler var spesielt imponert over måten Storbritannia kontrollerte Indias 400 millioner innbyggere på, og han drømte om et Tyskland som kontrollerte Russland på tilsvarende måte. “Det India var for England, skal territoriet i øst være for oss”, erklærte han.
Allerede i 1922 begynte Hitler å tenke på en allianse med Storbritannia. Han hatet russerne, avskydde franskmennene, men trodde han kunne gjøre forretninger med britene. Da han ble rikskansler i Tyskland i 1933, la Hitler flere ganger frem forslag om å danne allianse med britene, og i 1935 signerte de to landene Anglo-German Naval Agreement, som sikret Tyskland en større flåte og økt kontroll i Østersjøen.
Kongens tjeneste
Båndet mellom de to landene ble enda tettere i 1936 etter kroningen av kong Edvard VII av Storbritannia, som var kjent for å beundre Hitler. Den sommeren ankom Joachim von Ribbentrop London som tysk ambassadør. Han ville, håpet Hitler, overtale britene til å slutte seg til Antikominternpakten mot internasjonal kommunisme.
Hitlers planer raknet imidlertid da kongen abdiserte i desember 1936. Von Ribbentrop ledet der Fürer til å tro at Edvard var blitt avsatt som følge av en allianse av jøder, frimurere og mektige politikere, og Hitler begynte å trekke seg ut av Storbritannia og lete etter allierte i Europa i stedet.
Innen Münchenavtalen var signert, hadde Hitlers følelser for Storbritannia gått fra respekt til forakt. Britene var, som han fortalte generalene sine i 1939, “ormer” som var klare for å tilfredsstille ham i bytte mot fred i Europa.
“Ormene” erklærte imidlertid krig mot Tyskland 3. september det året, to dager etter at Hitler hadde sendt troppene sine inn i Polen. Hitler ble overrasket. “Hva nå?” tordnet han til von Ribbentrop da han hørte nyheten.
Hans nølende beskjedenhet forsvant raskt. Den kjappe invasjonen av Polen ga Hitler selvtillit til å begynne å legge planer for invasjonen av Vest-Europa og det endelige målet hans: “Å svekke England; å ødelegge Frankrike.”
I utgangspunktet hadde Hitler planer om å invadere Beneluxlandene i midten av november. Generalene hans mente det ikke ville være mulig, så han utsatte angrepet til våren 1940. Gjennom vinteren 1939-40 ble forholdet mellom Hitler og Storbritannia stadig kaldere. Som en forsmådd elsker ønsket han hevn. “Britene må lære på den harde måten”, sa han.
Han hadde imidlertid ingen umiddelbare planer om å påføre England den samme ydmykelsen som Beneluxlandene ble utsatt for under invasjonen. Belgia og Nederland skulle innlemmes i et nytt Tyskland, og de franske provinsene skulle rebefolkes med tyskere.
Hitler hadde ingen slike hensikter med Storbritannia. Han ønsket snarere å overvinne denne krigsnasjonen for å eliminere trusselen mot Det tredje riket.
Det var derfor britene ga Hitler hodebry sommeren 1940, ifølge en av generalene hans. Hvorfor ville ikke øynasjonen overgi seg? Frankrike og Beneluxlandene var overvunnet i løpet av uker, og Storbritannia sto alene igjen.
En stridslysten fiende
Problemet for der Führer var at Neville Chamberlain ikke lenger var statsminister. 10. mai var han blitt erstattet av Winston Churchill – en langt mer stridslysten fiende. Under en tale 18. juni advarte Churchill folket sitt om at det var overhengende fare for at det gikk mot en kamp for Storbritannia, en kamp som ville være avgjørende “for overlevelsen av den kristne sivilisasjonen”.
I tillegg til sine offentlige og retoriske opptredener, diskuterte Churchill og regjeringen hvordan de skulle respondere på et eventuelt fredstilbud fra Hitler. “Han var i posisjon til å skulle tilby de mest fristende betingelser”, skrev Churchill i sine memoarer. “For dem som i likhet med meg har studert fremgangsmåten hans, virket det ikke usannsynlig at han ville la det britiske imperiet og flåten vår forbli intakt og inngå en fredsavtale som hadde sikret ham fri bane i øst [Sovjetunionen], slik Ribbentrop snakket med meg om i 1937.”
16. juli utstedte Hitler det 16. direktivet, som bar tittelen “Forberedelse til landgang mot England”. I innledningen sto det: “Formålet med denne operasjonen er å utelukke det engelske moderlandet som base for opprettholdelsen av krigen mot Tyskland, og hvis det skulle være nødvendig; å okkupere det helt.” I hemmelige dokumenter som ble offentliggjort etter krigen, fortalte en britisk informant utenriksdepartementet at “tyskerne tror kong Georg vil abdisere under angrepet mot London”. Hitler ville deretter plassere Edvard VII på tronen. Selv om ryktene om at han planla å legge sitt nye maktsenter til Oxford svirret, er det få håndfaste bevis på dette, bortsett fra at byen aldri ble bombet av Luftwaffe – sannsynligvis fordi byen ikke var avgjørende for den britiske krigsindustrien.
Sammenlignet med andre av Hitlers tidligere kamplystne erklæringer, var ikke det 16. direktivet noen ordre om en nådeløs krig mot britene. Selv da han beordret Operation Sea Lion – kodenavnet på den tyske invasjonen av Storbritannia – nølte Hitler med å gjennomføre en fullskala invasjon, en tilbakeholdenhet han delte med mange av sine militære ledere.
Hitler håpet fortsatt at Storbritannia skulle ta til vettet, og tre dager etter at han utstedte direktivet, talte han til den tyske riksdagen og henvendte seg til britiske myndigheter med sin “siste anmodning om enighet”. Han ba dem om å gå med på hans fredsbetingelser, men britene avslo bønnen hans.
Hitler beordret dermed at “forberedelsene for hele operasjonen måtte være ferdige innen midten av august”, et tidsskjema som var utenfor den tyske marinens rekkevidde. Lederen for den tyske marinen, storadmiral Raeder, informerte Hitler om at 15. september var en mer realistisk dato, selv om han helst ville utsette operasjonen til mai påfølgende år. Én av grunnene var at tidevannet og strømmene i den beryktede kanalen ville være mindre lunefulle om våren enn om høsten.
Dato for invasjonen var ikke det eneste tema for uenighet. Etter krigen oppdaget Churchill at “en voldsom og brutal kontrovers vokste frem blant det tyske personellet”. Årsaken til gnisningene var uenighet om hvor invasjonen skulle finne sted. Det tyske militæret beordret landgang flere steder langs sørkysten, fra Ramsgate i nord til Lyme Regis i vest – en kystlinje som strekker seg over mer enn 320 kilometer. Den første bølgen med angrep skulle bestå av 100 000 soldater, og den neste av rundt 160 000. Brighton ble ansett som den byen som trolig ville by på den sterkeste motstanden, så fire divisjoner skulle gå i land på strendene her. I tillegg skulle 52 luftvernbatterier transporteres i land sammen med den første gruppen for å beskytte den neste bølgen med soldater. Samtidig trodde britene at den største faren befant seg ved nederlandske og tyske havner, og de ventet derfor et eventuelt angrep fra Nordsjøen og mot østkysten av landet.
SPLITTELSE I GRADENE
Ifølge Churchills memoarer anså storadmiral Raeder forslaget som vanvittig. Han informerte lederne sine om at “et så stort og raskt angrep ville være umulig”. Området for landgangen ville være for stort, selv om det tyske Luftwaffe var overlegne i luften frem mot invasjonen. Kanalen var tungt minelagt, og den engelske flåten var sterkere enn deres egen.
Raeders tilbakeholdenhet var berettiget. Som Churchill noterte seg 10. juli: “Flåten har mer enn tusen kampklare skip, hvorav to eller tre hundre av dem alltid er på havet … Bak de patruljerende styrkene finnes ødeleggende flotiljer med destroyere, hvorav førti av dem befinner seg mellom Humber og Portsmouth, og aller flest i de grunneste områdene.”
Raeder påpekte også at å transportere 160 000 menn med utstyr ville kreve noe som kunne frakte to millioner tonn, og hvor skulle han finne det? Han ønsket heller å konsentrere landgangen til Doverstredet, et forslag han ble latterliggjort for av hæren. “Jeg kunne like gjerne kjøre de ilandsatte troppene gjennom en pølsekvern”, repliserte generaloberst Franz Halder, sjef for generalstaben, som mente at en landgang med så mange soldater på et så lite område var rent selvmord.
Halder hadde også grunn til å være bekymret. Selv om Churchill, som regnet med en invasjonsfåte med 200 000 soldater og at østkysten var det mest sannsynlige området for landgang, innså hvilken rute som ville være mest fristende for fiendens admiraler: “Londons enormt viktige strategiske betydning og nærheten til havet i sør, gjør at vi må ta de største forholdsregler i dette området”, skrev han 15. juli.
Tysklands militære ledere brukte mesteparten av august på å krangle om invasjonsplanene, mens Luftwaffe kjempet mot RAF om luftrommet over Sør-England. Britiske bombefly var på sin side opptatt med å raide tyske havner i Kiel, Bremen og Emden. Den tyske flåten led så store tap at invasjonen ble utsatt fra 15. til 21. september, før den ble utsatt i ytterligere tre dager. Raeder ytret fortsatt sin bekymring. “Risikoen er fremdeles for stor”, sa han. “Hvis Sea Lion-operasjonen mislykkes, vil det bety en stor prestisjeseier for britene.”
Den 15. september skjøt RAF ned 43 tyske bombefly, og satte dermed punktum i slaget om Storbritannia. To dager senere utsatte Hitler invasjonen på ubestemt tid, men med en ondsinnet irritasjon beordret han likevel at troppene hans skulle fortsette å bombe britiske byer – et terrortokt som skulle komme til å bli kjent som blitzkrieg.
Løfte fra øst
Omfanget av Hitlers angrep stanset imidlertid her. Å ødelegge Storbritannia var aldri målet hans, og siden slutten av juli hadde en annen idé slått rot i tankene hans. Storbritannia kunne overvinnes uten en blodig invasjon; de kunne bli slått gjennom en “tilintetgjørelse” av Russland. Den lynraske erobringen av Beneluxlandene, og Tysklands syn på den russiske hæren som dårlig trent og elendig ledet, overbeviste Hitler om at han kunne sveipe over Russland i løpet av noen få måneder. Da kunne han omsider få oppfylt drømmen om å gjøre Sovjetunionen til Tysklands svar på India. Med Russland slått ville Storbritannia ha mistet sin siste potensielle europeiske allierte og dermed tvinges til å inngå fred på tyskernes betingelser.
22. juni 1941 invaderte Tyskland Russland, og en måned senere informerte Hitler sine militære ledere om at han igjen ville rette blikket mot Storbritannia våren 1942, “da vil felttoget i Russland være over”. I sine memoarer, som ble publisert i 1949, kommenterte Churchill: “Dette var en nytteløs, men viktig forestilling. 13. februar 1942 hadde Raeder sitt siste møte om operasjon Sea Lion der han overbeviste Hitler om å skrinlegge planene for godt.”
Du kan lese mer i bokasinet Historiens største ledere.
