Gullrush

Verdens mest luksuriøse SUV er ikke billig, så vi tar turen til California for å finne gull. Masse gull.

Jeg er på jakt etter tre gulltennisballer eller fem gullegg. Samme hva, egentlig. Hvorfor? Fordi gull for øyeblikket selges for rundt 25,33 pund per gram, så jeg trenger omtrent 6324 gram før jeg kan kjøpe meg en Bentley Bentayga til 160 200 pund. Hvis man tar tettheten på 19,3 g/cm3 i betraktning, vil det si volumet på tre tennisballer. Eller en stor omelett. Og det er før ekstrautstyret. Hvis jeg vil ha den roterende Breitling Tourbillon-klokken i dashbordet, må jeg finne det samme en gang til.

Hils på Jim. Jim har viet livet sitt til å lete etter det edle metallet. Han vet mer om gull enn Usain Bolt og er eieren av American Prospector Treasure Seeker, den største butikken for gullgraverutstyr i Sør-California. Den største mengden gull Jim og kona Sue har funnet i terrenget på en dag, er 11 gram, og de vet hva de driver med. Jeg gitt meg selv to dager i distriktet rundt Palm Springs for å knuse Jims personlige rekord flere tusen ganger, kun bevæpnet med en Bentayga i en litt gullaktig farge og litt god, gammeldags britisk optimisme.
Jeg stoler på Jim av to årsaker. En: Den første som ble millionær for egen maskin i gullrushet i California i 1848 var Samuel Brannan – en visjonær av rang. Da Brannan hørte at en fyr som drev et sagbruk, James Marshall, hadde funnet store gullbiter på grunna i American River ved Coloma, 800 km nord for oss, kastet han ikke alt han hadde i hendene og satte kursen opp for å fylle lommene. Isteden kjøpte han hver eneste spade, hakke og panne han kunne finne og åpnet en butikk i påvente av de 190 000 49erne som ville flomme inn i The Golden State i løpet av året som kom. Greit, han er kanskje 160 år for sent ute, men Jim vet at pengene ligger i å selge ting til de småtussete gullgraverne, ikke å slå deg sammen med dem. To: Han har en superfet bart.

Fotograf Mark og jeg ankommer butikken i Temecula, en time sørvest for Palm Springs, og Jim og Sue kommer ut ut for å inspisere Bentleys gullgås. Sue går rett til førersetet og begynner å klappe skinnet, mens Jim setter hendene på hoftene og sier kort: “Hvor mye var det du sa den kostet?” Jeg gjør en kjapp omregning i hodet og sier at den går for rundt 230 000 dollar, og at den har 600 HK. “Hoo-wee! OK, dere ville se noen gullklumper?”

Jim henter en pose som har ligget slengt i passasjersetet på pickupen hans og tar frem et geléfylt rør med en tusen dollars klump på størrelse med tommelen min.
Jeg blir trollbundet. Den er vakker. Jeg er fristet til å nappe den til meg for å kickstarte samlingen, men innser at det er en heller kortsiktig løsning. Jeg er fast bestemt på å gjøre dette på den gode, gamle 49er-måten. Derfor går jeg inn i butikken og kjøper et 30 dollars gullvaskesett i plast og en spade. Jeg greier så vidt å motstå fristelsen til å kjøpe noe som kalles en «klumpsuger».

Vi diskuterer planene for de neste dagene. Jims hovedbekymring er ikke det at jeg mangler relevante ferdigheter eller kunnskap, men at Bentleyen ikke kommer til å fikse terrenget. For å være ærlig er jeg ikke helt trygg på den selv, men jeg forsikrer ham om at den er tøffere enn den ser ut til og styrer samtalen over på dagens program. I dag skal vi plyndre Californias elver, og Jim har et perfekt sted i tankene: Cajon-elven.

Den fire timer lange kjøreturen, hoved­sakelig på snorrette motorveier, hadde vært irrelevant i de fleste biler – kilometer på kilometer som skal slukes og glemmes – men i Bentaygaen er dette store saker. For å leve opp til slagordet som sier at den er verdens mest eksklusive, luksuriøse og kraftige SUV, er det reiser som disse den må greie å omskape til noe minneverdig. Men det er ikke det innbydende raffinementet eller de myke, dype setene som gjør dette til noe spesielt, det er det at jeg ikke egentlig trenger å kjøre så mye selv.

Sett cruisekontrollen til ønsket toppfart, velg avstand til bilen foran og aktiver filfølgingssystemet, så styrer, akselererer og bremser Bentaygaen for deg, så lenge det er definerte kjørefeltmarkeringer på hver side. Problemet er at den hvert 10. sekund piper og insisterer på at du må legge hendene på rattet. Ikke at Bentley noen gang ville innrømmet at dette er i nærheten av en god idé (og det ville ikke vi heller), men hvis du … tja … skulle komme til å for eksempel klemme fast askebegeret i rattet, er det mulig at du kan jailbreake dette systemet. La oss bare si det sånn at jeg er ganske overflødig i  65 kilometer.

Ved elven finner vi et perfekt sted der vannet går fra høy hastighet til lavere. “Det er sånne steder du finner gull”, sier Jim, så jeg ruller opp buksene og hopper uti, i trygg forvissning om at det kommer til å dukke opp store gullklumper mellom tærne mine. Det viser seg at gullforekomsten er litt mer sparsom enn jeg hadde antatt, og at selve vaskingen er mye vanskeligere. Dette krever ekstrem tålmodighet og fingerferdighet. Nøkkelen er å riste den tyngre, svarte sanden og gullet ned i pannen og vaske vekk alt du ikke vil ha, får deretter å rotere vannet over de svarte greiene for å avdekke skatten. Etter 10 panner sitter vi igjen med null og niks, bortsett fra vondt i ryggen. Brannans kunder må ha finkjemmet denne elven.

Nedslått pakker vi sammen og setter snuten på Bentaygaen mot basen i Palm Springs. Innen vi kommer til Palm to Pines Highway, er vi i godt humør igjen, overbevist om at fangsten vil bli bedre i morgen. Du skjønner, det er det som er greia med gull – det er en forførerisk elskerinne. Fordi det finnes overalt i disse traktene: i vannet, i steinene, i fjellet og under bakken – det er alltid innen rekkevidde. Du kjenner følelsen når du kjøper en lottokupong og ikke har tippet på 18 måneder. Innen du kommer deg hjem, er det så godt som utenkelig at du ikke kommer til å vinne jackpoten. Jepp. Samme greia her.

Og som om blind positivitet ikke var nok til å sende humøret vårt til himmels, er stykket vi nå kjører på Highway 74 en helt fantastisk veistrekning. Endeløst bred og med vakre buede svinger, med panoramautsikt til Coachelladalen under. Det er nå vi får den første sjansen til å dra den 2,2 tonn tunge SUV-en ut av komfortsonen.
Å si at noe svinger som om det skulle gått på skinner er en av de virkelig utslitte klisjeene i motorjournalisthåndboken, helt oppe ved siden av «maler som en katt». Men for Bentaygaens vedkommende er det en nyttig sammenlikning. Hvis du skrur kjøremodus­bryteren, som har åtte innstillinger (fire for vei, fire for offroad), på Sport, legger Bentley Dynamic Ride-lista et hakk høyere og stiver av demperne du er i ferd med å støtte bilen på før svingen, før den på magisk vis sørger for at bilen ligger skremmende flatt mens ytterhjulene har maksimal kontakt med veidekket. Bentley sier at det elektriske, aktive krengesystemet, drevet med 48 volts spenning, er tre ganger raskere enn en hydraulisk løsning. Det eneste vi vet, er at det funker, og det gjør også at Bentaygaen føles mye lettere enn den er. Så med mindre passasjerene dine har med seg et glass bobler på tur, kan du virkelig slenge den rundt og føle deg trygg.

W12-motoren på 600 HK er helt ny. Den er overdreven, ingen tvil om det, men den føles spesiallaget til Bentaygaens uproporsjonale krav. Der den forrige W12-en, laget til Continental-modellen, bruker litt tid på å få opp farten og er litt treig på lavt turtall, suser de nye turboene med uendelig mye mer energi og har bare en mikroskopisk forsinkelse – som et par veltrente butlere. Hvis det i det hele tatt finnes en bil du kan bli stoppet i og hevde, uten å juge, at du ikke visste hvor fort du kjørte, så må det være Bentayga.
Vi treffer Jim på en Jack in the Box kl. 09.00, og han har med seg en venn. Fred er akkurat like gæren etter gullgraving, og de to eier en tomt på 32 hektar sammen ute i ørkenen. Hvis det finnes gull på tomten deres, vil ikke Jim og Fred at vi skal vite det, for det er ikke dit vi setter kursen. I dag utforsker vi Dale-gruvedistriktet, rett sør for 29 Palms. Det består av en mengde sandete spor og steinete skråninger som binder sammen en labyrint av forlatte gruver. Området er en historietime i seg selv og den beste sjansen vi har til å finne en skatt. I tillegg får vi en sjanse til å sjekke hvor godt Bentaygaen egentlig liker seg offroad.

Sand, stein, fordypninger og skarpe stigninger – ikke noe problem i det hele tatt. Vadedybden på 50 cm og bakkeklaringen på 24,5 cm (med luftdempernes høyeste av fire innstillinger) skremmer ikke en Range Rover, men bilen går fint over det meste opp til svære kampestein. På ruglete, sanddekte veier med sporadiske hauger av stein humper det litt, men det er ikke for ubehagelig. For å bruke en vitenskapelig sammenlikningsmetode setter jeg meg inn i Jims Tacoma-pickup. Det føles som å bli kastet med hodet først inn i en vaskemaskin i fart.

Du kan se gruvene på avstand, i form av digre steinhauger og støvskyer som virvles opp av gruvearbeiderne som sprenger seg vei inn i fjellsiden. De ubehandlede haugene kan være fulle av gull, forteller Jim meg, men det er som å lete etter nåla i høystakken, og vi har ikke tid til å begynne med det. Noen av haugene er rosa. Disse er av det samme materialet, men er blitt behandlet med cyanid for å trekke ut gullet. “De sier at cyaniden er borte nå”, sier Jim og peker på en av de rosa haugene, “men jeg har ikke tenkt å være den som beviser at de tar feil.”

Vi kommer oss opp på en grå haug og finner en gruve i hobbitstørrelse på toppen. Da jeg bøyer meg ned for å ta en titt inn, legger Jim en værbitt hånd på skulderen min. “Et par ting det kan være lurt å være oppmerksom på her. For det første er det en tunnel, ikke en sjakt, og så er det dyrene. Klapperslanger liker å oppholde seg ved inngangen, men det er også mulig å finne rødgauper, pumaer, flaggermus og ugler der inne.” Godt poeng, Jim, du kan godt gå inn først.

På innsiden finner vi en hvit kvartsåre som går langs hele gruven. Når vi lyser med lommelyktene på veggene, blinker gullet mot oss, men det er for farlig å begynne å hakke løs på veggene her inne. Så nær, men dog så langt unna. Jeg vet at det er der, for jeg kan se det, men uten en dynamittgubbe er det ikke så mye vi kan gjøre.
Vi fortsetter videre, mens terrenget veksler mellom myk sand og steinete grusveier. Det er en delikat prosess – det går smertelig sakte fremover, og vi må hele tiden følge med på veien forover for å speide etter utløpere som kan skade dekkene. Men Bentaygaen pløyer seg sakte men sikkert videre, glemmer det fornemme imaget sitt og bretter opp ermene. Det merkeligste med hele opplevelsen er at mens dekkene og fjæringen får skikkelig juling, sitter jeg komfortabelt på den myke skinntronen min, mens jeg får lett massasje og hører på countrymusikk gjennom det klokkeklare stereoanlegget med 18 høyttalere og 1800 watt.

Når forholdene etter hvert blir litt mindre humpete, snur jeg meg mot Jim med vilt blikk og insisterer på at han tar meg med til gullet. Jim tenker seg om et øyeblikk og sier: “Hva om jeg tar deg med til et sted der en fyr jeg kjenner fant en åtte kilo tung klump som bare lå der på bakken, rett foran ham?” Faktisk er det vanskelig for meg å forstå hvorfor han ikke bare tok meg med dit med en gang, men jeg smiler og nikker energisk.

Vi kjører inn på noe som ser ut som en menneskeskapt, brolagt parkeringsplass – et fenomen som kalles ørkenbrolegning. Det er et platå med flate, sammenpressede steiner der det en gang var en liten ås. På steder som dette finnes det ofte gull rett under overflaten. Jim gir meg en metalldetektor, og jeg løper rundt og vifter med den som en gærning, mens jeg desperat prøver å dekke et område systematisk. Etter en time står jeg igjen uten annet enn en mør skulder – ikke så mye som et gullkorn. Jeg bestemmer meg for å endre taktikk og lete så nær Jim som mulig. Kanskje han vet noe jeg ikke vet.

Og så hører jeg det, en tydelig frekvensendring i lyden fra detektoren. Jeg isolerer det til et område som ikke er større enn et spillkort. “Endelig”, tenker jeg for meg selv og lar fantasien vandre. Jeg ser for meg en klump på størrelse med hodet mitt og all berømmelsen, smiskingen og sjalusien fra Jim, som garantert vil komme i kjølvannet. Jeg begynner å grave som en gal muldvarp og reduserer forekomsten til en liten haug. OK, mindre enn jeg hadde håpet, men gull er gull, eller hva? Jo, det stemmer vel, men dette er bare en bit av en gammel kule fra et skytevåpen.

Jeg innser at karrieren min som gullgraver er over, så vi soper sammen de knuste drømmene. En tåre renner nedover det støvete kinnet mitt, og vi drar. Jeg trøster meg selv med vissheten om at dagen ikke har vært helt bortkastet. Bentaygaen har vært en ustoppelig kraft – den har taklet straffen fra underlaget som en vernesko forkledd som en silketøffel. Og når vi kommer inn på den myke, sandete strekningen som fører tilbake til asfalten og sivilisasjonen, må jeg klype meg selv i armen. Jeg befinner meg midt i et endeløst landskap, i en bil av uslåelig kvalitet – livet kan nesten ikke bli bedre. Og så treffer jeg en stein, og høyre forhjul punkterer.

Til mitt forsvar var den umulig å se – ikke engang Jim så den da han suste forbi. Uansett hva grunnen var, har skaden skjedd, og vi trenger hjelp. Så vi gjør det enhver bilfører strandet i ørkenen ville gjort. Vi ringer Bentley. De sender en bil som kommer halvannen time senere for å erstatte det ødelagte hjulet. Jeg skal være den første til å innrømme at dette ikke er en løsning som eksisterer i den virkelige verden, men det er liksom greia med Bentaygaen – det er ikke så mye med den som minner om virkelighet.

Da jeg bladde gjennom Bentleys kundemagasin på flyet til Los Angeles, la jeg merke til en reklame for en spesialutgave av en komfyr i luksusklassen, som nå var tilgjengelig med paneler i karbonfiber. Et fullstendig unødvendig nivå av overflod, men en glimrende anledning til å få flyttet på noen penger – for de som har masse av den slags. Bentaygaen er litt av det samme – enestående håndverk og et monumentalt stykke ingeniørkunst, men egentlig ikke annet enn en mulighet for superrike SUV-elskere til å bruke mer penger enn det er mulig å bruke på en fullt utstyrt Range Rover.

Denne bilen er ikke banebrytende på noen måte. Det er en pengemaskin, og fordi den er ny og for øyeblikket den flotteste i sin klasse, hadde den solgt unna uansett hvor god den var å kjøre. Så av med hatten for Bentley, som har gjort en så gjennomført strålende jobb med den. Det er ikke alltid man får skrytet man fortjener for innsatsen som må ha gått med for å ende opp med en bil på dette nivået.