Få kulturer framkaller like mye mystikk og forferdelse som det gamle Egypt. Sivilisasjonen som vokste fram langs bredden av Nilen rundt 3000 år f.Kr., var blant de mektigste på Jorda. Selv om Egypt var en ubeboelig, ufruktbar ørken, var elven en livskilde som ga jorda næring og avlingene vann.
Nilen dannet grunnlag for et samfunn av bønder, leger, bygningsarbeidere og soldater, og deres bragder og oppfinnelser var større enn noe man hadde sett før. De skapte et av de første skriftsystemene, var de første som praktiserte vitenskap, og kunsten deres ble kopiert av renessansens mestere. Men det de gamle egypterne huskes best for, er de mektige pyramidene og de blodige mumifiseringsritualene. Døden var en hel industri, en svært blomstrende sådan.
Religion var bærebjelken som samfunnet var bygget på, og den var veiviser for alle sider av livet. Man mente at det var mange guder, og alle hadde ulike roller – fra Sekhmet, krigsgudinnen, til Hapi, Nilens gud, som skapte flom hvert år. Det viktigste elementet i den gamle, egyptiske religionen var troen på et liv etter døden. Når en person døde, trodde man at sjelen levde videre, men bare dersom den ble ført inn i underverdenen på riktig måte. Først måtte sjelen kjempe mot demoner og portvakter, før den kom til dommens hall der den måtte bevise at den var verdig nok for evig fred. De som klarte testen, kunne fortsette til sivmarkene – en himmelsk kopi av livet på Jorda. De som ikke klarte testen, ville forbli rastløse sjeler for alltid. De satt fast i en skjærsild som var verre enn selve døden.
Siden egypterne trodde på dette, brukte de hele livet på å forberede seg til reisen gjennom underverdenen. De måtte ikke bare unngå å synde så godt det lot seg gjøre, men de måtte også forsikre seg om at den fysiske kroppen hadde et sted å hvile. Den fikk selskap av alle de tingene sjelen måtte ha for å trives i livet etter døden. Rike egyptere brukte mange år på å bygge gravkamre som ofte var mer forseggjorte enn deres egne hus, og de fylte dem med uvurderlige skatter. I det gamle Egypt var døden virkelig et kjempespennende eventyr.
Pyramider og gravkamre
I starten ble faraoer og andre rike medlemmer av samfunnet i det gamle Egypt begravet i mastabaer. Det var flate, rettvinklede strukturer med skrånende sider, som beskyttet graven mot rovdyr og tyver. Under det tredje dynastiet fikk arkitekten Imhotep ideen om å stable flere mastabaer oppå hverandre for å lage en høy bygning med «trinn». Disse fungerte som en enorm trapp og ga den avdøde mulighet til å nå himmelen. Den første var Djoserpyramiden, og den ble bygget rundt 2680 f.Kr.
I løpet av de neste hundreårene ble pyramider vanlig for faraoenes begravelser, og etter hvert ble sidene glatte, ikke trinnvise. Konger og dronninger konkurrerte om å bygge de høyeste, mest storslåtte monumentene, men det kostet. Man trengte enorme mengder stein for å bygge dem, for ikke å snakke om arbeidskraft. Pyramidene ble også offer for gravrøvere. I det sjuende dynastiet var det blitt mer vanlig å gravlegge faraoene i gravkamre som var hogget inn i berget.
Den første egyptiske pyramiden, bygget av farao Djoser, er 60 meter høy.
Begravelser og ritualer
Lenge før døden bygget de rike egypterne sine gravkamre, og de fylte dem med ting de trengte i livet etter døden. Bord og stoler, vogner, smykker og mumifiserte kjæledyr skulle garantere at sjelen aldri manglet noe. Mat var like viktig etter døden, så rikelige mengder vin, frukt og korn ble også begravet med den døde. Til og med kjøtt tok de med. Det var ofte saltet eller til og med mumifisert for å hindre forråtnelse. Hvis det ble virkelig ille, kunne de alltids tegne mat på veggene – de gamle egypterne mente at i dødsriket var bilder like spiselige som de fysiske produktene.
De plasserte også shabtier i gravkammeret. Dette var små figurer, ofte av leire, tre eller stein, som fungerte som tjenere i livet etter døden. Noen av de døde ble begravet med en eller to, mens andre – som farao Taharqa – ble begravet med mer enn tusen shabtier.
Fattigere egyptere hadde mindre overdådige gravkamre, og de som var lavest på rangstigen, ble bare pakket i et klede og begravet i ørkenen med vanlige gjenstander som gryter, kar og kanskje et våpen. Men alle, både fattig og rik, fikk en seremoni. Det ble sett på som nødvendig for at hans eller hennes sjel skulle komme seg over i det neste livet.
Rike egyptere fikk en overdådig begravelse, der kroppen til den døde ble fulgt av en prosesjon med sørgende og dansende mennesker. To kvinner som ble kalt «kiter», var også til stede, og deres rolle var å sørge åpenlyst. Ifølge gammel, egyptisk religion ville sjelen få det lettere i dommens hall jo større sorg de etterlatte viste.
Ved gravkammeret utførte en prest «åpningen av munnen»-seremonien, der mumien ble reist opp og et seremonielt blad ble presset mot munnen. Da skulle de kunne puste, snakke og spise i livet etter døden. Denne handlingen ble også utført på øyne, armer og bein, slik at sjelen kunne se og bevege seg. Kisten ble plassert i en sarkofag, de satte igjen offergaver, leste opp bønner, og så ble gravkammeret forseglet.
Reisen til livet etter døden
Verken dyre gravkamre eller pugging av trylleformler kunne garantere noen en plass i det neste livet. Først måtte sjelen overvinne hindringene og demonene i underverdenen, og deretter måtte de stå til rette for gudene i seremonien der hjertet ble veid. Det var kun de mest verdige sjelene som kunne fortsette til sivmarkene, der de kunne leve i glede til evig tid.
De gamle egypterne mente at når en person ble gravlagt, forlot sjelen kroppen og steg ned i underverdenen (Duat). Der måtte den gå gjennom 12 porter, og hver port var voktet av en ny guddommelighet som sjelen måtte kjenne igjen og navngi. Det kan høres enkelt ut, men det var også monstre, demoner og ildsjøer som måtte bekjempes. Dødeboken hadde en liste over trylleformler som kunne hjelpe sjelen med å overvinne disse hindringene. Hvis den lyktes, kunne sjelen passere inn i dommens hall, der den måtte vise sin verdighet foran 42 guddommeligheter. Dødeboken kunne også hjelpe sjelen med de riktige svarene på spørsmålene, slik at den avdøde kunne passere dette trinnet i testen med litt hjelpemidler.
Deretter kunne sjelen fortsette til seremonien der hjertet ble veid. Dette ble overvåket av Osiris, den øverste guden i underverdenen. Egypterne mente at hjertet registrerte alle handlingene den døde gjorde mens han eller hun levde. Det blei veid opp mot en fjær av gudinnen Maat, for å finne ut hvor moralsk anstendige de hadde vært. Hvis vektskålene var i balanse, ble sjelen ønsket velkommen inn i det neste livet av Osiris. Hvis hjertet var tyngre enn fjæren, ble det kastet til den kvinnelige krokodilledemonen Amuut. Da ble sjelen kastet inn i mørket, dømt til en evig hvileløs tilværelse. Den døde kunne alltids håpe at dødeboken kunne hjelpe. Opplesing av formel 30B kunne hindre at hjertet avslørte sin mørke fortid.
De som var heldige nok til å sikre seg en plass i livet etter døden, ville oppleve de storslagne sivmarkene. Her fikk de døde tildelt et stykke jord der de kunne dyrke avlinger med hjelp fra shabtiene de ble begravet med, og se fram til en framtid med evig fred.
