Under tyranniet som fulgte nazistenes okkupasjon og Vichy-regimet, kjempet franskmenn, kvinner og utlendinger side om side for Frankrike.
Hitler ydmyket Frankrike. Nederlag på bare seks uker og etableringen av Vichy-regimet tvang nasjonen i kne og ødela landets militære rykte. Da den tyske krigsmaskinen tok med seg blitskrigen videre innover i Europa, måtte franskmennene finne seg i at samfunnet deres var overtatt av tyske soldater. Råheten i det vellykkede angrepet hadde etterlatt det franske folk i sjokk, og før de i det hele tatt rakk å tenke på å sette seg til motverge, måtte sivilbefolkningen innrette seg etter et helt nytt regime.
Med en hær som var redusert til beskjedne 100 000 menn, og marskalk Pétains Vichy-regime som ble stadig mindre overbevisende, begynte det å vokse fram små opposisjonsgrupper i flere deler av det okkuperte Frankrike. Den velkjente historien forteller hvordan general Charles de Gaulle som levde i eksil, ledet det som på folkemunne er kjent som «La Résistance Française». Med sine jevnlige radiosendinger fra den andre siden av kanalen motiverte han franske menn og kvinner til å kjempe for landet sitt.
De Gaulles hær av frie franskmenn hjalp de allierte med å befri Frankrike, og siden den gang har bildet av en franskmann med et maskingevær i den ene hånden og en sigarett i den andre blitt symbolet på motstandsbevegelsen i Frankrike. På selve frigjøringsdagen krydde det av filmskapere i hovedstaden. De var der for å dokumentere det som resten av verden betraktet som «La Résistances gylne øyeblikk».
Historien har imidlertid senere blitt trukket i tvil, og denne framstillingen av Résistance er noen steder kjent som «Gaullismens myte». I motsetning til hva folk flest tror, besto Résistance av mange forskjellige fraksjoner, hver med forskjellige religioner og kulturer. Disse fraksjonene hadde også forskjellig politisk standpunkt. Etter krigen var de Gaulle og hans allierte ivrige etter å minimalisere innsatsen til de mindre kjente motstandsgruppene, særlig kommunistene, slik at den nye, fjerde franske republikk fikk så fritt politisk spillerom som mulig i den forestående kalde krigen.
I nyere tid har politikere med god hukommelse forsøkt å gi disse mindre kjente motstandsgruppene oppreising ved å anerkjenne at Résistance ikke bare var en nasjonal rebell, men en del av en europeisk anti-fascistgruppe som kjempet innbitt mot nazistene.
Trangen til å beskytte sitt eget land var en patriotisk refleks for noen av de franske borgerne. Noe som ofte glemmes i etterkrigstidens hyllest til den allierte seieren, er at mange franskmenn i begynnelsen tolererte eller til og med samarbeidet med nazistene. Et eksempel er den høyreorienterte militære gruppen som er kjent under navnet «Service d’ordre légionnaire», som ble etablert av den mørkeblå krigsveteranen Joseph Darnard. Denne gruppen ga sin fulle støtte til Vichy-regimet og hjalp til og med tyskerne med å arrestere jøder.
Denne støtten av Det tredje riket var ikke engang begrenset til Frankrike, 6000 menn fra «Légion des Volontaires Francais», eller «Charlemagne Division», gikk så langt som til å slutte seg til «Wehrmacht» og kjempe sammen med tyskerne ved østfronten.
Det store flertallet av franskmennene var selvfølgelig ikke nasjonalsosialister, og passiviteten deres kom av at de simpelthen ikke ønsket å utsette seg for den faren som var forbundet med å gjøre opprør. De visste hvor farlig det var, og derfor gjorde de det de kunne for å overleve, bøyde nakken og fulgte nazistisk politikk. Samarbeidet med nazistene var også økonomisk motivert, og i april 1942 hadde den franske industrien sikret seg tyske kontrakter for hele 2,36 milliarder riksmark. De som ikke var villige til å leve i en naziststat, flyktet sørover over delelinjen mellom Vichy-regimet og det okkuperte Frankrike. Åtte millioner mennesker flyktet og stappet alt de fikk plass til i biler eller i togvogner. Den tredje franske republikk var historie.
Der han satt trygt i Storbritannia, trodde de Gaulle at han var selvutnevnt leder for Frie Frankrike, men det var slett ikke mange som lyttet til den berømte radioappellen hans 18. juni 1940. Mange handlet dessuten etter eget hode og etter egen sosial agenda. De Gaulle fikk faktisk knapt noe som helst informasjon den tyske okkupasjonen det første året om. Mange forventet at den nye lederen av Vichy-regimet, Philippe Pétain, helten etter slaget ved Verdun, hadde et ess i ermet, men da det ble klart at det ikke var tilfellet, begynte motstandsarbeidet.
Det begynte som en arbeiderklassebevegelse for unge menn, og det er anslått at bare rundt fem prosent av den franske befolkningen drev aktivt med motstandsarbeid. Mange opponerte imidlertid passivt mot Vichy-regimet ved å overse motstandsbevegelsens aktivitet. Hatet mot tyskerne økte dramatisk over hele landet, og noe så uskyldig som at en tysk soldat tok med seg en fransk jente på kino, fikk franskmennene til å se rødt. Slike opplevelser gjorde motstandsarbeidet til en felles oppgave, og det utviklet seg til en allianse som engasjerte et helt samfunn. Motstandsbevegelsen la aldri fram en spesifikk politisk løsning, eller konstitusjonelle rammer – motstandsarbeidet var rett og slett et verktøy for å gjenopprette nasjonal stolthet og selvrespekt.
Motstandsarbeidets mange ansikter
Det oppsto mange forskjellige motstandsgrupper, og alle kjempet for hver sin visjon. Etter at «operasjon Sjøløve» slo feil, ble det klart at britene ikke kom til å overgi seg så lett, og flere motstandsgrupper klekket ut planer for å kjempe mot okkupantene. Vichy-regimet føyde seg etter sine overherrer. De ga folk beskjed om å la være å kjempe mot tyskerne, og hindret så mange tropper som mulig i å forlate landet for å støtte de alliertes kamp mot aksemaktene.
Franskmennene måtte til og med betale Wehrmachts okkupasjonskostnader. Etter hvert som det begynte å gå opp for folk at okkupasjonen var starten på en påtvunget samfunnsendring mot det tyske «Volksgemeinschaft» (folkefellesskapet), eskalerte opprøret. 11. november 1940 økte motstanden mot tyskerne enda mer, etter at franske studenter ble arrestert mens de prøvde å legge en minnekrans ved triumfbuen for å minnes første verdenskrig. Motstandsbevegelsen vokste sakte, men sikkert. Til å begynne med foregikk mesteparten av aktiviteten i all hemmelighet. En begrenset sirkulasjon av antinazistisk propaganda laget ikke så mye som en dump i veien for tyskernes okkupasjon.
Men etter hvert som franskmennene begynte å få en felles visjon, begynte et felles arbeid. I nord dukket gruppen «Confrérie Notre-Dame» (Notre-Dame broderskap) og flere alliansegrupper opp. I sør ble gruppene «Libération-Sud» (Frigjøring sør), og «Franc-Tireur» (Frie skyttere, individualister) etablert. «Défense de la France» ble drevet av studenter og hadde hovedkvarter i kjelleren under geologiavdelingen på skolen.
I det store og hele var det de sørligste områdene av Frankrike som var minst aktive, for de stilte seg nølende til å kjempe en krig som ville terge okkupantene. Den største organisasjonen, «Libération-Nord», ble etablert i nord og var hjertebarnet til aktivistene Christian Pineau og Robert Lacoste. Gruppen hadde nære bånd til den franske handelsunionen og ble offisielt anerkjent av «manifesto of the 12», deriblant ti fagforeningsmedlemmer fra «General Confederation of Labour» (CGT).
Kommunistene i Frankrike etablerte også en landsdekkende organisasjon kjent som «Front National» og etablerte seg raskt som en av de mest voldelige, aktive gruppene. Organisasjonene kjempet også stadig seg imellom, for alle ønsket å være størst. Det var ikke før etter krigen at alle ble forent under samme flagg, med et felles mål om å frigjøre sin egen nasjon.
Det fantes både voldelige og ikkevoldelige motstandsgrupper. En av de første store gruppene som kjempet aktivt mot tyskerne, var jernbanearbeidernes gruppe, «les Cheminots». Deres nøkkelposisjon i landets transportsystem betydde at de kunne bidra til spredningen av antifascistisk litteratur, og at de kunne hjelpe motstandsfolk med å rømme fra tyskerne.
Grupper som «Fer Réseau» (Jernbanenettet) ble opprettet, og ved å lede tog mot feil destinasjon med fullt overlegg, svekke sement ved å bruke sukker til å «gjøre den søtere» og forårsake avsporinger ved å slurve med signalene, arbeidet de systematisk med å gjøre den tyske tålmodigheten så tynnslitt som mulig.
Hemmelige aviser som Libere-Toi! (Frigjør deg!) og Sous La Botte (Under støvelen) ble publisert i nord mot slutten av 1940, etter hvert som ryktene om hvordan man kunne gjøre livet vanskelig for okkupantene spredde seg. Selv klassiske tekster fra franske forfattere ble tatt fram igjen for å støtte opp under den franske nasjonalismen. I Frankrike var det vanlig praksis å vise sin misnøye i pressen, og publiseringen av litteratur var et effektivt hjelpemiddel for å få folk til å reise seg mot Det tredje riket.
Musikk var også viktig, og «Le Chant Des Partisans (Partisanenes sang) ble motstandsbevegelsens uoffisielle lovsang. Det tok imidlertid ikke lang tid før tyskerne slo hardt ned på denne misnøyen. Alle som ble oppdaget, ble øyeblikkelig arrestert og sendt i arbeidsleir, men denne trusselen stoppet ikke motstandsbevegelsen, og med tiden begynte protestmetodene deres å forgrene seg.
Individuell sabotasje ble vanlig, og en populær form for opprør var kutting av telefonledninger. Aksjonene førte til at mange tyske offiserer døde fordi de ikke fikk beskjed når RAF var ute på bombetokt.
En gruppe som raskt gjorde seg bemerket, var Cadix Team. Dette var en gjeng polakker som hadde reist vestover etter Polens fall. Polakkene delte sin kunnskap om hvordan man skulle knekke koden fra Enigma-maskinen. Da medlemmene ble tatt til fange, gikk gruppen i oppløsning, men de røpet aldri sin hemmelighet til tross for at de ble torturert.
Etter hvert som krigen i Europa eskalerte, ble allierte piloter skutt ned i fransk luftrom. Ofte smuglet motstandsbevegelsen dem inn i det nøytrale Sveits eller Spania og fortalte dem hvordan de skulle komme seg tilbake til allierte områder.
En av hovedorganisasjonene som deltok i dette arbeidet, var en gruppe franske sionister, kjent som «Armee Juive» (Den jødiske hær). De hadde spesialisert seg på å smugle jøder over Pyreneene, og pilotene ble reddet ved hjelp av diverse fluktruter. Så fort de allierte fikk nyss om den raskt voksende bevegelsen (bare over grensen til Spania ble det smuglet omtrent 28 000 flyktninger), sendte de den britiske spesialorganisasjonen SOE (British Special Operations Executive) for å hjelpe til med å organisere framtidig transport av flyktninger. Den første SOE-agenten ble sluppet over Frankrike i mai 1941. Det var nå helt klart at den franske motstandsbevegelsen var kommet for å bli.
Fra irritasjonsmoment til trussel
22. juni 1941 fikk de antifascistiske organisasjonene en opptur i Frankrike. Som en indirekte konsekvens av «Operasjon Barbarossa» i juni 1941 slo alle de kommunistiske fraksjonene i Frankrike seg sammen til én gruppe. Dermed fikk de automatisk større politiske muskler, og kommunistene begynte å motarbeide tyskerne etter direkte ordre fra Moskva.
Feltkommandanten i Nantes, oberstløytnant Karl Hotz, ble snikmyrdet 20. oktober 1942, og motstandsbevegelsen skrøt av at de drepte mer enn 500 tyske soldater i måneden. Tyskernes reaksjon på Hotz’ død var sterk, og 50 franske gisler ble øyeblikkelig henrettet. Disse angrepene ble møtt med forakt av størstedelen av befolkningen som ikke ønsket å se uskyldige liv gå tapt for en sak de ikke støttet fullt og helt. På denne tiden var fortsatt mesteparten av motstandsarbeidet ikkevoldelig. Fortsatt var hemmelig presse og industrisabotasje hovedsakelig framgangsmåten i motstandsarbeidet, og antifascistisk propaganda kunne ofte ses i togvogner og i foajeen i store leilighetskomplekser. I løpet av 1941 begynte SOE-agenter å kommunisere fritt med medlemmer av motstandsbevegelsen, og krypterte beskjeder fra BBC fylte eteren. Etter hvert begynte det også å dukke opp avhoppere fra Vichy-regimet. Henri Frenay, tidligere medlem av Vichy-regimets administrasjon, begynte å publisere sin egen undergrunnsavis. Han ble så desillusjonert at han dessuten etablerte sin egen motstandsgruppe som fikk navnet «Combat». Etter hvert som avhopperne ble flere, satte Wehrmacht og Gestapo i gang en «anti-motstandsbevegelse» og strammet grepet rundt franskmennene ytterligere. Matrasjonene minsket, og franskmennene hadde svært begrenset tilgang til bil. Etter hvert som Gestapo trappet opp sin aktivitet, flyktet mange av de mest aktive medlemmene av Résistance til skogs for en rådslagning. TIl tross for Gestapos økte tilstedeværelse, begynte franskmennenes misnøye å koke over sommeren 1942. 14. juli, Bastilledagen i Frankrike, kom et av de første eksemplene på åpen kritikk da horder av mennesker gikk i gatene i nasjonale farger. Det ble holdt 66 demonstrasjoner, men likevel ble hendelsen raskt overskygget to dager senere under den såkalte «Vel d’Hiv Roundup», der tyske soldater tvang tusenvis av jøder inn på sykkelstadion i Paris, «Vélodrome d’Hiver» for deretter å sende dem til Auschwitz.
Etter denne hendelsen fikk nazistene og Vichy-regimet enda lavere oppslutning, men delelinjen viste seg å være en av de tøffeste hindringene for å få til en nasjonal motstandsbevegelse. Selvsagt var det vanskelig å spre propaganda og idealistisk litteratur i det okkuperte nord, men mange støttet også fortsatt Pétain, selv de som ikke ønsket tyskerne velkommen. Medlemmene av motstandsbevegelsen skjønte raskt at det å kjempe mot tyskerne var ensbetydende med å kjempe mot Vichy-regimets idealisme; fullstendig samarbeid med Det tredje riket.
Slik bremset de tyskerne
Det var ikke bare franske statsborgere og SOE som involverte seg. Albert Guérisse var medlem av den belgiske motstandsbevegelsen og gikk under psevdonymet Patrick Albert O’Leary. Guérisse hjalp til med å etablere PAT-ruten, som ble enda et hjelpemiddel i arbeidet med å transportere nedskutte piloter i sikkerhet. Piloter fra land så langt unna som New Zealand nøt godt av disse rutene, den newzealandske RAF-piloten John Morris benyttet den da det brennende flyet hans datt ned fra himmelen.
Hjelpen kom også i form av en mann ved navn René Guiraud. Han var amerikansk spion og kom inn i bildet da OSS ble involvert i motstandsarbeidet i 1943. Guiraud og radiooperatøren hans hoppet i fallskjerm over Frankrike for å drive etterretningsarbeid og sabotere tyske militærenheter. Guiraud lyktes i å samle 1500 geriljasoldater og andre nyttige menn for å danne komplekse etterretningsnettverk, men til slutt ble han tatt og sendt til Dachau som var beryktet for sin behandling av fanger, spesielt jøder. Ettersom han var kledd i sivil, hadde han ikke de rettighetene krigsfanger skal ha ifølge Genèvekonvensjonen.
Som regel endte franske medlemmer av motstandsbevegelsen opp i Natzweiler-Struthof, en leir i Alsace. Nacht und Nebel (Natt og tåke)-direktivet mot politiske aktivister ble utstedt av Hitler, og det er estimert at 24 000 antifascister (og omtrent 56 000 franske motstandsforkjempere fra hele Europa) ble sendt til leiren. For første gang var motstandsbevegelsen en kontinental bevegelse.
«Résistance» hadde mange jødiske medlemmer. André Scheinmann flyktet fra Nazi-Tyskland sammen med foreldrene sine etter krystallnatten i 1938. Da han senere hørte at foreldrene var arrestert og sendt til Auschwitz, meldte han seg inn i motstandsbevegelsen som tolk. Snart var han nestkommanderende i et nettverk bestående av 300 spioner. Ved å late som om han var kollaboratør, fikk han jobben med å drive jernbanen i Bretagne, en stilling han utnyttet til fulle ved å videreformidle verdifull informasjon om de tyske troppenes bevegelser til motstandsbevegelsen. Men flaksen tok slutt, og Scheinmann ble sendt til Dachau. Han overlevde, og etter krigen ble han tildelt æreslegionen og Médaille de la Résistance av den franske regjeringen.
De mest berømte fangene i leiren kunne fort ha vært general Charles Delestraint og tidligere kommandør for den franske sjuende armé, Aubert Frere. Begge jobbet nemlig for motstandsbevegelsen. Delestraint ble rekruttert i 1942 og satt til å være kommandør for «Armée secrète», mens Frere var leder for «Organisation de résistance de l’armée» (ORA).
Mange av fangene ved Natzweiler hadde forbindelser til en gruppe som ble kalt «Maquis». Maquis var den mest voldelige organisasjonen i Frankrike og ble etablert våren 1942 av frihetsforkjempere fra regionene Limousin og Puy-de-Dôme. Etter hvert fikk gruppen forgreninger i andre deler av Frankrike og ble beryktet for sine grusomme angrep på de tyske styrkene. Dersom franske krigsfanger klarte å unnslippe fangeleirene, endte det ofte med at de sluttet seg til Maquis igjen for å få hevn.
Gruppene samles
Britene stilte seg nølende til å gi de Gaulle den innflytelsen han ønsket. Verken Churchill eller Roosevelt stolte på ham, og etter det voldsomme nederlaget til den fransk-engelske styrken i Dakar i september 1940 ble den franske generalen midlertidig utestengt fra all militær planlegging.
De Gaulle hadde begrenset kontakt med Frankrike, og i virkeligheten visste han svært lite om motstandsarbeidet i landet. Da han i oktober 1941 annonserte at han ville etablere «Comité Français de Libération Nationale» (Den franske komité for nasjonal frigjøring), var det fortsatt et godt stykke igjen før franske og engelske bevegelser var skikkelig samkjørte.
De Gaulles usannsynlige plan ble ikke gjennomført før etter at han hadde ansatt løytnant Jean Moulin til å ta seg av ordrene hans i Frankrike. Moulin møtte lederne for motstandsgruppene i sør, og både «Combat», «Libération-Sud» og «Franc-Tireur» ble alle en del av «Armée secrète». Nølende godtok gruppenes ledere å anerkjenne de Gaulle som sin øverste leder i bytte mot etterlengtet materiell hjelp fra London.
Résistance hadde alltid følt seg forfordelt og lite verdsatt av de allierte lederne, så for å få motstandsbevegelsen med på planene sine, skrev de Gaulle «Declaration to the Resistance Movements» i juni 1942, der han erklærte sin lojalitet til 16 motstandsorganisasjoner i et fransk demokrati ved krigens slutt. Kommunistene var de eneste som ikke godtok den nye pakten. Likevel ble Conseil National de la Resistance (CNR) etablert sommeren 1943 og ledet av Moulin selv. Endelig kunne siste stadium av motstandsarbeidet begynne.
Det stadig økende omfanget av brutalitet fra nazistene førte til stadig mer voldelige aksjoner fra motstandsbevegelsen. Dette var særlig synlig i nord. Operasjonen mot den tyske radarinstallasjonen i Bruneval ga den nye motstandsbevegelsen en sjanse til å vise hva den var god for. Fransk etterretning ga nemlig de britiske styrkene mulighet til å planlegge angrepet ned til minste detalj, på en måte de ellers aldri ville ha vært i stand til. Det var ikke før i 1943, da nazistenes lover og regler for alvor begynte å påvirke Frankrike, at størstedelen av befolkningen ønsket å fjerne tyskerne fullstendig. Dette skjedde kort tid etter at Vichy-regimet falt, og Wehrmacht okkuperte hele Frankrike for å beskytte landet mot angrep fra Nord-Afrika under Operasjon Gymnast.
Et godt eksempel på dette er kampen på det alpine platået Vercors, der 4000 franske soldater kjempet mot 10 000 soldater fra Wermacht. Sistnevnte måtte likevel be om forsterkninger fra luften før de kunne erklære seier.
Andre steder i landet ble sabotasjeoperasjonene stadig mer effektive. Mellom januar og juni 1943 ble det utført 130 tilfeller av sabotasje mot toglinjene hver eneste måned, og i september samme år hadde tallet steget til 530.
Sivile biler ble brukt til transport av tyske tropper for å unngå bombeangrep, men franskmennene lå fortsatt et hakk foran tyskerne og festet timere på bombene slik at de rammet målet uten å skade sivile. Tyskerne slet med å få transportert utstyr, og det var bare et spørsmål om tid før de allierte hadde klart å bryte seg inn i fort Europa, så bombeaksjonene var en viktig del av jobben med å knuse Wehrmacht.
I forkant av operasjon Overlord (slaget ved Normandie), ble 93 lag bestående av tre agenter (en amerikansk, en britisk og en fransk) sendt til Frankrike for å koordinere invasjonen som skulle endre spillet fullstendig. Frankrike var nå på randen av borgerkrig, og kommunistene gikk et skritt lenger enn tidligere da de kidnappet og henrettet major Helmut Kämpfe fra Waffen SS i juni 1944. Handlingen demonstrerte hvor innflytelsesrik gruppen hadde blitt, men den fikk likevel grusomme konsekvenser. Rasende nazister med major Otto Dickmann i spissen straffet «terroristene» med å brenne ned landsbyen Oradour-sur-Glane i det sentrale Frankrike. Landsbyen ble jevnet med jorda 10. juni 1944, og 600 menn, kvinner og barn ble henrettet. Ruinene av landsbyen står urørt den dag i dag. Da D-Dagen kom, var Résistance mer enn villige til å hjelpe. Noen grupper isolerte andre SS Panserdivisjon i Bretagne, slik at de tyske forsterkningene aldri nådde strendene i Normandie. Denne aksjonen er ofte ikke omtalt i særlig stor grad i moderne litteratur, men den har mye av æren for at operasjonen lyktes. Aksjoner som «Plan Vert», der anleggssluskene lammet den franske jernbanen ved å ødelegge 1800 lokomotiver, og angrepene på garnisonene ved Tulle og Cheminot, var også med på å framskynde Wehrmachts fall.
Etter D-Dagen vaklet de tyske troppene, men den franske motstandsbevegelsens oppgave var langt fra ferdig. Lokalbefolkningen som nå bar armbånd med lothringenkors for å vise sin støtte, hjalp de allierte framover. De hjalp også til under «operasjon Dragoon» ved Frankrikes sørkyst og sendte små delegasjoner til Marseilles, Toulon og Sete for å passe på havneinstallasjoner som tyskerne prøvde å ødelegge i sin «brent jord»-operasjon.
General Eisenhower bemerket til og med at tilstedeværelsen av Résistance var verdt like mye som en hel avdeling på slagmarken. Da aksemaktene og de allierte braket sammen ved frontlinjen, kunne Résistance frigjøre resten av landet, og de ble snart anerkjent som lovlige stridsmenn.
Nå som landsbygda stort sett var gjenerobret (små avdelinger av Wehrmacht fortsatte å kjempe innbitt i for eksempel Colmar-lommen) kunne frigjøringen av Paris begynne. Maquis kjempet sammen med Forces Francaises de l’interieur (FFI). Begge gruppene fortsatte å kjempe aktivt da de allierte troppene var i land og nøt godt av både våpen og millioner av franske franc som ble sluppet i fallskjerm over landsbyene. Våpnene ble gjemt i låver og hus, mens Résistance som nå telte 100 000 medlemmer, gjorde alt de kunne for å hindre tyskerne i å fortsette noen som helst form for etterretningsarbeid i landet.
Total frigjøring
Frigjøringen av Paris 25. august huskes for de jublende folkemengdene i gatene, og tilsynelatende var oppgaven til den franske motstandsbevegelsen fullført. De Gaulle som framstilte seg selv som den fremste frigjøreren av alle, løste offisielt opp alle motstandsgruppene og ba dem om å slutte seg til den nye franske hæren, noe mange gjorde for å slå tilbake mot tyskerne, nå som Det tredje riket stadig krympet.
Etter krigen har man funnet ut at frigjøringen av Paris kunne skjedd mye tidligere hvis det ikke hadde vært for den politiske innblandingen. Mange av innbyggerne i hovedstaden var kommunister på den tiden, og både Eisenhower og de Gaulle var bekymret for at en vellykket frigjøring av kommunistene skulle ende opp med at venstre fikk kontroll over byen. Mengden ammunisjon det var lovlig å slippe over byen var derfor svært begrenset, og det ble bestemt at den ikke skulle frigjøres før de allierte kom.
De Gaulle var fast bestemt på å bli leder for en ny, midlertidig regjering. Hendelser som dette hjalp ham et skritt nærmere makten, for han spilte sin rolle som noe midt mellom motstander og kollaboratør perfekt. Talene om et forent Frankrike gjorde ham til en populær politiker. I mars 1944 hadde CNR allerede forberedt seg på krigens slutt, og både sosiale og økonomiske reformer var klare til å settes ut i livet. Frankrikes fjerde republikk holdt på å ta form og skulle utrydde de vonde minnene om den tredje.
Gaullistene husker Petain som skjoldet og de Gaulle som sverdet som drev nazismen tilbake. Denne filosofien hjalp Frankrike gjennom den tøffe etterkrigstiden og forhindret opprør mot kollaboratører som feilaktig ble beskyldt for å ha forrådt landet sitt. Ikke før på 1970-tallet, da nasjonen igjen sto samlet etter en rekke sivile opptøyer sommeren 1968, begynte ideologien å endre seg, og motstandsbevegelsens innsats under krigen ble offisielt anerkjent.
Mens Frankrike strevde med å godta det såkalte «Vichy-syndromet», hadde mange blandede følelser rundt Résistance. Noen så handlingene deres som et lys i mørket, mens andre mente at de var terrorister som gjorde like mye skade som nytte. Tanken på et eventuelt samarbeid med nazistene er selvfølgelig fortsatt et sårt tema.
Det er viktig å forstå forskjellen på motstanden mot tyskerne og motstanden mot Vichy-regimet. De franskmennene som støttet Vichy-regimet, støttet ikke nødvendigvis også tyskerne. Regjeringen hadde flertallet hele tiden, og mange ble ikke aktivister før nazistiske lover ble tredd nedover hodet på folk, og nazismens grusomheter begynte.
Kanskje den beste måten å beskrive det virkelige Résistance på er å fjerne svart/hvitt-tankegangen om at man må være enten for eller imot, at det ikke finnes noen mellomting. Det virkelige Résistance var en kombinasjon av flere faktorer. Små gruppers engasjement i å kjempe for sin egen framtid forplantet seg helt til de fikk den styrken vi alle har sett stå sammen med de allierte. Frankrike ble ikke fritt av seg selv, det fikk sin frihet av en internasjonal koalisjon. Nasjonen skylder både de Gaulle og Moulin en spesiell takk for å ha drevet de små gruppene sammen.
Det vil alltid være delte meninger om hvem som var det virkelige Résistance, og selv dersom de virkelige soldatene var dem som kjempet før juni 1944, vil vi alltid huske Résistance for den rollen de spilte for frigjøringen av Frankrike, enten vi er Gaullister eller ei.
