Med overlegen militær styrke og smart taktikk klarte Svein Tjugeskjegg å fordrive etterkommerne av Alfred den store. Sarah Foot følger Sveins transformasjon fra utenlandsk eventyrer til Englands første vikingkonge.
For bare litt over tusen år siden invaderte kongen av Danmark (som også var herre over Norge og Sverige) England med en stor flåte. På kort tid sikret han seg herredømme over hele det engelske folket, bortsett fra innbyggerne i London. «Da hele nasjonen anså ham som sin konge», kapitulerte og overga Londons innbyggere seg til slutt og ga dansken gisler, «fordi de fryktet at han ville utslette dem», skrev en moderne, engelsk krønikeforfatter. Kongen var Svein Tjugeskjegg. Hans raske og effektive erobring tvang angelsaksernes egen hersker, Æthelred (med kallenavnet «den rådville»), i eksil til Normandie. Hans etterlatte ble tvunget til å betale en stor tributt og samtidig sørge for at erobreren og hæren hans hadde alt de trengte av utstyr. Hvordan kunne en eventyrlysten utlending være i stand til å avslutte herskertiden til Alfreds etterkommere så kjapt og effektivt? Hvordan klarte han å slå tilbake seieren Alfred hadde vunnet over vikingene på 800-tallet, og redusere England til et lite kongerike i et skandinavisk imperium?
Historien om Sveins erobring av England strekker seg tilbake til 990-tallet og en av de mest hyllede episodene i tidlig engelsk militærhistorie. Den angelsaksiske krønike omtaler hendelsen i nøkterne ordelag, mens den hylles i det berømte, gammelengelske diktet The Battle of Maldon. Sommeren 991 ankom en flåte med over 90 vikingskip Kent, før de seilte til Ipswich og videre til elven Blackwaters munning i Essex. På elvebredden på motsatt side sto den engelske hæren, anført av oldermannen i Essex, Byrhtnoth. Da et dansk sendebud ropte over elven i et forsøk på inngå fred med engelskmennene og «stoppe dette ankommende pileregnet med tributtpenger» så de skulle slippe å «gå inn i alvorlig kamp, trådte Byrhtnoth fram for å svare:
«Havets kriger, kan du høre hva denne hæren sier? De ønsker å gi dere alle spyd som tributt, dødelige våpen og sverd, betaling i krigsutstyr som ikke vil være til noe hjelp for deg i kamp. Havmennenes sendebud, rapporter tilbake! Fortell folket ditt en langt mindre behagelig fortelling, at her står en jarl med plettfritt rykte med sitt følge, som har planer om å forsvare sitt hjemland, kongeriket til Æthelred, min herres folk og hans land. De skal sørge for at hedningene faller i kamp.»
Battle of Maldon, linjene 45–54.
Siden Byrhtnoth bestemte at «den grusomme leken som er kamp» skulle dømme mellom dem før engelskmennene kom til å betale tributt, beordret han sine menn til å løfte opp skjoldene sine og stille seg opp ved kanten av elvebredden, hvor tidevannet strømmet og skilte de to hærene fra hverandre.
Angripernes eneste mulighet til å komme seg gjennom passasjen, som de modige engelskmennene resolutt forsvarte der de nektet å forlate fortet, var når tidevannet trakk seg tilbake. De troløse vikingene (slik de ble beskrevet i diktet) lurte Byrhtnoth til å gi opp et lite landområde. Deretter måtte han, slik dikteren så det, betale den ultimate prisen for sin stolthet ved å gi danskene et for stort landområde. Byrhtnoth døde i kampen, og med sitt siste åndedrag overga han sjelen sin til englenes Herre.
Forhatte besøkende
Poeten fra Maldon skapte en kontrast mellom Byrhtnoths heltemot og innsats og dem som døde sammen med ham – lojale tjenere av en dedikert herre – og de illojale feigingene som flyktet fra slagmarken etter at herren deres døde, i stedet for å ofre livet for å hevne ham. Danskene («de forhatte besøkende») framstår like arrogante i sitt krav om tributt før slaget i det hele tatt har begynt. De bruker slu taktikk for å vinne land på den engelske siden av passasjen. Engelsk tapperhet og moralsk mot ligger i bunnen av poetens budskap, men det blir aldri lagt skjul på de «fryktløse» vikingenes militære overlegenhet. Selv om diktet ikke navngir noen fra den fiendtlige hæren, krediterte Den angelsaksiske krønike Olav Tryggvason som hærfører for styrkene som angrep England i 991, og antyder dermed at han kjempet i kampene ved Maldon. En annen selvstendig kilde, derimot, nevner at en adelsmann fra Essex var involvert i en «forrædersk plan hvor Svein skulle bli tatt imot i Essex når han først ankom med en flåte». Dette antyder at det var Svein og ikke Olav som hadde styringen. Som nyslått konge av Danmark, med betydelig makt og de ressursene som dette riket ga ham, framstår Svein som en mer troverdig leder av den invaderende styrken enn den eventyrlystne nordmannen Olav. Han skulle senere vise seg å bli en ordentlig fiende.
Etter en relativt fredelig periode hadde vikingene begynt å angripe den engelske kysten, allerede før Svein og Olav ankom i 991. Det at Svein var personlig involvert, representerte en ny trussel: Herskeren av Danmark hadde kastet øynene sine på Englands materielle rikdom – England var et av datidens mest velstående kongeriker. Skandinaviske eventyrere hadde vært på leting etter nye land og muligheter i vest siden 800-tallet, men aldri tidligere hadde danskekongen selv ledet toktene. Sveins mulighet og evne til å bruke så mye tid som han gjorde på ekspedisjoner til sjøs, gir et innblikk i hvor trygt han satt med makten på hjemmebane. Byttet han skaffet seg i England, bidro til å styrke både ressursene og ryktet hans, og slik fikk han en enda sterkere posisjon på begge sider av Nordsjøen.
Kunsten å spre fordervelse
Etter å ha tapt slaget ved Maldon betalte engelskmennene tributt til danskene. I de neste tre årene fulgte flere danske seire, med angrep på East Anglia, Lindsey, Northumbria, London, Essex, Kent, Sussex og Hampshire, til engelskmennene igjen betalte tributt. På denne tiden, i 994, lyktes den engelske kongen Æthelred i å splitte Svein og Olav ved å bidra med økonomisk støtte og kongelige gaver da Olav ble konfirmert. Olav på sin side lovte at han aldri skulle returnere til England som fiende, og tok sin nyervervede rikdom med seg tilbake til Norge hvor han inntok tronen. Dette tvang Svein tilbake til Skandinavia for å slå tilbake trusselen mot hans eget rike. Mens den danske kongen ønsket å gjenoppta kontrollen på hjemmebane (han nedkjempet og drepte sin norske rival i 999), fortsatte vikinghærer å herje i England. Der håvet de inn store tributter og skapte fordervelse hvor enn de kom. Svein dukker først opp i engelske krøniker igjen da han leder hæren sin i et angrep på Exeter i 1003. Det er imidlertid mulig at han returnerte til England så tidlig som i 1000. I 1004 ankom flåten hans Norwich og brente byen ned til grunnen. Harde kamper i nærheten av Thetford ga Svein nok en seier, og det så ut til at ingen mann kunne klare å bekjempe ham. Men så, i 1005, ble England rammet av en grusom hungersnød. Den var så ille at en krønikeforfatter skrev at «ingen mann kunne noensinne huske å ha opplevd en mer grusom en». Svein ble tvunget til å ta flåten sin tilbake til Danmark.
Forfatteren, som nedskrev hendelsene i London en del år senere, da Sveins sønn Knut var hersker, la konsekvent skylden for de gjentatte engelske tapene på de engelske herskernes skuldrene. Ifølge forfatteren var det herskernes inkompetanse, manglende evne til å ta avgjørelser og store feighet som svekket moralen og besluttsomheten til troppene. De ga ofte opp på slagmarken, uten egentlig å yte særlig motstand. Englands forsvar var så svakt at danskene kunne gjøre akkurat som de ville: «Ingenting hindret dem, og ingen styrke, verken til lands eller til vanns, våget å kjempe mot dem, uansett hvor langt de kom innover i landet», rapporterer Den angelsaksiske krønike. Selv Æthelreds drastiske strategi med å beordre alle danske menn i England massakrert på Saint Brice’s Day i 1002 bidro lite til å snu danskenes seiersbølge. Den skapte derimot desto mer frykt i det engelske folket. Til tross for at Svein ble værende i Danmark etter returen fra England under den store hungersnøden (1005), ble ikke fraværet hans noen hvilepause for engelskmennene. Ankomsten til den «enorme plyndringshæren» i 1009, anført av Torkjell Høge, skulle bli et vendepunkt i Æthelreds regjeringstid.
Uansett om Torkjell kom som en representant for Svein, som én kilde har hevdet, eller om han (mer sannsynlig) ledet en selvstendig hær med krigere fra hele Skandinavia, var Torkjells taktiske og militære evner altfor store for engelsk-mennenes forsvar. Fra 1009 til 1012 ødela hæren hans enorme landområder i England. Som krønikeforfatteren skrev: «Alle disse katastrofene rammet oss på grunn av dårlig politikk, de ble verken tilbudt tributt eller motkjempet, men først når de hadde påført oss enorme skader, ble en fredsavtale og våpenhvile med dem inngått. Og trass i denne våpenhvilen og tributten fortsatte hordene å plyndre og myrde vårt plagede folk.»
Sett med engelske øyne nådde Torkjells felttog bunnpunktet i 1012, etter at byen Canterbury falt og hæren hans drepte Ælfheah, erkebiskopen av Canterbury. I etterkant av erkebiskopens martyrdom valgte Torkjell og 45 av skipene fra hæren hans å bytte side: De ble Æthelreds allierte og ga et løfte om å forsvare England.
Et nordisk maktsentrum
I 1013 ankom kong Svein og flåten hans byen Sandwich i Kent. Kanskje var han ute etter å straffe Torkjell for å ha byttet side (som én kilde fastholder). Det er imidlertid ikke bevist at det eksisterte noe nært forhold mellom Svein og Torkjell, og det var andre ting som motiverte den danske kongen, deriblant et nytt ønske om å erobre England. Fra Sandwich seilte Svein raskt rundt East Anglia, til munningen av elva Humber og langs Trent, til han kom til Gainsborough. Her overga både jarl Uhtred og alle northumbrierne seg, og det samme gjorde innbyggerne i Lindsey og The Five Boroughs samt alle de danske bosetterne nord for Watling Street. Denne diplomatiske seieren ga Svein en maktbase han kunne bruke som utgangspunkt for angrep på Torkjell og Æthelred i sør. Etter at han hadde utstyrt hæren med nødvendig utstyr og hester, overlot Svein ansvaret for Northumbria til sønnen Knut. Selv dro han til Watling Street. Her lot han hæren sin gjøre så mye skade de bare klarte, for målet var å undertrykke engelskmennene med frykt. Strategien hans lyktes. Innbyggerne i Oxford underkastet seg Svein og tilbød ham gisler. Det samme gjorde folket i Winchester.
Det var kun London som nektet å overgi seg. Innbyggerne gjorde motstand fordi kong Æthelred og Torkjell befant seg innenfor bymuren. Svein snudde derfor og satte kursen mot Wallingford, hvor han krysset Themsen og seilte til Bath. Der slo han og hæren leir. Alle adelsmennene i vest endte med å overgi seg, og de tilbød ham gisler. «Nå anerkjente hele nasjonen ham som konge», skrev krønikeforfatteren. Og det var derfor Londons innbyggere også overga seg til slutt – de fryktet hva han kunne komme til å gjøre mot dem. Svein krevde full betaling og nødvendig utstyr for hæren sin den vinteren. Likevel «plyndret hæren hans så ofte de bare ville», klaget krønikeforfatteren.
Kong Æthelred flyktet til Isle of Wight, hvor han tilbrakte julehøytiden, før han dro i eksil sammen med svigerfamilien sin i Normandie. I én kort vinter kunne Svein, kongen av Danmark og herre over mesteparten av Skandinavia, inkludere England i imperiet sitt. Svein døde imidlertid 3. februar 1014, og flåten valgte Knut til konge. Engelskmennene satte større lit til sin egen konge på denne tiden og bønnfalt ham om å komme tilbake – «hvis bare han kunne styre dem på en mer rettferdig måte enn tidligere». Det skulle kreve ytterligere to år med tunge kamper – Æthelreds død (i april 1016) etterfulgt av sønnen Edmunds (Jernside) død i november samme år, før Knut overtok hele riket til engelskmennene og slik innledet en periode med dansk styre. Knuts suksess skyldes i stor grad faren Sveins utholdenhet og militære dyktighet. I 1013 var det tydelig at Byrhtnoth og kumpanene hans hadde måttet gi tapt for den overlegne militære og taktiske styrken til vikingtidens mest suksessrike konge.
Svein ankommer England på en illustrasjon fra Lives of Saints Edmund and Fremund (1434–44). Danskens mål var å kue engelskmennene med frykt – og strategien virket.
