Mahatmas urokkelige tro på fredelige protester gjorde at han risikerte fengselstraff, vold og død i kampen for Indias uavhengighet, skriver Nige Tassell.
Med sine briller og sin enkle, tradisjonelle indiske klesdrakt og et lommeur hengende fra livet, var det en atypisk folkehelt som startet vandringen denne marsmorgenen i 1930. Den 60 år gamle mannen ga et ansikt til tanken om et selvstendig India. Til tross for sin tynne, spreke fysikk – et resultat av et beskjedent, vegetarisk kosthold og en tendens til å benytte langvarige faster som protestmiddel – gikk denne merkverdige skikkelsen i et forrykende tempo der han la meter for meter av det tørre Gujarat-landskapet bak sine sandalkledde føtter. Han var kjent som Mahatma Gandhi, en mann som bar nasjonens skjebne på sine beskjedne skuldre, der han ble hyllet og hilst langs veien.
I selskap med 78 nøye utvalgte tilhengere startet han denne dagen det som skulle bli kjent som saltmarsjen, en 24 dager lang vandring fra Gandhis hjemsted i nærheten av Ahmedabad til kystbyen Dandi, 390 kilometer unna. Protestmarsjen var en høyst symbolsk handling i tråd med Gandhis Satyagraha-prinsipp; en forpliktelse til ikke-voldelig motstand mot britisk styre i India. Selv om marsjen utad var en direkte protest mot den britiske skatten på salt, bar den en dypere gjenklang. Det visste Gandhis tilhengerskare, som samlet seg i enorme mengder og ble med underveis i marsjen. I hver landsby de reiste gjennom, ble demonstrantene, alltid ledet av Gandhi som fartsholder i front, møtt med hyllende heiarop og øredøvende trommespill. Tonen var alvorlig og festpreget på én gang.
Ved reisens ende ved den arabiske kysten satte Gandhi prinsippet og sivil ulydighet ut i praksis. For å fremstille salt på ulovlig vis under den undertrykkende saltloven, tok han opp en neve gjørme og sa: “Med dette saltet skal jeg rokke fundamentet under imperiet.” Deretter, ved å koke gjørmen i sjøvann for å fremstille salt, oppfordret han følget til å gjøre det samme. Det gjorde de, noe som førte til at 60 000 indere ble arrestert innen utgangen av året. Britiske myndigheter hadde tydeligvis latt seg rokke av den skjøre mannen.
En britisk undersått
Mohandas Karamchand Gandhi (navnet Mahatma betyr “aktverdig”, “stor sjel” og ble tildelt ham senere) ble født i østkystbyen Porbandar i 1869. Han fikk ingen lang utdanning, men reiste til England som 18-åring for å gå i lære for å bli advokat. I 1891 reiste Gandhi tilbake til India der han bygde opp en mislykket advokatpraksis. Han takket ja til å være juridisk representant for en muslimsk-indisk handelsorganisasjon i den sør-afrikanske hovedstaden Pretoria.
Gandhi forsatte å føle en forpliktelse for det britiske imperiet, og under den andre boerkrigen fra 1899 til 1902 ledet han en gruppe indiske ambulansesjåfører. Han og 37 landsmenn mottok den britiske krigsmedaljen for motet de viste under krigen. Men i 1906 fikk massakren på Zulu utført av den britiske hæren – kjent som Bambata-opprøret – Gandhi til å stille spørsmål ved sine bånd til kolonimakten.
Gandhi, som tidligere hadde vært for sjenert til å tale godt i offentligheten, blomstret gjennom sine 21 år i Sør-Afrika. Han finpusset ferdighetene i å kommunisere, forhandle og drive politikk. Det var også her Gandhi skulle få oppleve rasediskriminering på nært hold. Ved en anledning ble han kastet av toget fordi han ikke ville oppgi plassen sin på førsteklasse, til tross for at han hadde gyldig billett. En annen gang ble han angrepet av sjåføren på en etasjebuss fordi han ikke ville reise seg for en europeisk passasjer.
Disse episodene klarnet Gandhis tanker om kolonisering. Han kjempet for indiske statsborgere i Sør-Afrika som ble nektet å stemme, og i prosessen stiftet han Natal Indian Congress, en organisasjon som hadde som mål å samle og politisk mobilisere inderne.
Da han returnerte til India for godt i 1915, var Gandhi internasjonalt kjent som indisk nasjonalist, og han fikk raskt en solid posisjon i den indiske politikken. Etter det grusomme blodbadet i Amritsar-massakren i 1921, der minst 379 ubevæpnede demonstranter ble drept av britiske soldater og gurkhaer i parken i Jallianwala, tok Gandhi på seg lederrollen i kongresspartiet. Målet var å forene muslimer og hinduer til en samlet kamp for landets uavhengighet. Selv om spenningene mellom hinduer og muslimer preget 1920-årene, var Gandhi, som var født hindu, populær blant begge grupper. For ham var et multikulturelt, multireligiøst grunnlag avgjørende for å kunne danne en ugjennomtrengelig og nasjonal opposisjon til kolonistyret.
Gandhi var sterk i troen på at fredelig sivil ulydighet var veien å gå for å destabilisere det britiske overherredømmet, og han oppfordret til masseboikott av britiske varer, i tillegg til å overbevise indiske landsmenn til å trekke seg ut av posisjoner i politiet og andre offentlige tjenester. Gandhi fikk massiv og bred støtte, men ble snart arrestert for opprørskhet og dømt til seks års fengsel – han ble riktignok sluppet fri etter to år på grunn av dårlig helse.
Oppnår uavhengighet
Etter fengselsoppholdet gjenopptok Gandhi arbeidet med frihetsbevegelsen. Han sørget for å moderere synet til mer utålmodige aktivister, som den senere statsministeren Jawaharlal Nehru. I desember 1928 ga Gandhi britiske myndigheter et ultimatum: Gi India sin selvstendighet innen ett år, eller vær forberedt på en storstilt kampanje med sivil ulydighet. Britene svarte aldri, og det indiske flagget ble heist i Lahore i desember året etter. 26. januar ble innført som Indias uavhengighetsdag.
Denne nye bølgen av ikke å samarbeide fikk sitt høydepunkt med saltmarsjen i 1930 – en begivenhet som fikk oppmerksomhet verden over. Det synlige angrepet på det britiske styret gjorde at kolonimakten gikk i forhandlinger med Gandhi. Resultatet var en avtale som førte til at indiske politiske fanger ble sluppet fri mot opphør av den sivile ulydigheten. Men like etterpå strammet britene grepet om indiske nasjonalister. Tusener ble arrestert, og Gandhi fikk et nytt møte med fengselsmurene.
1930-årene var preget av arrestasjoner, fengselsstraffer og sultestreiker. Da Annen verdenskrig brøt ut mot slutten av tiåret, oppfordret Gandhi India til å nekte å kjempe for britiske styrker. Han viste til hvor hyklersk det ville være å kjempe for demokrati på andre siden av jordkloden mens det indiske folk ble nektet demokrati og frihet utenfor egen dørterskel. I 1942 tilbød britene en avtale som ga India begrenset selvstendighet dersom de var villige til å bidra i krigen. Siden tilbudet ikke inneholdt noen spesifikk tidsramme, avslo Gandhi og kalte det “en utgått sjekk fra en ruinert bank”. Tilbudet viste seg å virke mot sin hensikt; det intensiverte den indiske kampen for å tvinge britene til å trekke seg ut av landet, og ble grobunn for Quit India-bevegelsen.
Quit India – den mest bemerkelsesverdige og utvetydige kampanjen rettet mot britisk styre – mobiliserte til motstandskamp over hele landet, fra fattige bønders opprør til etablering av regionale maktsentre. Gandhi ble fengslet i to nye år, og i løpet av den tiden døde både kona hans og hans personlige sekretær. Men da han slapp ut, var det ikke bare privatlivet hans som var forandret. Indias politiske liv hadde også endret form, og en egen muslimsk stat sto nå høyt oppe på ønskelisten til et fritt India.
Da britene omsider startet tilbaketrekkingen i 1947, lå ikke forholdene til rette for Gandhis drøm om et samlet, multireligiøst, fritt India. Det selvstendige India ble delt etter en religiøs linje mellom det muslimske Dominionen Pakistan og Unionen India, som ble hjem for hinduer og sikher.
Delingen knuste Gandhis drøm om et fredelig og forent India. I de nye grenseområdene ble flere millioner mennesker tvunget til å flytte avhengig av hvilken religion de tilhørte, og rundt 500 000 ble drept da et religiøst fraksjonsopprør brøt ut.
Et siste bevis på at Gandhis ikke-voldelige prinsipper var spilt fallitt, skjedde om ettermiddagen 30. januar 1948. Den 78 år gamle Gandhi var på vei for å be sammen med niesen sin da han ble skutt tre ganger på nært hold av Nathuram Godse, en hinduistisk nasjonalist som protesterte mot Mahatmas toleranse for muslimer.
Stedt til hvile
Begravelsen fant sted et døgn senere. Gravfølget brukte fire timer på å gå fem kilometer gjennom New Delhi, og én million sørgende møtte opp langs ruten. 22 måneder senere ble Godse og den medsammensvorne Narayan Apte, hengt for ugjerningen, til tross for statsminister Nehrus ønske om at straffen skulle reduseres fordi en dødsstraff var i strid med Gandhis prinsipper.
Gandhi hadde aldri veket i frykt for å bli drept for det han trodde på; han viste snarere en stoisk ro som har inspirert frihetskjempere i mange år etterpå. Det kom også til syne i Nelson Mandelas vitneforklaring i rettssaken mot ham i 1964. Det var ikke ironisk at pasifisten Gandhi ble drept av en mann med våpen; det var en skjebne han selv forventet. Men med en slik trussel hengende over seg, viste han umåtelig mot og trass. Ordene han uttalte på slutten av saltmarsjen var både inspirerende og profetiske: “Bare den som er klar for å komme i fengsel eller ta imot en kule, bør følge meg.” Gandhi var alltid forberedt.
Du kan lese mer i bokasinet Historiens største ledere.
