Seks måneders planlegging, flere dagers kjøring og et mildt heteslag måtte til for å komme hit. Det var det verdt …
Det er ingenting som heter “en praktisk superbil”.
Det er en selvmotsigelse på nivå med “moderat terrorist” eller “slankekake”. Selve poenget med en superbil er at den skal være upraktisk. Kanskje til og med litt rar. Fantastisk å se på og omtrent like nyttig i det virkelige liv som brystvorter på menn eller billige skiftenøkler i tre. OK, du kan få tak i latterlig raske biler som også er praktiske – som Porsche 911 Turbo – men er det egentlig en superbil? Fire seter, liksom! Og så finnes det omtrent sju hundre dårligere modeller, som alle – hvis du ser bort fra noen ekstra karrosserideler – ser nøyaktig like ut. Audi R8 begynner å nærme seg – den ser passelig ubrukelig ut, den har motoren på riktig sted og den går superfort. Men det er en Audi. Og Audi lager også A4 2.0 TDI. Og den har normale dører. Alle vet at en superbil skal ha teite dører. Selv de mer praktiske variantene. Så da er det bare å ønske McLaren 570GT velkommen.
McLaren lager ikke bybiler, småbiler, sedaner eller biler det er fysisk mulig å gå forbi uten å stirre på. De lager – utelukkende – superbiler. Og mens alle de andre praktiske og raske greiene vi nevnte, er på toppen av sine respektive familietrær (eller i den dyreste enden av brosjyren, på slutten), er 570GT en av McLarens «rimeligere» modeller. Ikke noe for normale folk, selvsagt – GT-en begynner på litt over 150 000 pund – men for folk med penger er dette den økonomiske ekvivalenten til en VW Up med fine felger. Og selv om den har karbonkonstruksjon, en 3,8 liters V8-er med twinturbo og flotte billevingedører, som hyperhybriden P1 og 650S, har den også … bakluke. Et panoramaglasstak og dører som lukkes mykt. Og mykere fjæring. Og eksos som bråker litt mindre. Og generelt mindre nå-skal-vi-mose-Tesla-intensitet.
Dette er enten bra eller dårlig, avhengig av hvordan du ser på det. En racerbaneflyktning som 675LT får kanskje kudos på parkeringsplassen, men for å være helt ærlig, så får du aldri anledning til å kjøre den særlig hardt på veien over tredjegir. En P1 får kanskje noen lengselsfulle blikk, men er i all hovedsak en egoistisk liten psykopat, nådeløst på jakt etter høye hastigheter. 570GT er laget for å gi den samme looken med en mer tilgjengelig opplevelse, uten det ustoppelige daglige dramaet. Så for å teste hypotesen om at McLaren 570GT egentlig er et paradoks, har vi bestemt oss for å gjøre noe farefullt upraktisk i McLarens mest praktiske bil. Nemlig å dra på en liten biltur.
Altså, når jeg sier “liten”, mener jeg selvsagt “ganske lang”, og når jeg sier “farefullt upraktisk”, mener jeg bare “farefullt”. For jeg har tenkt å fylle 570GT med alt den har plass til og prøve å kjøre på alle de bra veiene i De forente arabiske emirater – og litt videre – på et par dager. Dette innebærer å fylle bagasjerommet foran med kamerautstyret til John Wycherley, og lukene bak og på siden med en stadig mer bekymringsverdig haug med skittentøy og noen andre uidentifiserbare ting. Så er vi klare for å legge i vei. Først på listen: bykjøring i Abu Dhabi.
Ah. En liten rykning i øyekroken. 570GT ser omtrent ut som alle de andre vanvittige bilene fra McLaren – du plasserer deg lavt gjennom dørene som i alle de andre versjonene – men når du fyrer i gang motoren, får du ikke det samme voldsomme brølet som fra resten av familien. En mer hensynsfull, tankefull tone. Og det er et eller annet helt feil med å stappe så mye stæsj inn i en bil som dette – du føler at du har dyttet et eller annet ut på den andre siden uten å mene det. Likevel … Når du setter kursen ut i trafikken og møter en av FAEs noe tilfeldig plasserte fartsdumper, nekter GT-en bestemt å mose nesa i asfalten. Du kan se ut av den – noe som er nyttig når lokalbefolkningen virker overivrige etter å nærme seg i stor fart fra alle tenkelige kanter. Og når det uunngåelige skjer, og du plasserer et hjul i et veihull som hadde satt de fleste andre biler ut av spill, kjører GT-en bare fornøyd videre. Den er myk og relativt stillegående. Flere timer på en helt rett E65-motorvei senere begynner jeg å like følelsen. Den gjør deg mindre anspent.
Men det ser mørkt ut for det første reisemålet vårt: Den tomme fjerdedel, Rub al Khali. Sørover fra Abu Dhabi, ned mot Hamim, og så til høyre opp mot oasebyen Liwa. Litt sørover igjen, og så kommer du til kanten av Den tomme fjerdedel og en vei som går inn i sanddynene mot Tal Mireb, eller “Den skrekkelige åsen”. Her på denne digre, 300 meter høye sanddynen på Moreeb Dune-veien driver lokalbefolkningen på med en slags vertikal dragracing i sanden. Veien dit er i all hovedsak en blindvei som snor seg rundt en type ørkenpanorama du vanligvis ser i naturfilmer. Eller i Star Wars. Når det ikke er noen arrangementer som foregår her, er det stort sett tomt. Vi prøver oss på litt voldsom knappetrykking og vrir på noen brytere for å få 570-en i banemodus, og stillheten blir revet i filler av en lavtflygende bagasjetralle.
To ting blir umiddelbart tydelig. For det første: Dette er definitivt en McLaren, og selv en “nedjustert” versjon av 3,8-en har 562 brølende hestekrefter. For det andre: Det er av avgjørende betydning å sikre bagasjen baki før du begynner å flytte på bilen for alvor. Ellers risikerer du å bli halshugget av dit eget skittentøy. Følelsen av at GT-en kanskje er litt for konservativ forsvinner som dugg for solen. Dette er ingen beroligende opplevelse. Setter du bryterne i banemodus, runder GT-en 100 km/t på 3,4 sekunder, 200 på 9,8 og når en maksfart på 328 km/t. En kvart mile fra stillestående matcher den (eller slår, avhengig av hvem du snakker med) F1, med 11,1 sekunder. Du har ikke den aktive bakre luftbremsen de raskere bilene er utstyrt med, og GT beveger seg litt mer rundt, men her er det uansett ikke noe problem å få bakoversveis, bokstavelig talt.
Dessuten beveger du deg i hastigheter som hjernen din har forutsetning for å forstå. Det er litt mer krenging og vipping forover og bakover enn i en 675LT, noe som gir lavere svinghastighet, men på en eller annen måte føles det som om det er litt mer informasjon om hvor grensene ligger. Og her flytter grensene på seg konstant. Greia med veien over Moreeb-sanddynen er følgende: Selv om asfalten ser ut som om den har fin friksjon i 43 °C, så suger 570-en opp sand fra veien mens den suser av gårde. Marginene barberes ned av sanddynene rundt, og det skal ikke mer enn en overambisiøs sving til før du ruller deg i sanden – i helt feil kontekst. Dette er kanskje en av de mest spektakulære veiene i FAE, men det er faktisk ikke den beste å kjøre på. Så vi fortsetter.
Tilbake nordover denne gangen, tilbake til mer motorvei. Helt rett motorvei som får det til å gå rundt for deg. Alt sammen er en del av FAEs kontinuerlige oppgraderingsplan. Men selv om 570 har mindre karbon i konstruksjonen og mindre outrert kupéarkitektur en storebrødrene for å holde kostnadene nede, fungerer de bredere, mer komfortable setene og den forenklede midtkonsollen uten problemer. Bilen har til og med et bra Bowers&Wilkins-anlegg med 12 høyttalere og bra trøkk (hvis du legger på 1800 pund, vel å merke) som holder oss med selskap hele veien til Jebel Hafeet-veien fire timer unna. Denne veien er kåret til en av verdens beste å kjøre på, med sine 11,9 km og 60 svinger opp en skråning.
Den er bra, det er det ingen tvil om. To filer opp, en ned, lett trafikk og fantastisk veidekke. Øverst ligger det et hotell, et lite slott og noen andre bygninger,
samt en utkikksplattform der du kan betrakte hele Al Ain-området i 360°. Vi er der når solen går ned, og uten Moreebs sandete tvilsomhet greier GT-en endelig å få stålbremsene til å fungere som de skal. Og de fungerer som en kule. Denne veien handler om andre til fjerde gir, en dans mellom spakene som styrer den fantastiske SSG-girkassen med sju gir, gassen og bremsen. Spesielt bremsen. Den lille McLaren-bilen har ekstra grep foran og er latterlig rask – selv om det kan være litt frustrerende at hekken ikke alltid er like lett å få med. Mangelen på en skikkelig differensial gjør det også vanskelig å holde på en drift når du ønsker det. I hvert fall på mitt ferdighetsnivå. Vi blir til natten pakker sine fløyelsmyke armer rundt åsen og Hafeets lys tennes. Og så føles det rett og slett som verdens feteste dataspill. Men vi har blitt her for lenge allerede og må komme oss til hotellet – det er mer å ta fatt på når solen står opp igjen.
Hotellet ligger noen timers kjøring unna, i strandbyen Ras Al Khaimah nord i landet. Kjedelig kjøring, med dårlige veier og døve fartsgrenser som håndheves med jernhånd. I en hvilken som helst annen bil ville dette vært frustrerende. Men når vi har kommet oss ned den herlige og svingete veien fra Hafeet, roer GT-en seg umiddelbart ned til en behagelig takt. Vi har kjørt mer enn 1000 kilometer ifølge triptelleren, og jeg er ikke i nærheten av å ha tresmak i baken. Så langt.
Neste morgen står vi opp før soloppgang og setter kursen mot FAEs høyeste fjell og en vei som åpnet for bare noen år siden: Jebel al Jais. Denne er faktisk ganske vanskelig å finne, ettersom det er dårlig med skilter og veien egentlig ikke går noe sted ennå. Etter hvert skal det bli et hotell og et skianlegg på toppen, men akkurat nå fører Jebel al Jais-veien til ingenting. Asfalten bare stopper. Det er bekmørkt mens vi kjører oppover – ingen gatelys – og selv om veien i seg selv er helt fantastisk, er det noe truende ved mørket. Så vi slår oss ned sammen med en gjeng geiter på toppen og venter på at solen skal stå opp.
Og det viser seg at vi har ventet ved himmelens porter.
Se ned. Se ned, og utover det som må være den mest perfekte offentlige veien noe sted på planeten. To filer opp og en ned også her. Tjuefem kilometer med feilfritt veidekke som går fra lange, rette strekninger med god oversikt gjennom ravinen nederst, via tekniske svinger midt på til 180°-hårnålssvinger nærmere toppen. Og hvis du ser bort fra en og annen lastebil i sneglefart, er hele veien forlatt. Stelviopasset? Dette får det til å se ut som et geitetråkk. Grossglockner er rushtrafikk i sammenlikning. Palms to Pines utenfor LA? Nürburgring? Beklager, niks. Dette er ikke en vei. Det er en pilegrimsreise.
Og det er her jeg burde angre på at jeg har med meg 570GT-en. Ønske at jeg hadde noe mer, noe pålitelig og forutsigbart. Men det gjør jeg ikke. Hvorfor? Fordi denne veien ikke er en vei man kjører på for å sette rekorder. Dette er en opplevelse. Resten av Hajar-fjellene skraper langs himmelen. Fargene blør fra grått til brunt til rødt etter hvert som solen står opp. Veien pulserer som hjerteslag. Og hvis du kjører for fort, kan du gå glipp av alt sammen, miste rytmen, overse utsikten. Når det er sagt – vi fikk opp farten her også, men GT-en lar deg også gjøre andre ting enn å tygge deg gjennom svingene. Selv full av bagasje føles den lett, mottakelig og helt med på å levere det du vil. Den lager den riktige lyden, både fra eksosanlegget og dekkene, som hyler forsiktig av kreftene som virker i hårnålssvingene. Men den er ikke vill eller dominerende som de fleste andre superbiler. Den beveger seg under bremsing, spretter litt rundt, understyrer litt. Ikke misforstå – du måtte faktisk ha sittet i en av de tilsvarende toppsjiktbilene for å ha noen som helst sjanse mot den, men til å være en bil som ser ut som dette, har den mer biltur enn pitlane i seg. Vi tilbrakte hele dagen på Jebel al Jais. Jeg tror ikke jeg blunket en eneste gang.
Det er vanskelig å gi seg etter en nesten religiøs opplevelse som dette, men det er ett sted til vi må innom før vi drar hjem: Al Khasab-veien på Musandam-halvøya. Så vi pakker snippesken og setter kursen nordover igjen. Khasab-veien er en kystvei som går langs toppen av odden som ligger helt nord i Emiratene. Faktisk ligger den egentlig innenfor en enklave av Oman. En enklave som grenser til Hormuzstredet mellom Omanbukta og Persiabukta, og som har utsikt til Iran rundt fem mil unna. Grenseovergangen innebærer flere timer med utfylling av skjemaer, men til slutt kommer vi oss ut på den andre siden og inn i et nytt eventyr.
Stredet glitrer på den ene siden mens fjellene stuper ned i havet i geologisk sakte film. Veien skjærer seg gjennom den laveste kanten av landskapet, rundt turkise bukter og en vakker moské – Al Khasab-veien er enda en juvel i Midtøstens krone. Men (og det er et svært men) veien er trafikkert. Full av turister og lokalbefolkning, og full av tungtrafikk. GT-en føles hemmet, innesperret, kastrert. Vi koser oss med utsikten og ergrer oss over trafikken. Det er bare en dag igjen før vi skal tilbake sørover. Mot det nye ikonet i min personlige liturgi, nemlig Jebel al Jais.
Når vi er ferdige vil vi ha tilbakelagt godt over 2000 km, kjørt fort og sakte, spektakulært og kjedelig. Kjørt gjennom byer og tettsteder, gjennom natt og dag, og aldri et sekund angret på at vi valgte 570GT som reisefølge. Og når vi endelig kommer tilbake til Abu Dhabi, bestemmer jeg meg for at McLaren 570GT virkelig er verdens mest praktiske superbil. Og at vi kan ha funnet verdens beste vei å bevise det på.
