Tysklands øverstkommanderende for ubåtflåten innførte “ulveflokkstrategien” for å senke allierte skip.
Karl Dönitz var en av den tyske Kriegsmarines svært dyktige kommandanter. Hans innovative taktikk innen ubåtkrigføring sørget for at utallige allierte skip ble senket. Til tross for at han ikke var medlem av nazistpartiet, var han en fanatisk tilhenger av Tysklands aggressive utenlandsinteresser, og han var overbevist om at metodene hans ville bidra til å tvinge de alliertes krigsmaskin i kne. Dönitz ble født 16. september 1891 i utkanten av Berlin. Moren var husmor og faren var ingeniør. Hans første møte med tjeneste til sjøs var da han i 1910, som 18-åring, mønstret på som sjøkadett i Kaiserliche Marine. Dönitz viste umiddelbart lederegenskaper og tjente først som flyplassjef. Han ble imidlertid fort lei av stillingen han hadde fått tildelt, og ba om overføring til ubåtstyrken. Ønsket ble innvilget, og snart var han på plass om bord i UC-68, først som vakthavende offiser, før han fikk kommandoen på UC-25 og senere UB-68, i 1918. Hans første periode som ubåtkommandant ble likevel kort; UB?68 ble senket av britiske krigsskip utenfor kysten av Malta, og Dönitz ble tatt til fange og holdt fengslet til krigen var over.
Dönitz lot seg ikke avskrekke av Tysklands katastrofale tap under første verdenskrig, og heller ikke av sanksjonene som det militære fikk gjennom Versailles-traktaten, og vervet seg til Weimarrepublikkens marine. I 1928 var han forfremmet til kapteinløytnant og tjente som befalhavende på øvelsesskipet Emden. Her ble han i lang tid, hvor han trente den nye generasjonen av sjøkadetter og seilte over hele verden. Da Adolf Hitler og nazistpartiet kom til makten i Riksdagen, innebar det store endringer for den tyske marine. Hitler valgte å se bort fra Versailles-traktatens restriksjoner for opprustning, og styrket i all hemmelighet den nyetablerte Kriegsmarine med ekstra tilførte midler. Det betydde at ubåtene også var tilbake. Dönitz oppgave ble å ta kommando over ubåtflotiljen. Det sto klart for ham nå at i en fremtidig konflikt ville krigføring under vann spille en avgjørende rolle.
Øverstkommanderende
I 1936 ble Dönitz utnevnt til “Führer der Unterseeboote” (kommandant for ubåtflåten). På dette tidspunktet var han en av verdens ledende eksperter innen krigføring under vann, og Hitler var sikker på at denne avdelingen av Kriegsmarine ville spille en viktig rolle i det tredje rikets krigsmaskin. Tyske ubåtmannskaper var trent i å jage i flokk for å spore opp og ødelegge fiendens troppetransportskip eller forsyningsskip. Denne “ulveflokk”-strategien fungerte som havets Blitzkrieg i krigens første par år. Dönitz var så trygg på at krigføring under vann at han i 1937 ba om at hele Kriegsmarine ble gjort om til ubåter. Dette mente han var den beste måten å sulte ut Storbritannia på i en fremtidig krig. Ønsket ble blankt avvist av hans overordnede, Großadmiral Erich Raeder. Raeder var en generasjon eldre, og sterk tilhenger av tradisjoner. Som veteran i Jyllandslaget var det ingenting han likte bedre enn synet av storslåtte slagskip, som Tirpitz. Han var overbevist om at kryssere fortsatt spilte en viktig rolle i sjøkrig, og anså ubåtangrep som feigt. Åtte måneder før Wehrmacht marsjerte inn i Polen ble Dönitz forfremmet til kommandør med ansvar for hele ubåtflåten. Han innså at Tysklands marine lå etter i opprustningen, både med tanke på hæren og luftvåpenet. Han hadde tidligere fremholdt at 300 ubåter Type VII ville være nok til å beseire den britiske marinen. Da krigen brøt ut, stilte han imidlertid kun med 22 av denne ubåttypen, og 57 ubåter totalt. Etter å ha barket sammen med Hermann Göring i en diskusjon om å få overført midler fra Luftwaffe til Kriegsmarine, holdt Dönitz seg i bakgrunnen det første året av krigen. I stedet for å sikte seg inn på handelsskip for å strupe Storbritannias forsyninger, var de første toktene rettet mot militærbaser som Scapa Flow, der et britisk hangarskip og et slagskip ble senket uten for store tap av ubåter. Kort tid etter fikk Dönitz det som han ville, og epoken da ubåter jaget som fryktede ulveflokker var i gang. Så fort en alliert konvoi ble oppdaget, ble alle ubåter i nærheten kontaktet via lange kommunikasjonslinjer. Deretter samlet de seg og torpederte fiendens fartøy sønder og sammen. I september 1940 ble Dönitz forfremmet til viseadmiral. Stadig flere ubåter Type VII kom i tjeneste, og taktikken hans viste seg å være lønnsom; “Ulveflokkene” gjorde store innhugg i den britiske handelsfarten. Da Hitler erklærte krig mot USA 11. desember 1941, sto skipene deres for tur.
Großadmiral
Hitler krigshissing mot USA blir ofte betraktet som hans største tabbe. Dönitz, derimot, syntes dette var strålende, for da kunne han slippe løs ubåtene på enda flere allierte skip. Viseadmiralen hadde faktisk oppfordret der Führer til dette i månedsvis. Hitler ble fort tilhenger av ideen om ubåtkrig, og Dönitz fikk stadig høyere anseelse hos Hitler – faktisk i så stor grad at Raeder måtte konkurrere om førerens gunst. I mellomtiden var ubeskyttede amerikanske skip fritt vilt.
Kriegsmarine lyktes i å så splid mellom de britiske og amerikanske flåtene og hadde de avanserte Type IX-ubåtene til disposisjon. Stadig mer alliert tonnasje ble senket. Dönitz dirigerte hver minste bevegelse fra hovedkvarteret sitt i Lorient i Bretagne i det okkuperte Frankrike. Her regnet han ut at tyskerne måtte senke 750 000 tonn alliert last hver måned for å tvinge fienden i kne. Dette skulle vise seg å være umulig. På det meste senket de 637 000 tonn, i juni 1942. Dönitz tildelt Ridderkorset for sitt dynamiske lederskap, og ble forfremmet til admiral. Nå fikk han endelig de ekstra ubåtene han hadde bedt om. Fra sommeren 1942 og ut året ble 30 nye ubåter satt i tjeneste hver måned. Det teknologiske fremskrittet var dessverre minimalt, og for hver gang en ubåt gikk ned, var ubåtkapteinene stadig mindre erfarne. En seier i slaget om Atlanterhavet var mer avhengig av Dönitz’ strategi enn noen gang før. Senere samme år ble Enigma-koden, som Dönitz’ menn brukte til å sende beskjeder til hverandre med, knekket. I begynnelsen hadde dette liten innvirkning på sjøkrigen, ettersom Kriegsmarine fortsatt hadde overtaket.
Dönitz ble nok en gang forfremmet, og 31. januar 1943 tok han avtroppende Raeders plass som storadmiral. Den nye lederen feiret bragden med å heise flagget til sin øverstkommanderende på hovedkvarteret og forsikre det tyske folk at han skulle “kjempe til siste slutt” i en kampanje som skulle “utkjempes med enda større kraft en noen gang før”.
Til siste slutt
Som storadmiral benyttet Dönitz en ovenfra-og-ned-struktur. På den måten kunne han personlig overvåke bevegelsene til alle fartøyene sine. Han koordinerte ulveflokkene med kyndig hånd og bisto rekognoseringsfly og andre farkoster. Likevel – uansett hvor dyktig Dönitz var til å synkronisere alle bevegelser, var han i ferd med å tape overfor motpartens teknologiske nyvinninger. Britene og amerikanerne satte inn nye og bedre våpen som skulle skyte tyskerne opp fra dypet. Dermed svant drømmen om å blokkere De britiske øyer. Dönitz innså til slutt behovet for å oppgradere Kriegsmarine teknologisk, men det var for sent.
I mai 1943 var det slutt på blokaden, og de siste to årene av krigen var preget av tilbakeslag, dog med noen få suksesser innimellom. Nye ubåter, som Type XII og den avanserte men sjeldne XXI, ble raskt satt i tjeneste. Sakte, men sikkert ble Dönitz’ styrker drevet vekk fra Atlanterhavet. De allierte lokaliserte de gjenværende ulveflokkene hans ved hjelp av mikrobølgeradar, og skjøt dem ned én etter én. Den britiske marinen søkte nå aktivt etter ubåter i stedet for å unngå dem, og ubåtene kjempet en kamp de ikke kunne vinne. Dönitz var riktignok en fremragende ubåtkommandør, men han brydde seg lite om ubåtmannskapenes liv og fortsatte å sende utdaterte ubåter ut i kamp mot den svært teknologisk overlegne fienden.
Det tredje riket var i ferd med å kollapse. De allierte vant stadig mer terreng, samtidig som Hitler ble stadig mer paranoid og nådeløs. Han stolte nesten ikke på noen. Dönitz var imidlertid en av de få kommandørene han stolte på. 20. april 1945, da Wehrmacht var på randen av kollaps, utnevnte han Dönitz til sjef for den nordlige militær- og sivilkommando. Mindre enn en måned senere ble Dönitz igjen forfremmet, da Hitler utpekte ham som sin etterfølger. Han tok tittelen Rikspresident, og statsoverhode for et tredje rike som var i full oppløsning. Som rikspresident forsøkte han å redde så mange tyske liv som mulig. Han rådet innbyggerne til å flykte vestover, vekk fra sovjetene, som rykket stadig nærmere. Han forsøkte også å forhandle frem gode vilkår for Nazi-Tysklands kapitulasjon. 7. mai 1945 ble en betingelsesløs kapitulasjon signert i Reims med de vestlige allierte. Dagen etter signerte de med Sovjetunionen, i Berlin. Under Nürnbergprosessen etter krigen ble Dönitz tiltalt for krigsforbrytelser. Han ble dømt for å ha forfektet nazisme og for omfattende krigsforbrytelser. Han sonet ti år i fengsel og døde julaften 1980. Karl Dönitz huskes som en mesterstrateg – og som en konstant pest og plage for de alliertes operasjoner til sjøs. Hadde han fått flere ressurser, kan det tenkes at slaget om Atlanterhavet hadde blitt enda jevnere.
Du kan lese mer i bokasinet Slaget om Atlanteren.
