Sett foten i stigbøylen, sett på deg cowboyhatten og gjør deg klar til et ordentlig westerneventyr i Alberta i Canada – et område som har vært cowboyenes, pionerenes og eventyrernes land i mer enn 200 år.
Sola steker allerede da Tim O’Connell setter seg for å spise frokost. Bremmen på stråhatten hans skygger for det sjenerte smilet. Rundt ham begynner flere familier dagen med store kaffekrus og boller fylt med chilibønner. Praten sitter løst. «Det er skrubbsårenes og blåmerkenes sport», sier han, like avslappet som om han skulle diskutert fargen på malingen han planla å kjøpe i helgen. «Jeg har brukket hver eneste knoke, brukket skulderen, revet øret halvveis av og slått kravebeinet helt av brystbeinet. Heldigvis har Våreherre fikset meg hver eneste gang. »
Om fire timer skal Tim gå den korte turen fra parken til arenaen. Han skal teipe fingrene og sjekke rodeo-tauet sitt, før han setter seg på en hest som aller helst vil ha ham av igjen så fort som mulig. Tim har drevet med hest siden han lærte å gå, og han har konkurrert barbak de siste seks årene. I dag regnes han som en av sportens beste utøvere. Derfor har han nå blitt invitert til å delta under «Calgary Stampede», og konkurransene som arrangeres her, er på absolutt toppnivå. «Jeg er fra en liten småby i Iowa», sier han og stikker tommelen ned bak beltespennen. «Vi har et stoppskilt og en bar, og det er egentlig det. Dette er en helt annen verden. Hvor ellers kan du arrangere rodeo klokka tolv på en mandag, på et sted hvor det er 30 000 mennesker blant bodene?»
Ti dager hvert år er det cowboykaos i Calgary. Mer enn én million mennesker går gjennom porten til Stampede-festivalen. Alle har på seg den obligatoriske uniformen bestående av bredbremmet hatt, olabukse, rutete skjorte og cowboystøvler. Noen dropper rodeoen og landbruksutstillingen og går rett til andre fornøyelser som ikke hyller Canadas cowboytradisjoner i like stor grad. Rekke på rekke med matboder beviser det gamle ordtaket som sier at hvis du kan stikke det på et spidd, fritere det og pakke det inn i bacon, vil hvem som helst spise det. På det enorme tivoliet spenner ungdommen seg fast til vogner som slenger dem opp i været og rundt og rundt, helt til de angrer på at de spiste den siste grillede doughnuten. Ved uteserveringen samles venner for å innta forfriskende Stampedehalvlitere og for å utfordre hverandre til en tur på den mekaniske oksen. («Bra jobba, frøken», roper konferansieren idet en kvinne lusker bort etter å ha landet ved siden av oksen med et klask.)
Mange av menneskene her kommer rett fra «Alberta Boot Company» og «Smithbilt Hats», tradisjonelle ekviperingsforretninger for cowboyer både med og uten hest. Ved Alberta Boots, offisiell produsent av Strathcona High-Browns-bootsene som sitter på føttene til The Royal Mounted Canadian Police, er det en jevn strøm av kunder – fra gråhårede menn til unge kvinner i avklipte olabukser. Alle rusler de fram og tilbake langs hyllene på jakt etter det samme – de perfekte bootsene. Og det er ikke noe å si på utvalget. I butikken finnes det støvler av slangeskinn, strutseskinn og pilskate, ufargede boots, eller boots som er farget lilla, gule eller blå.
«Gutta i dette området går med cowboystøvler hver eneste dag, derfor kjøper de kvalitets-støvler», sier butikksjef Tom Gerwing idet vi går ut i verkstedet. Her lages bootsene fortsatt for hånd, slik de har blitt gjort siden bestefaren hans startet butikken.
«I Calgary tar folk på seg boots til 2000 dollar når de skal ut å gjøre hagearbeid.»
Selv eier han fire par, og han planlegger ålage seg ett til av et aligatorskinn hanakkurat har fått inn. Men Tom har aldri sittet i en sal. Han ser opp fra sømmen han holder på å undersøke i et par oljefargede boots av kuskinn, og smiler sørgmodig. «Jeg er allergisk mot hester, så jeg rir ikke».
Hos Smithbilt på den andre siden av byen bøyer Gerald Tyshkewich seg over en hattepresse og kjører damp gjennom filten i en Calgary white-hatt for å forme den. Selskapet er det eneste i Canada som presser hatter for hånd, og de har laget hattene til nesten hver eneste cowboyfilm som er spilt inn i Alberta – blant annet Brokeback Mountain. Veggene er fulle av innrammede bilder av brømte kunder, og vi finner både prinsessen av Wales og Kevin Costner blant de smilende ansiktene. Men det er de lokale kundene, de som personalet behandler som gamle venner, som holder de 100 år gamle maskinene hos Smithbilt i gang. «Mange av innbyggerne her i Calgary har seks eller sju hatter», sier Gerry og tørker seg i pannen. «Én for høytidelige anledninger, én når de skal ut og ta seg en øl, og én som de bruker når de jobber …» Han ler litt da han legger merke til at han ikke har nevnt noe om hester eller ridning. «Jeg var på ridetur med kjæresten min en gang, men jeg er nok egentlig det vi kaller en «bycowboy».
Menneskene i denne byen er genuint interessert i cowboykulturen sin, uansett om de selv har et sterkt ønske om å ri inn i solned- gangen på en gyllen palomino eller ikke. Byens hjerte er det samme som det har vært gjennom hele byens 104-årige historie.
