Stående langs kysten som evige voktere bærer de legendariske figurene på hemmelighetene til Påskeøyas tidligere sivilisasjon.
Helt i den sørøstligste delen av «Den polynesiske triangel» ligger en liten, vulkansk chilensk øy som har hatt enorm innflytelse på arkeologifeltet og utforskningen av gamle kulturer. Den har ikke pyramider som når opp i himmelen, eller forseggjorte tempelruiner som strekker seg i kilometervis over overflaten, og likevel er Rapa Nui – mer kjent som Påskeøya – en av verdens mest populære destinasjoner for både turister og arkeologer. Det hele takket være 887 statuer som står vakt på kystlinjen som en hær av evige voktere.
Dette er moaiene. De utskårne bevarte levningene etter et en gang folkerikt folk som deler samme navn som øya som var deres hjem i tusenvis av år: Rapa Nui. Man tror at selve øya drev over Stillehavet etter oppdelingen av superkontinentet som kalles Pangaea, for om lag 300 millioner år siden. Funn på øya tyder på at de første bosetningene ble reist i Anakena, en hvit sandstrand, som nå utgjør en del av Rapa Nui nasjonalpark.
Polynesiske bosettere ankom i kano rundt år 1200 og begynte å kolonisere de lokale. Thor Heyerdahls teori om at Påskeøya først ble befolket fra Sør-Amerika, basert på deres dyktighet i seiling og navigasjon og tilstedeværelsen av søtpoteter – en matvare med opprinnelse på det søramerikanske kontinentet – har fått liten støtte.
Ifølge muntlig overleverte fortellinger til våre dagers Rapa Nui – som utgjør om lag 80 prosent av øyas nåværende befolkning – hadde deres tidlige forfedre sitt eget klassesystem, med en øverste leder som ble kalt en «ariki». Denne lederen var alltid det eldste medlemmet av samfunnet, med direkte slektskap til den legendariske, nesten mytiske, første bosetteren på øya, Hotu Matu’a.
Arikien styrte over en rekke klaner og sosiale grupper, og det var han som bestilte framstillingen av en moai og personlig hadde oppsikt med dens reise mot kysten.
