Dødens konvoi

MS «Borgestad» mot «Admiral Hipper»

Den 30. januar 1941 forlot konvoi SLS 64 Freetown, hovedstaden i Sierra Leone, og dampet rolig nordover mot sitt mål – Storbritannia. Konvoien besto av 19 skip fra ulike allierte og nøytrale nasjoner der tre av skipene, MS «Borgestad», DS «Bur» og MT «Varangberg», var norske. Konvoileder var MS «Borgestad», med den erfarne kaptein Lars Grotnæss om bord. De første elleve dagene gikk alt etter planen, men den tolvte dukket et av Hitlers stålmonstre opp i horisonten.

Slaget om Atlanterhavet hadde rast i godt over ett år, og den norske handelsflåten var spredt over store deler av verden. Over 1000 norske skip ble organisert inn i det norske statsrederiet Nortraship og satt i fraktfart for de allierte. Den første og viktigste oppgaven var å forsyne Storbritannia med olje, drivstoff og nødvendige forsyninger. Ute i Atlanterhavet herjet de tyske ubåtene under ledelse av admiral Karl Dönitz. Det første allierte skipet som ble senket ble torpedert allerede 3. september 1939. Bare timer etter at England og Frankrike erklærte Tyskland krig, snek den 26 år gamle tyske ubåtkapteinen kapitänleutnant Fritz Julius Lemp sin «U-30» innpå SS «Athenia» og senket henne med to torpedoer. Dette var illevarslende for de allierte, da de innså at de nå hadde en ny ubåtkrig å utkjempe i det enorme havområdet mellom Storbritannia og Amerika. Flere av de britiske offiserene i admiralitetet husket godt hvordan de tyske ubåtene nesten hadde klart å tvinge britene i kne under første verdenskrig, og nå måtte de i gang igjen.

Fra 1939 og fram til starten av 1941 ble det senket flere hundre allierte skip, derav 121 norske. Flere tusen allierte sjøfolk omkom. Kampen mot de tyske ubåtene ble intensivert, men i 1940 og 1941 så det foreløpig ut til at ubåtene hadde overtaket. Nå var det ikke bare ubåter Hitler sendte ut i havet for å stoppe forsyningene til sin erkefiende i vest. Luftwaffe sendte sine langtrekkende Condor FW 200 rekognoserings- og bombefly etter konvoiene. Disse flyene kunne angripe konvoiene direkte med maskingevær og bomber, men også rapportere om posisjoner og hvilken retning konvoiene hadde. I tillegg til ubåter og fly, seilte de store slagskipene og krysserne i admiral Readers krigsmarine ut for å senke allierte handelsskip. Disse enorme stålkolossene smatt ut i Atlanterhavet via Norge og la ruten nord for Island, gjennom Danmarkstredet og ut i åpent hav. Den britiske og kanadiske marinen gjorde alt de kunne for å finne skipene, men det var en vanskelig jobb. Ofte ble de oppdaget ved rene tilfeldigheter eller de fikk tips fra norsk motstandsbevegelses radiostasjoner langs kysten om at de nå var på vei ut.

Ett av disse stålmonstrene var den supermoderne krysseren «Admiral Hipper», søsterskipet til «Blücher» som møtte sin skjebne da oberst Eriksen, fortsjefen på Oscarsborg, senket henne med sine Krupp-kanoner og torpedoer tidlig på morgenen den 9. april 1940 i Drøbaksundet.

«Admiral Hipper» ble ferdig og klar til tjeneste da krigen brøt ut i september 1939. Hun var med som marinestøtte under angrepet på Polen og deltok senere under Operasjon Weserübung, angrepet på Norge. Hun gikk inn og landsatte tyske soldater i Trondheim den 9. april etter å ha vært i en kort kamp med kystfortet på Hysnes. Hun slapp uskadd fra dette møtet, men var allerede skadet etter kamp med den britiske jageren HMS «Glowworm» vest-nord-vest for Trondheim 8. april og hadde fått en 40 meter lang flenge i styrbord side etter at jageren hadde rent inn i henne i kampens hete. Etter å ha landsatt soldatene i Trondheim, måtte hun derfor tilbake til Tyskland for reparasjon. I november 1940 stakk hun ut i Atlanterhavet igjen, på nytt tokt mot allierte handelsskip. Her sporet hun den 24. desember opp en stor konvoi på 20 troppetransportskip beskyttet av en sterk eskorte. «Hipper» var ikke klar over eskorten og gikk til angrep. Hun fikk inn skudd på skipet «Empire Trooper» og skadet henne hardt. Da angrep eskorten henne, og det kom til en hard ildkamp mellom «Hipper» og den britiske krysseren HMS «Berwick», som fikk inn et skudd i baugen på «Hipper». «Berwick» ble selv hardt skadet. Det kapteinen på «Admiral Hipper» fryktet mest var de britiske jagernes torpedoer, og han avsluttet kampen og trakk seg tilbake. Drivstoffbeholdningen begynte nå å bli lav, og han måtte så raskt som mulig tilbake til Brest. På veien hjem senket hun det allierte handelsskipet Jumna. Ingen overlevde denne senkingen da kapteinen, Wilhelm Meisel, ikke ville stoppe for å plukke opp noen av de skipbrudne på grunn av for lite drivstoff på «Admiral Hipper».

I starten av 1941 ble det gitt ordre om at slagskipene «Scharnhorst», «Gneisenau» og «Admiral Hipper» skulle ut på et nytt Atlanterhavstokt. «Gneisenau» var blitt skadet i en storm på utsiden av Norge og måtte på reparasjon og ble derfor liggende på verkstedet. «Scharnhorst» ble holdt igjen for å bli med «Gneisenau» senere når hun var klar. «Admiral Hipper» ble derfor sendt ut på egen hånd og stakk til sjøs den 1. februar. Hun la ut fra Brest med en næreskorte bestående av jagere og torpedobåter i tillegg til Condor-fly. Hennes ordre lød som følger:

Angrip fiendtlige handelsskip i Nord-Atlanteren, nord for 30 grader nord.

Fiendtlige disposisjoner: Det er stor sannsynlighet for at britiske sjøstridskrefter av størrelse fra jager og større skip er i området. Din oppgave er å ikke innlede kamper med overlegne allierte flåtestyrker for å unngå skade på skip og mannskap. Oppdraget går ut på å senke mest mulig alliert handelstonnasje.

Støtte: Du vil ha støtte fra våre egne ubåter, i tillegg til italienske ubåter i området. Våre ubåter er stasjonert i St. Nazire og de italienske i Bordeaux. Vi gjør oppmerksom på at de italienske ubåtene kjenner vårt kallesystem og er lett gjenkjennelige ved at de har et større tårn enn våre tyske ubåter og kan minne mer om en liten patruljebåt når de går i oppdykket stilling.

Våre tyske ubåter vil gi deg værrapporter og posisjonsangivelser for allierte handelskonvoier. I tillegg er ‘fiskebåten’ «Sachsenwald» i området mellom 48–53 grader N og 18–35 grader V.

Næreskortestøtte vil bli gitt av kommandanten for Eskortegruppe Vest, og skal følge «Hipper» så langt at de kan nå tilbake til Wissant før midnatt. «Admiral Hipper» skal styre sør eller sørvest til 46 grader N og skal seile ut i åpent farvann i Atlanteren. Hun skal gå til området vest for Cape Finisterre og hindre allierte handelsskip å komme inn til England fra sør.

Luftwaffes FW-200 Condor-fly og andre typer langtrekkende fly vil gi både rekognoseringsstøtte og flyforsvarsstøtte under operasjonen innenfor operasjonsområdet til flyene.

Første møtepunkt, 34 N 47 V, har kodenavn «Gerda». «Admiral Hipper» skal gå til det avtalte punkt uten å ha kontakt med fiendens styrker. Her skal hun møte tankskipet «Spichern» for etterfylling.

Operasjonen begynner

Fra 4. til 10. januar seilte «Hipper» sammen med tankskipet «Spichern» i nærheten av Asorene før hun fikk ordre om å iverksette operasjonene mot de allierte handelsskipene i området mellom Asorene og Gibraltar. Klokka 14 den 11. februar kom hun over den lille britiske fraktebåten «Iceland» og senket henne. Samme dag klokka 15.37 fikk Meisel ordre om at konvoien HG 53 var på vei til Gibraltar. Meisel hadde fått vite av kapteinen på «Iceland» at denne konvoien ble eskortert av to britiske jagere.

Rett etter klokka 06 på morgenen den 12. februar oppdaget «Admiral Hipper»s mannskap en konvoi. Alle trodde til å begynne med at dette dreide seg om HG 53, men det viste seg å være SLS 64 som besto av 19 skip på vei fra Freetown til England, med motorskipet «Borgestad» som konvoileder. Konvoien var fordelt på flere kolonner med noen etternølere et godt stykke bak. To av skipene som hang etter var de norske skipene DS «Bur» (fra Bergen) og MT «Varangberg» (fra Oslo), mens de andre var «Empire Energy», «Nailsea Lass» og «Kalliopi».

MS «Borgestad»

I 1924–25 begynte skipsrederiet Borgestad i Porsgrunn en stor og omfattende fornyelse av sin flåte. Det skulle nå satses på motorskip. Flere av rederiets nye skip ble bygget på det store og moderne skipsverftet Burmester & Waine i København. Rederiets første motorskip ble oppkalt etter rederiet og var et lasteskip på 6750 tonn dødvekt. Skipet kostet 2,7 millioner kroner, men seilte stort sett i USA de første årene og tjente godt med penger. Driftsoverskuddet første år rapporteres til å være 151 620 kroner. Lasten var i all hovedsak korn, malm, trelast og kainitt.

Da krigen brøt ut ble MS «Borgestad» innlemmet, som alle andre norske handelsskip, i Nortraship. Mot slutten av 1940 var kaptein Lars Grotnæss fører av skipet. På vei fra Østen lå de en kort stund i Port Elisabeth i Sør-Afrika og fikk der montert en 4-tommers kanon på akterdekket. Kanonen skulle brukes i selvforsvar mot tyske ubåter og mindre fartøyer.

Den 30. januar 1941 gikk MS «Borgestad», lastet med bomull, ut fra Freetown i Sierra Leone som konvoileder for SLS 64. I konvoiene var det 19 skip. Som konvoileder (noen kilder oppgir at det ikke var Grotnæss som var leder for konvoien, men i stedet kaptein Murray på det britiske skipet «Warlaby») var det hans oppgave å ivareta sikkerheten til skipene. Det var kun på hans ordre at konvoiene skulle endre kurs eller spre seg om de ble angrepet.

Konvoien besto av: «Warlaby» (BR), «Margot» (BR), «Shrewsbury» (BR), «Earlaby» (BR), «Borgestad» (NO), «Empire Energy» (BR), «Clunepark» (BR), «Blairatholl» (BR), «Nailsea Lass» (BR), «Bur» (NO), «Anna Mazaraki» (GR), «Perseus» (BR), «Volturno» (BR), «Varangberg» (NO), «Lornaston» (BR), «Polyktor» (GR), «Oswestry Grange» (BR), «Kalliopi» (BR) og «Derrynane» (BR) (BR=britisk, GR=gresk og NO=norsk)

Konvoien dampet sakte og rolig nordover mot sitt mål i England. Det hele forgikk i ro og mak helt fram til og med den 11. februar. Tidlig på morgenen den 12. februar oppdaget det fremste skipet i konvoien, «Margot», et stort krigsskip i horisonten. De håpet naturlig nok at dette skulle være et av den britiske marinens slagskip. Konvoi SLS 64 gikk uten eskorte og hadde kun seg selv å stole på. Posisjonen til konvoien var nå 37-12 N–21-20 V.

Beviset for at det ikke var et britisk slagskip fikk de klokka 06.18, da «Admiral Hipper» åpnet ild på 2500 meters avstand med sitt groveste skyts, 20,3 cm kanoner i tillegg til 10,5 cm sekundærkanoner.

Om bord på «Admiral Hipper»

Andrekanonéren på Hipper, korvettenkapitän Busse, skrev i kamprapporten at de fikk ordre om å beskyte de nærmeste skipene i konvoien klokka 06.10. Han delte flakbatteriene (10,5 cm) opp i ulike grupper slik at de ikke skulle beskyte samme mål alle sammen. Dersom flakbatteriene oppdaget at de skjøt på samme mål som hovedbatteriene, skulle de bytte mål. «Hipper» seilte opp og ned langs konvoien og avfyrte alle sine kanoner – først på babord side og så i neste omgang på styrbord side. Avstanden var mellom 5,5 og 2 kilometer til å begynne med, men skrumpet inn til under 200 meter mot slutten av kampen. Det store skipet hadde en formidabel ildkraft, og når målet var et saktegående handelsskip som var nærmest helt ubeskyttet, måtte dette bli en massakre. Busse kan rapportere om at alle målene ble truffet av minst to til fire skudd hver. Klokka 06.43 tok de en ildpause, og skipet hadde da avfyrte til sammen 760 runder med 10, 5 cm flakammunisjon, i tillegg til 207 runder med 20,3 cm granater. I løpet av 33 minutters kamp avfyrte de også tolv torpedoer mot de forsvarsløse skipene og meldte om at tre skip sank. Den siste torpedoen ble avfyrt klokka 07.00 mot et lasteskip som allerede var truffet.

Alle kanonene om bord hadde ordre om å skyte i vannlinjen på skipene for å få dem til å synke fortest mulig. Mot de nærmeste skipene ble det også skutt med 37 mm og 20 mm maskinkanoner for å ta ut mannskapene på brua eller kanonmannskapene til kanonene, som noen av handelsskipene var utstyrt med.

Klokka 06.43 ga Meisel som nevnt ordre om ildopphør for ikke å bruke unødvendig ammunisjon på skip som allerede var i ferd med å synke. Han styrte «Hipper» mot de gjenværende handelsskipene og ga ordre om ild med enkeltvåpen for å senke de siste skipene i nærheten.

Meisel skrev i sin dagbok «Så langt har vi senket tolv dampbåter og skadet seks, kun to har sluppet unna. To eller tre av de seks ligger stille i vannet med synlige skader, enten med slagside eller i brann. Ett av dem synker, og vi kan se og vi antar at et av de andre også vil synke. Mitt anslag er at 13 dampere er senket på til sammen 78 000 tonn… På grunn av at det er stor sjanse for at det dukker opp fiendtlige krigsskip kan jeg ikke bli her lenger. Det vil ta flere timer å seile rundt og plukke opp alle livbåtene som er i vannet.» Meisel signaliserte derfor til Lornaston: «Berg mannskap!»

Busse forteller videre at i kampens hete kommer noen av handelsskipene så nære som 200–300 meter. Da bruker de sine 37 mm og 20 mm maskinkanoner. Han forteller at noen av skipene skyter tilbake, men at skuddene ikke faller nærmere enn 100 meter. Antakelig er det noen av skuddene fra MS «Borgestad» som Busse forteller om.

Det ble som tidligere nevnt også skutt en del torpedoer. Torpedooffiseren på «Admiral Hipper» kan fortelle at de traff på så å si alle torpedoene. De hadde to som bommet og en som ikke detonerte. Det siste skipet han rapporterer å ha senket var et frakteskip på 5500–6000 tonn. Torpedoen traff skipet midtskips og det brakk i to. Det er godt mulig at dette var MS «Borgestad». På bildet kan vi se at MS «Borgestad» treffes midtskips, antakelig av en torpedo. Det sies også at hun brakk i to eller tre deler før hun sank hurtig.

Det tok knapt en time for den enorme «Admiral Hipper» å nærmest utradere hele SLS 64. Mot (med?) fullstendig overlegne odds angrep hun med alt hun hadde av skyts. At hun ga ild med sitt største skyts i tillegg til sekundærbatteriene på 10,5 cm, var ikke uvanlig i slike kamper, men at de også beskyter skipene med maskinkanoner skjedde ikke så ofte. Det er å anta at de hadde en grunn til å gjøre det. Disse våpnene er ikke i stand til å senke et skip, kun drepe mannskapene og eventuelt holde dem nede. Når vi vet at flere av skipene, inkludert «Borgestad», hadde en kanon på akterdekket, er det rimelig å tro at disse kalibrene ble tatt i bruk for å forhindre at de skulle få inn skudd på «Hipper».

«Admiral Hipper» vendte baugen hjemover og ankom Brest den 12. februar til en stor velkomst med hornmusikk og fest. Wilhelm Meisel ble tildelt Ridderkorset for sin innsats. Tyskerne feiret at de hadde påført de allierte et stort nederlag, og dette var deres største seier – vunnet av kun ett krigsskip.

Skipene som ble senket eller skadet var: «Warlaby» (36 omkomne), «Shrewsbury» (20 omkomne), «Borgestad» (31 omkomne), «Westbury» (fem omkomne), «Clunepark» (skadet), «Nailsea Lass» (fem omkomne), «Perseus» (14 omkomne), «Oswestry Grange» (fem omkomne), «Kalliopi» (skadet), «Lornaston» (skadet) og «Derrynane» (alle omkomne, ukjent antall). (Kildene spriker noe iht. informasjonen om hvilke skip som ble skadet)

Om bord på MS «Borgestad»

Det var ingen overlevende fra MS «Borgestad». Hun hadde, i tillegg til kaptein Lars Grotnæss, et mannskap på 30 – 29 menn og én kvinne.

Hva som faktisk skjedde om bord på skipet da «Admiral Hipper» ble oppdaget, kan vi bare gjette oss til. Kaptein Grotnæss var kjent som en meget pliktoppfyllende kaptein, og tok sitt ansvar med dypeste alvor. Han var av den gamle skolen som ikke tolererte noen form for unnasluntring eller veik oppførsel. Da det ble klart at det var et stort, tysk krigsskip som kom mot dem med flammende kanoner, vet vi at kaptein Grotnæss ga ordre om full spredning av konvoien. Dette var vanlig prosedyre dersom de ble angrepet. På denne måten hadde flest skip mulighet til å komme seg unna den angripende kjempen. Siden «Admiral Hipper» holdt en fart på nesten 28 knop, vil hun ha nærmet seg svært raskt. I tillegg kunne hennes kanoner beskyte skipene i konvoien på lang avstand. Det er rimelig å anta at kaptein Grotnæss forsto at hans skip, MS «Borgestad», og trolig også de andre som lå fremst i konvoien, ville ha liten mulighet til å slippe unna «Hipper»s dødbringende granater.

Alt som skjer etter at han gir ordre om full spredning, tyder på at han raskt bestemmer seg for å gå til angrep på «Admiral Hipper». Enhver vil forstå at det er helt umulige odds, og dette vet jo Grotnæss også, men antakelig håpet han dermed på å kunne distrahere kanonmannskapene om bord på «Hipper» så mye at noen av de andre skipene i hans konvoi vil kunne slippe unna. Det sies at kanonen på akterdekket fyrte av i ett sett, og det kan også torpedooffiseren på Hipper bekrefte. Skytset var kun en 4-tommers kanon som sto åpent på dekket, og var ingen beskyttelse for mannskapet. Vi vet også at tyskerne åpnet ild med sine mindre våpen mot de nærmeste handelsskipene, og ett av disse har nok vært «Borgestad». Kaptein Grotnæss’ selvmorderiske manøver tok åpenbart tyskerne litt på senga, da de måtte rette ild mot dette skipet som styrte mot dem med en ildsprutende kanon.

Om brua og kanonplattformen ble bestrøket med 37 mm og 20 mm maskinkanoner, er det ganske sikkert at det i løpet av kort tid ikke ble noen overlevende igjen. På kun få hundre meter er det nærmest umulig ikke å treffe, og skip som «Borgestad» hadde ingen pansring eller annen form for beskyttelse. Med offiserene på brua drept og kanonmannskapet satt ut av spill, ble «Borgestad» et lett bytte for «Hipper»s torpedobatteri.

Liggende nærmest stille i vannet ble det skutt én torpedo som fikk henne til å brekke i to eller tre og synke på få minutter. Det er naturlig å anta at mannskapet som oppholdt seg i skipet gikk ned med henne. Det er også sannsynlig at livbåtene ble skadet av ilden som slo ut brua og kanonmannskapet. Det var ingen overlevende fra MS «Borgestad», og hun gikk ned med hele sin besetning.

Ettermæle

Skipene som klarte seg var: DS «Bur», ankom St. Miguel den 18. februar; «Anna Mazaraki», ankom Funchal sammen med konvoi HG 54; «Blairatholl» ankom Funchal; «Polyktor» ankom Funchal sammen med konvoi HG 54; «Kalliopi» ankom Gibraltar sammen med konvoi HG 55; «Varangberg» ankom Gibraltar sammen med konvoi HG 54 den 17. februar; «Empire Energy» ankom Barry Roads den 27. februar; «Margot» ankom Funchal sammen med konvoi HG 54 og «Volturno» ankom Funchal sammen med konvoi HG 54.

Da de kom i land kunne de fortelle om kampen som hadde vært. I et slag som dette er situasjonen kaotisk, og med de store avstandene kan det være vanskelig å vite hva som skjer. Det som er helt sikkert er at det var gjengs oppfatning at kaptein Grotnæss’ ordre om å splitte opp konvoien samtidig med at han la kursen rett på »Admiral Hipper», gjorde at flere av skipene kom seg unna. Kaptein Lars Grotnæss ble tildelt Krigskorset post mortem for sin innsats under slaget om konvoi SLS 64.

I ettertid er det naturlig å ha en sterk beundring for en slik handling. Å velge å ta opp kampen med et krigsskip som «Admiral Hipper» er ensbetydende med å dø. Dette har nok Lars Grotnæss forstått, men hans pliktfølelse og fasthet gjorde at han handlet som han gjorde. En slik handling kan naturlig nok også sees fra forskjellige sider. Hans mannskap på 30 ble et offer for hans avgjørelse. Dette har ikke vært så lett å takle i ettertid. Mange familier i Porsgrunn og Grenlandsområdet mistet en far, sønn, bror eller onkel da MS «Borgestad» gikk ned, og de hadde naturlig nok en stor sorg og bitterhet for dette.

Etterpåklokskapens vitenskap er den sikreste i verden. Vi vet hvordan dette gikk, men vi vet ikke hvordan det ville ha gått dersom kaptein Grotnæss hadde handlet annerledes. Kanskje han hadde kommet seg unna, kanskje ikke. Vi vet at MS «Borgestad» var i stand til å gjøre 10 knop. Farten var allerede 8 knop da «Admiral Hipper» angrep. Med den formidable ildkraften det tyske skipet hadde, er det lite trolig at «Borgestad» ville kommet unna da hun var så nær. Med unntak av «Margot», var de skipene som kom seg unna lenger borte fra «Hipper» da hun løsnet de første skuddene.

Hva som var det riktige å gjøre er ikke opp til undertegnede å bedømme. Det vi vet med sikkerhet er at kaptein Lars Grotnæss på MS «Borgestad» valgte å styre sitt skip rett mot den tyske kjempen og skyte så mange skudd som mulig. Hans hensikt kan vi bare anta var å distrahere tyskerne slik at så mange som mulig av hans konvoi kom seg unna. Hvis så var tilfelle, kan vi konkludere med at han oppnådde det han ville. Det er med stor sannsynlighet vi kan si at flere skip ville blitt senket dersom ikke han hadde handlet som han gjorde. I britisk sammenheng blir denne episoden sett på som en av de mest heltemodige hendelsene under kampene i Atlanterhavet. Den sammenliknes med sagnomsuste trefninger som med «Rawalpindi» (som i 1939 angrep «Scharnhorst» og «Gneisenau» utenfor Island i stedet for å rømme) og «Jervis Bay» (som i 1943 gikk til angrep på «Admiral Scheer» – også det utenfor Island – men som selv ble senket).