Kimen til andre verdenskrig lå i blodbadet etter 1918. Tyskland nektet å godta det ydmykende nederlaget.
Om morgenen den 3. september 1939 sto den tyske marineoffiseren for ubåter (Führer der Unterseeboote, eller FdU), Kommodore Karl Dönitz, foran situasjonskartene som prydet den ene veggen i det provisoriske hovedkvarteret i Wilhelmshaven. Små, blå flagg markerte de aktive ubåtenes posoisjoner; alt for få etter hans mening – de forsvant i det enorme Atlanterhavet og Nordsjøen. Dönitz hadde nylig flyttet inn de lånte kontorene til kystradiostasjonen. Et mer permanent hovedkvarter var under oppføring i Sengwarden ikke langt unna, men inntil det var ferdig måtte han og staben holde hus i en gate kalt Totenweg. Kl. 11.00 mottok han en kort radiomelding fra sine overordnede i Berlin: “Krig med England”. Minutter senere kom en ung assistent løpende inn i rommet med en beskjed som hadde kommet på fjernskriveren. Det var fra Tysklands sjømilitære signaletterretning (kjent som B-Dienst). Den korte ordlyden var en dechiffrert radiomelding fra Den britiske marine: “Umiddelbart til alle Hennes Majestets skip: Total Tyskland, repeterer Total Tyskland.” Alle som var til stede forsto at kodemeldingen instruerte Den britiske marine til å gå i krig med Tyskland.
Dönitz var tydelig preget av nyheten. Han hadde kanskje hatt et tynt håp om at rikskansleren hadde rodd i land enda et kupp som avverget krigen. Stabsoffiserene ble stille, og Dönitz forlot brått rommet for å samle tankene. En halvtime senere kom han tilbake med en aura av fornyet besluttsomhet over seg. Dette ga ham kallenavnet “Løven” (Der Löwe). Den første dagen i en ny ubåtkamp mot Storbritannia og imperiet var et faktum. Få timer senere erklærte også Frankrike krig mot Tyskland.
Dönitz, i likhet med hans øverstkommanderende Großadmiral Erich Raeder, visste så altfor godt hvilken påkjenning en konflikt med den mektige sjøfartsnasjonen Storbritannia ville innebære. De hadde begge tjenestegjort i første verdenskrig, som endte med tysk nederlag i 1918. Krigen etterlot Tyskland som en nasjon svekket av strenge våpenbegrensninger. I årevis var landet rystet av opprør og uro. Da Hitlers NSDAP kom til makten i 1933, ga det et skinn av ro og orden. Samtidig begynte en hemmelig militæropprustning, noe som var strengt forbudt ifølge Versailles-traktaten.
Da geværene stilnet 11. november 1918 og første verdenskrig var over, lå Tyskland med brukket rygg. Bolsjevikenes revolusjonsideer falt i god jord hos det apatiske mannskapet i Tysklands hovedflåte, som hadde ligget for anker i to år. De var lette å lede til fullt opprør – et opprør som snart spredte seg i hele Tyskland. Versailles-traktatens strenge bestemmelser kneblet Tyskland som militærmakt, idet ubåter, tanks og militærfly var strengt forbudt. De måtte oppgi landområder og ble tvunget til å ta på seg all skyld i krigen. I tillegg måtte de betale enorme summer i krigserstatninger. Til sammen flrte dette til en gryende misnøye, som i sin tur resulterte i ekstrem politikk. Mange tyskere nektet å godta det ydmykende nederlaget og søkte heller forklaringer i myten om at illojale elementer i hjemmefronten hadde “dolket tyske soldater i ryggen”. De med tvilsom lojalitet var sosialister, kommunister og jøder, som ble mistenkeliggjort og utstøtt. Det skulle ikke mer enn en gnist til for å tenne kruttønna, og Adolf Hitler sto klar med fyrstikkene.
Dönitz og hans like hadde kjent på forsmedelsen som marinen ble påført, og Hitlers løfte om en gjenreist nasjon på lik fot med andre stormakter, lød som musikk i hans ører. Da krigen ble erklært, visste han imidlertid at Den tyske marine (kalt ‘Kriegsmarine’ i 1935) var sørgelig lite forberedt på det som skulle skje.
Det britiske imperiet var truet
Det var ikke bare Tyskland som var utslitt og svekket etter første verdenskrig. Selv om Storbritannia kom seirende ut, med sitt vidstrakte imperium i behold, var landet nedtynget i krigsgjeld til USA; 900 millioner pund skulle betales omgående.
I 1918 var øynasjonen Storbritannia fortsatt den ledende sjømakten på verdensbasis. Den britiske marinen sørget for sikkerheten som imperiet var avhengig av, og beskyttet også handelsrutene som hjemlandet trengte for å overleve. Første verdenskrig hadde imidlertid avslørt noen svakheter ved handelsrutene som marinen var satt til å beskytte. I 1917 var Storbritannia nær ved å kollapse på grunn av at ubåtflåten deres kun besto av 105 båter. Dette var halvparten av det som var tilrådelig for operasjoner på åpent hav.
Da krigen brøt ut i 1914, var det flåtestyrkene over vannflaten alle mariner var opptatt av. Det var kun noen få visjonære som så ubåtens fulle potensial den gang. Storbritannias flåteadmiral Sir Arthur Wilson, som senere ble tildelt Victoriakorset, erklærte alle ubåter som “uærlige, urettferdige og fordømt uengelske” i 1901. Likevel – første gangen en tysk ubåt angrep Den britiske marine, demonstrerte den sitt dødelige potensial. Den 22. september 1914 senket U-9, ledet av Otto Weddigen og hans mannskap på 28 menn, tre britiske, store kryssere på under en time. 62 offiserer og 1 397 menn omkom. Bare 837 overlevde. Mot handelsskipene var de enda mer effektive.
I begynnelsen fulgte ubåtene regelen om krigsbytte i sjøkrig. 1. februar 1917 lanserte imidlertid Tyskland en “uinnskrenket kampanje” som førte til at ubåtene senket ethvert mistenkelig skip. Tapene i den allierte skipsfarten skjøt dermed i været. Etter to måneder sto britene i fare for å kapitulere. Folket sultet og krigsindustrien var nær ved å stanse helt opp. Ubåtene hadde ødelagt nesten 900 000 tonn med varer bare i april. Den britiske marinen var bundet av tradisjon og klarte ikke å møte den dødelige trusselen. Etter intenst press fra statsråder og noen klarsynte marineoffiserer gikk marinen med på å iverksette napoleansk strategi: Fra og med mai skulle det seiles i konvoier. I juli var de månedlige tapene nede i maksimalt 500 000 tonn. Og med det hadde Tyskland tapt ubåtkrigen.
“Fred i vår tid”
Som følge av den politiske uroen i Tyskland kom Hitler stadig nærmere makten, og i 1933 ble han valgt til rikskansler. Året etter resulterte en folkeavstemning i at rikskansler og president ble slått sammen til én stilling. Den nye tittelen Führer und Reichskanzler (fører og rikskansler) ga Hitler ubegrenset makt. Våpenopprustningen ble trappet opp. I løpet av 1933 trakk Tyskland seg ut av Folkeforbundet, som ble etablert for å fremme internasjonal fred. Det samme skjedde på Nedrustningkonferansen i Genève. Den tyske delegasjonen ble ledet av Josef Goebbels. Han foreslo internasjonal nedrustning til samme nivå som Tyskland, men møtte kraftig motbør fra Frankrike.
I 1935 forkastet Hitler Versailles-traktaten formelt og annonserte at Tyskland rustet opp igjen. De neste to årene fulgte en skjult økning i krigsberedskapen, både innenfor og utenfor Tysklands grenser. I frykt for at Frankrikes stivbeinthet igjen ville fremprovosere et våpenkappløp ledet av tyskerne, signerte britene en bilateral avtale med Tyskland 18. juni, kjent som den tysk-britiske flåteavtale. Vel vitende om Tysklands åpenbare brudd på Versailles-traktaten, var formålet med avtalen å begrense Kriegsmarines størrelse til 35 prosent av størrelsen på den britiske marinen. Det fantes likevel en klausul som ga Tyskland “retten til å ha en ubåt-tonnasje som svarte til Det britiske samveldets totale ubåt-tonnasje.”
Avtalen, som utløste sterk fordømmelse fra Frankrike, var laget for å roe ned europeernes frykt for Tysklands ekspansjonsiver. Denne kombinert med en tysk-polsk ikkeangrepsavtale som ble underskrevet i 1934, kunne gi inntrykk av at Nazi-Tyskland kun var interessert i å gjenvinne det internasjonale fotfestet som ble fratatt dem gjennom Versailles-traktaten. Hitlers gjenopprustningsplaner var imidlertid konstruert med en større territoriell ambisjon. Som et direkte brudd på traktaten av 1918 marsjerte Wehrmacht inn i den demilitariserte sonen Rhinland i løpet av 1936. Dette ble møtt av sterke franske protester, men ingenting annet. I mars 1938 ble Østerrike en del av Det tredje riket, og i september krevde Hitler å få tilbake Sudetenland, som etter første verdenskrig var overført til det nylig opprettede Tsjekkoslovakia. Den 15. september møtte den britiske statsministeren Neville Chamberlain Hitler i Berchtesgaden. Etter to møter gikk Chamberlain med på kravene hans. Frankrikes statsminister Édouard Daladier gjorde det samme tre dager etter. Tsjekkerne var ikke engang invitert til noen av møtene. Etterpå sto Neville Chamberlain på trappen utenfor 10 Downing Street og erklærte at avtalen var et tegn på “fred i vår tid”. Den 15. mars 1939 okkuperte Wehrmacht de tsjekkoslovakiske provinsene Böhmen og Morava, inkludert Praha. Alle illusjoner om at Hitler hadde fredelige hensikter ble dermed knust.
Krigsmaskinen bygges
Etter mars 1939 økte sannsynligheten for krig med Storbritannia betraktelig. Neville Chamberlain ble enig med franskmennene om å garantere for Polens uavhengighet og bistå landet hvis det ble truet. Dette satte sinnet i kok hos Hitler, som sporenstreks tilsidesatte den tysk-britiske flåteavtalen og ikkeangrepsavtalen med Polen. Situasjonen var spent i hele verden. Großadmiral Raeder ble glad for å høre om den intense opprustningsplanen (kalt Plan Z), som avslørte at Den tyske marinen nå var jevnbyrdig med den britiske. Hitler hadde på tomannshånd forsikret sin marinesjef om at det ikke ville bli krig før tidligst 1944. Plan Z skulle være klar i 1948. Raeder var overbevist om at et eventuelt sjøslag med Storbritannia eller Frankrike ville bli utkjempet med flåtestyrken, til tross for Dönitz’ intense lobbyvirksomhet for å få ham til å vurdere ubåtstyrken hans.
Da ressursene skulle fordeles og prioriteringer foretas i den tyske gjenopprustningen, ble Kriegsmarine stemoderlig behandlet. Hæren og Luftvåpenet fikk all prioritet. Da krigen brøt ut, var ingen av skipene bygd ferdig etter planen. Etter et år ble Plan Z vraket, og bare de største fartøyene ble ferdigstilt. De knappe ressursene ville vært bedre utnyttet ved å bygge ubåter. Med 1917 friskt i minne mente Dönitz at han trengte 300 ubåter for å kvele Englands oversjøiske handel og etablere en effektiv blokade: en tredel på post, en tredel i transitt og en tredel på overhaling og reparasjon. Da krigen brøt ut, møtte han den britiske marinen med 57 ubåter, hvorav 20 var tjenestedyktige i Atlanterhavet. Den britiske marine stilte med en flåte på syv hangarskip, 15 krigsskip og kampskip, 66 kryssere, 184 destroyere og 60 ubåter.
Den 1. september 1939 invaderte Wehrmacht Polen, og to dager etter var Tyskland i krig med Stobritannia, Samveldet og Frankrike. Krigens første ubåtangrep var en illevarslende forsmak på hva de hadde i vente. Til tross for regelen om krigsbytte, torpederte ubåtkapteinen på U-30, Fritz-Julius Lemp, et passasjersskipet SS Athenia uten forvarsel, da han trodde det var et bevæpnet handelsskip. Skipet sank og alle de 98 passasjerene og et mannskap på 19 omkom. Dette markerte begynnelsen på krigen om handelsrutene. I London var marineminister Winston Churchill ikke i tvil om hvilken betydning dette hadde: “Slaget om Atlanterhavet var en dominerende faktor gjennom hele krigen. Ikke ett sekund glemte vi at alt annet som skjedde på land, til sjøs og i lufta, sto på spill i dette slaget. Vi fulgte den vekslende utviklingen hver dag, med håp og frykt i hjertet.”
Du kan lese mer i bokasinet Slaget om Atlanteren.
