Kappadokias særegne steinformasjoner er den uvirkelige bakgrunnen for en av kristendommens tidligste klostersamfunn og en forbløffende samling kunstverk fra den bysantinske epoken.
På en ridetur i det nakne anatolske landskapet i 1907 stanset den franske jesuittpresten, geografen og fotografen Pere Guillaume de Jerphanion i et område av bølgende daler hvor kjegler, spir og spisser av stein stakk opp. Han var kommet til Kappadokia, hvor regionens geologiske grunnlag var lagt med vulkansk styrke, en fasade av merkelige steinformasjoner dannet av tusenvis av år med vind- og vannerosjon.
Geologien i grunnen i denne regionen har alltid motivert dens innbyggere til å grave ut boliger i den myke tuffsteinen (vulkansk aske som har antatt fast form), og i kristendommens tidligste dager tok en ny bølge nybyggere av munker og prester i bruk denne lokale arkitekturen og skapte en forbløffende serie kapeller, kirker og klosterkomplekser som virker som om de er delvis slukt av selve landskapet.
De Jerphanion var ikke den første langveisfarende som besøkte Kappadokias kirker. Gjennom 1700- og 1800-tallet hadde europeiske oppdagere, som den franske arkeologen Félix Marie Charles Texier, rapportert tilbake om det surrealistiske, fremmede landskapet de hadde passert igjennom i kjerneområdet av Anatolia. De Jerphanion var imidlertid den første som dokumenterte kirkene som finnes inne i de forrevne konturene av dalene og til å forstå deres betydning i bysantinsk historie; han brakte «oppdagelsen av Kappadokias kirker uthugget i stein» til verden.
Klostervesenet som religiøs praksis har sine røtter i Egypt, hvor de første eremitt-munkesamfunnene oppsto i de ufruktbare omgivelsene i Den arabiske ørken etter sankt Antonius’ eksempel. Han levde et eneboerliv i meditasjon og bønn. Det var imidlertid i Kappadokia at prinsippene ved dette religiøse, asketiske livet fikk en mer kollektiv streben.
Kristendommen kom tidlig til Tyrkia. Denne landmassen, som alltid hadde fungert som en bro for nye ideer fra øst til vest, opplevde en tidlig blomstring av den nye troen, delvis takket være apostelen Paulus’ vandringer i Anatolia. «Vi kan se til Bibelen for å se omtale av hvordan tidlige kristne led under forfølgelse i Anatolia», sier Bar?? ?ahin, en turguide som har spesialisert seg på Kappadokias bysantinske historie. «Man tror at de første kristne begynte å komme til Kappadokia på 100-tallet, men det var ikke før på Basilios den stores tid at det kristne samfunnet her begynte å ekspandere.»
I dag er Basilios den store, sammen med sin bror Gregor av Nyssa og vennen Gregor av Nazianzus, kjent som en av De tre kappadokiske fedre. Som biskop av Caesarea (vår tids Kayseri; en times kjøring fra det viktigste området med grottekirker i Kappadokia), er Basileos en ruvende skikkelse i den tidlige kristne tanke og lære. Den kappadokiske fader huskes mest for sine skrifter, som forklarte rollen og metodene ved munkevesenet innenfor den østlige kirken. «Kappadokia er viktig fordi det var her, på grunn av Basileo den stores innflytelse, at felles religiøst liv startet», forklarer Bar??. «Dette var den første begynnelsen til et felles samfunn, i stedet for et eneboersamfunn.»
Den lille byen Göreme ligger omtrent i hjertet av Kappadokia-regionen. Rett utenfor byen er Göreme frilandsmuseum – en rekke bysantinske kapeller og kirker i flere nivåer som er hugget ut i åsen. 500- og 600-tallet hadde vært turbulente tider i Kappadokia på grunn av arabiske og persiske angrep i området, mens den bysantinske ikonoklasmen fra 726 til 842 (da de keiserlige myndighetene i Konstantinopel forbød religiøse ikoner og bilder) førte til opprør gjennom hele imperiet. Fra midten av 800-tallet til 1200-tallet hadde imidlertid Kappadokias kirker en glansperiode med kunstnerisk produksjon.
De mest berømte kirkene i Kappadokia befinner seg i frilandsmuseet i Göreme, men det finnes kapeller uthugget i jorda spredt over hele regionen. Noen, som El Nazar Kilise (Det onde øyets kirke) i Zemi-dalen i nærheten, er hult ut av én enkelt steinkjegle, mens andre, som den store samlingen kirker i Ihlara-dalen, er hugget ut i loddrette klipper. Nesten alle følger imidlertid en mer eller mindre lik arkitektonisk plan. «De fleste av Kappadokias kirker har ett skip», avslører Bar??. Denne enkle stilen var mest hensiktsmessig for byggerne å hugge ut av steinen. «Men Karanl?k Kilise og Elmal? Kilise innenfor Göreme frilandsmuseum har begge tre apsiser og er eksempler på kirker som ble brukt til felles seremonier.»
Mange av kirkene i Kappadokia har grunne gravhulrom gravd ned i gulvet. Disse ble en gang brukt som graver for kirkens beskytter. Pengedonasjoner – en viktig inntektskilde for kirken – ga æren å bli begravd innenfor selve kirken. «Å komme inn i et kirkeinteriør ble betraktet som det samme som å tre inn i himmelen, så folk trodde at å bli begravd inne i en kirke var å bli begravd i himmelen», forklarer Bar??.
Kirkene og klostrene som gjennomborer de forrevne klippene og er spredt utover dalen, er imponerende nok i seg selv som en bragd av arkitektonisk skaperevne. Når du kommer innenfor Kappadokias grottekapeller avsløres imidlertid deres historiske betydning. Kirkeinteriørene her er utsmykket med en overflod av religiøs ikonografi som betraktes som et av de framste eksemplene på bysantinsk kunst i verden.
Når man kommer inn i Karanl?k Kilise (Den mørke kirke) i Göreme frilandsmuseum, blir man umiddelbart slått av hvor levende freskene er, de utstråler en distinkt lokal karakter i sin dirrende bruk av klare farger og dekorering innenfor scenene. Kristus Pantokrator (Kristus allherskeren) ser ned fra kuppelen i midten, omgitt av erkeenglene Gabriel, Mikael, Rafael og Izrail som er avbildet på fire mindre omliggende kupler. Kristus sittende med Johannes døperen til venstre og jomfru Maria til høyre er malt på hovedapsisen, mens scener fra Jesu barndom og virke, så vel som noen scener fra Det gamle testamente, dekker veggene rundt.
«Det ble opprinnelig trodd at veggmaleriene var laget ved bruk av plantefarger», forklarer Bar??. «Men nyere forskning har avdekket at kunstnerne brukte mineralfarger fra steiner. Disse pigmentene var mye vanskeligere å bruke, men er også grunnen til at fargene er så godt bevart.» De fleste av veggmaleriene er laget i en metode hvor fargene påføres tørr, ikke våt, mur. Nylig restaurering av Göreme frilandsmuseums Tokal? Kilise (Spennekirken) har avdekket at murblandingen inneholdt en kombinasjon av eggeskall, dyrehår og sand som bidro til at mineralpigmentene festet seg til veggen når de ble påført.
Men hvem var malerne? Kappadokias kristne samfunn lå langt fra den strålende bysantinske hovedstaden Konstantinopel, og det har etterlatt seg lite som kan få moderne forskere til å antyde at det var et intellektuelt religiøst samfunn. «Én teori er at hovedkunstnerne ble importert fra Konstantinopel eller Roma», sier Bar??. «Og at de lærte opp lokale kunstnere i malemetodene.»
De fleste av Kappadokias kirker følger vanlige temaer i sin ikonografi ved å framstille Jesu liv, apostlene og helgener som ble æret lokalt, som sankt Georg og santa Barbara, sammen med De kappadokiske fedre. Verdslige skikkelser som har donert penger til kirken, er også ofte avbildet. I det sørlige hjørnet av Kappadokia, inne i kirkene som ligger sammentrykket i Ihlara-dalen (tidligere kjent som Peristrema), som er noen av de best bevarte eksemplene på pre-ikonoklastisk kunst i regionen, ser man en tydelig koptisk og syrisk innflytelse i scenene i veggmaleriene.
Det som imidlertid gjør Kappadokias malerier bemerkelsesverdige, er innflytelsen skildringene kan ha hatt på senere religiøs kunst. «I dag er den største diskusjonen i bysantinsk kunst når ansiktsuttrykk begynte å dukke opp i ikonografien. I de kappadokiske freskene kan vi se en følelsesmessig dimensjon», sier Bar??. Det kan bety at de kappadokiske kirkene representerer et skritt i utviklingen av religiøse malerier fra de stivnede figurene i tidlig bysantinsk kunst mot en mer naturalistisk stil.
«Uten Kappadokias kirkemalerier ville det ikke ha vært noen renessanse i Italia», sier Bar??. Freskene som dekorerer Kappadokias grottekirker er vakre og livfulle i seg selv, siden den første dokumentasjonen av Pere Guillaume de Jerphanion, og i tillegg gir de fremdeles viktig og interessant innsikt for forskere og er så mye mer enn et unikt vitnesbyrd om den mellom-bysantinske kunstepoken.
Du kan lese mer i bokasinet Opplev historie 2.
