Gjør musikk til medisin
Musikk rører oss til tårer og får oss ut på dansegulvet. Men i tillegg til å påvirke humøret kan den også ha en gunstig effekt på helsen. Jo mer vi forstår av musikkens kraft, jo flere bruksområder oppdager vi faktisk at den har.
Tekst: Peter Lovatt og Zoe Cormier
Musikk og dans er som balsam for sjelen. Denne påstanden hører man som regel fra noen på afrikansk trommekurs, en krystallhealer eller en sjef i et hipt plateselskap. Men tanken om at dans og musikk kan helbrede et sinn, får stadig mer støtte i vitenskapen – med solide bevis. Studier har vist at personer med Parkinsons sykdom lettere kan lære å gå hvis de har en rytme å gå til. Annen forskning peker mot at autistiske barns sosiale samhandling blir lettere med musikk. Dessuten har det vist seg at pasienter har behov for mindre doser anestesi når det spilles musikk under ryggoperasjoner. Det mest forbløffende funnet er imidlertid at premature barn legger på seg raskere når de hører musikk. Alle lyder kan forårsake kraftige fysiske reaksjoner – en katt som maler, virker beroligende, og en eksplosjon virker opprivende – men musikk gjør noe helt spesielt med oss: Den muntrer oss opp, den er oppfriskende og opplivende. I løpet av de siste 15 årene har forskere innen nevrologi endelig funnet grunnen til dette. For det første: Når vi lytter til musikk, stimuleres eldgamle deler i hjernen som omfatter belønning og nytelse. Men enda viktigere er den komplekse rekken av hendelser som ender med at hjernens lystsenter, nucleus accumbens, skiller ut nevrotransmitteren dopamin. Dette lystkjemikaliet skilles ut som en respons på sex, dop og musikk, men ikke på tilfeldige lyder. Når dopaminet strømmer ut i blodbanen, kjenner vi at det sitrer i oss fra topp til tå. I tillegg kan musikk utløse flere nevrotransmittere, som endorfiner, serotonin og antidiuretisk hormon. Musikk fungerer med andre ord som en lydmessig kjemisk cocktail – uten tømmermenn.
MR- og EEG-skanninger viser at å spille selv – eller bare å lytte til musikk – kobler inn nesten alle områder i hjernen
De vitenskapelige bevisene er uomtvistelige – om det så er forskning av hjernen på cellenivå, psykiatriske vurderinger av schizofrene eller språktrening hos slagrammede – og alt peker i samme retning: Musikk er ikke bare en form for underholdning, den har også en stor utviklingsmessig betydning. Og jo mer vi finner ut om musikkens virkning på hjernen, jo mer forstår vi av musikkens fantastiske evne, ikke bare til å kvikke opp humøret, men også til å fungere som ren terapi – ja, som balsam for sjelen.
Så mye å lære
«Jeg studerte opprinnelig til å bli musikkterapeut. Men da jeg skulle i praksis for 15 år siden, oppdaget jeg hvor lite formell forskning som var gjort på hvordan og hvorfor terapien virker», sier professor Christian Gold på Griegakademiet ved Universitetet i Bergen. Gold forsker på hvordan musikkterapi kan hjelpe personer med vidt forskjellige lidelser, som lærevansker, demens og schizofreni. «Jeg hadde planer om å bli musikkterapeut igjen etter noen år med forskning, men her er jeg, 15 år senere, og jeg forsker fortsatt. Det er så mye å lære.»
En av de mest utbredte oppfatningene vi har om musikkens evner, er at å lytte til Mozart er bra for hjernen. Men det er bare halve historien. Lytting til klassisk musikk (eller hvilken som helst slags musikk) har riktignok målbar effekt på kognisjonen, på samme måte som å legge et puslespill. Det er imidlertid slik at alt vi gjør – legge puslespill, delta i sport, male bilder – har en effekt på hjernen. Likevel later det til at ingenting, verken anatomisk eller kjemisk, påvirker hjernen slik musikk kan. Det ytre laget i hjernen kalles den grå substansen, og der befinner synapsene seg. Dette er endene på nevronene som viderefører signaler – og disse blir tykkere ved å øve på et musikkinstrument. Dessuten er lillehjernen, som ligger bakerst og kontrollerer balanse, bevegelse og motorikk, større hos pianister.
Forskere innen nevrologi kan dokumentere en rekke flere anatomiske endringer som følge av musikkopplevelser. Funnet som regnes som det viktigste, er at hjernebjelken (corpus callosum), som er et bånd av nervefibre som knytter høyre og venstre hjernehalvdel sammen, blir tykkere. Ingen vet helt sikkert hva kommunikasjonen mellom hjernehalvdelene har å si, men 20 års forskning i etterkant av denne oppdagelsen har ikke funnet at noe annet enn musikk gjør dette.
Og ikke nok med det. MRI-skanninger og EEG-registreringer viser at å spille et instrument – eller sågar bare å lytte til musikk – fører til at nærmest alle områder i hjernen kobles inn. Fra topp til bunn, foran og bak – alle deler av hjernen er involvert i prosessen. De nyeste delene av hjernen, som pannelappen (som knyttes til dyp tenkning), finstiller seg. Eldre strukturer som hippocampus (viktig for hukommelsen) og amygdala (senter for frykt og følelser) stimuleres også av lyden. Til og med hjernestammen, vår mest urhistoriske del av hjernen, responderer på musikk.
Alder ingen hindring
Mennesker er sosiale vesener som har behov for kontakt med andre. Det er få ting som oppleves mer isolerende enn alderens begrensninger. Dermed er det ikke overraskende at man på nettopp dette området har lang og grundig forskning rundt musikkterapi.
Ta for eksempel Parkinsons sykdom, som fører til skjelvinger og motoriske problemer. «Personer med lidelser som skaper skjelvinger, vil ofte falle. Selv om medisinering kan bøte på skjelvingen, er det lite som kan gjøres for at de kan klare å gå igjen», sier professor Simone Dalla Bella ved Universitetet i Montpellier. Ved å bruke metronom og slaginstrumenter studerte han hvordan rytmisk gange kan virke som behandling for parkinsonrammede, for at de skal kunne gå stødigere. På samme måte som soldater lærer å marsjere til en trommetakt, lærer pasientene hans å gå ved hjelp av rytme.
«Det fascinerende med denne terapien er at det ikke kun begrenser seg til gange – vi ser forbedringer på andre områder også, som motorisk kontroll», sier Dalla Bella. «Pasienter som har lyd som en del av treningen, for eksempel, viser stor forbedring i språkforståelsen og evnen til å snakke.»
Mekanismen som gjør at musikk hjelper parkinsonrammede, ligger trolig i nucleus accumbens, hjernens lystsenter, der velvære-transmitteren dopamin skilles ut. Parkinson kjennetegnes ved at en struktur i hjernen kalt basalgangliene svekkes som følge av at de får mindre dopamin. Så da stemmer det bra; hvis musikk kan gjøre at det skilles ut mer dopamin i denne strukturen, vil det kunne hjelpe, sier Dalla Bella.
Musikalsk hukommelse
Musikk kan også hjelpe for personer rammet av Alzheimers sykdom. I dag lider trolig
78 000 nordmenn av denne sykdommen, men tallet er bare et anslag. I tillegg kommer familiene som også er berørt.
«Vi har ingen kur for alzheimer, og heller ingen i sikte. Vi må jobbe med hvordan vi kan forbedre livskvaliteten til de rammede og deres familier», sier dr. Victoria Williamson, psykolog ved University of Sheffield og forfatter av You Are The Music. «Musikk er verken en pille, et vitamin eller en vidunderkur, men den kan gi en fantastisk støtte og lindre reelle symptomer som depresjon og angst. Det er all grunn til å investere i et musikktilbud til så mange som mulig av dem som bor på sykehjem.»
Williamson hadde allerede forsket på musikalsk hukommelse i mange år da hun innledet samarbeidet med veldedighetsforeningen Lost Chord. Foreningen sponser tiltak med levende musikk til demente på britiske sykehjem.
Marion Jones’ mann har langt framskreden Alzheimer, og hun sier: «Koret i Lost Chords minnekafé er en av de få tingene som får ham til å smile.»
Den britiske foreningen for alzheimerrammede sier at levende musikk er intet mindre enn en livline: «Ektepar finner tilbake til parforholdet i stedet for rollene som dement og pårørende. De demente opplever uvurderlige fordeler. Å observere en person som er innesluttet og stille, komme ut av skallet sitt og begynne å danse og synge, er en håndgripelig og følelsesmessig sterk opplevelse for alle som ser på.»
En genial oppfinnelse
Musikk har virkelig et godt grep om minnene våre, og det kommer kanskje tydeligst fram i tilbud som Lost Chords minnekafé. Selv personer med langt framskreden demens, som ikke engang husker navnet på barna sine, blir i stand til å huske sangtekster fra sin barndom. Dermed er vi tilbake til hva musikk i utgangspunktet er – en form for sosial navigasjon via lyd. Siden det involverer så mange gamle hjerneområder og kan brukes terapeutisk på så mange vis – kan det da tenkes at musikk er en «medfødt» egenskap?
«Jeg trodde det en stund – men jo mer jeg har lært om musikk, jo sikrere er jeg på at det ikke er noe genetisk. Jeg tror det er en oppfinnelse. Jo da, hjernen vår er programmert til å kunne lage musikk. Men musikk skapte ikke oss – vi skapte musikk», sier Williamson. «Vi begynte å lage musikk fordi den oppfylte så mange gode formål: kommunikasjon, sosial tilhørighet, samarbeid, seksuell tiltrekning. Musikk er som en ball vi ikke kan legge fra oss. Det må være vår beste oppfinnelse noensinne.»
Dr. Peter Lovatt er dansepsykolog og driver Dance Psychology Lab ved University of Hertfordshire.
Zoe Cormier er frilansskribent med vitenskap som spesialfelt. Hun har skrevet boka Sex, Drugs & Rock ‘N’ Roll: The Science Of Hedonism.