Hopp ombord i de historiske vognene som kjører langs disse åtte jernbanestrekningene. De har avgang fra stasjoner over hele verden, og har fascinerende historier å fortelle.
De har inspirert forfattere, malere, musikere og filmskapere. De var avgjørende for industrialiseringen av Storbritannia, og de har formet landskapene i mange land. De har vært strategisk viktige i krig, og de har både tatt liv og reddet liv. Det vi snakker om er selvsagt tog. Det er vanskelig å tenke seg et liv uten jernbaner, og deres frodige og varierte historie opplever du best om du tar en togtur – uansett om det bare er en kort tur med en museumsjernbane, eller en storslått reise over flere dager og mange kontinenter.
Vognveier med transportvogner på hjul langs primitive treskinner var forløperen til de jernbanene vi reiser med i dag. De ble trukket av menn eller hester, og var vanlige i Storbritannia fra 1600-tallet. De ble brukt av industrivirksomheter til å frakte tungt gods.
Tanfield-jernbanen i Nordøst-England startet som en slik vognvei i 1647, med hestetrukne vogner som fraktet kull til elva Tyne. Senere ble den gjort om til en dampjernbane med stålskinner, og hevder å være den eldste jernbanen i verden som er i drift. I dag er det imidlertid mennesker som blir fraktet på de gamle togene, og ikke kull.
Forfatteren E.M. Forster kalte jernbanens endestasjon for «Vår inngangsport til det strålende og det ukjente», men de kan like gjerne være en portal til fortiden. Her kan du lese om et lite knippe av verdens flotteste, historiske jernbanestrekninger.
West Highland-jernbanen
Denne turen tar bare fem og en halv time, men den 264 kilometer lange reisen fra Glasgow til fiskehavnen i Mallaig er fantastisk. Byggingen startet i 1889, og målet var å binde sammen Glasgow og Fort William. Arbeidet var ikke uten utfordringer på sin vei tvers over det skotske høylandet, og jernbanen ble ikke fullført før i 1894. Det var tøffe forhold, og 37 anleggsarbeidere omkom på bare fire år. Jernbanen ble senere forlenget helt til kysten, og sporet til Mallaig ble åpnet i 1901.
Når vi har lagt boligblokkene i Glasgow bak oss, svinger jernbanen seg langs Loch Lomonds vakre bredder. Loch Lomond er Storbritannias største innsjø. Deretter tøffer vi videre til Crianlarich, der det går et sidespor til Oban. Landskapet blir gradvis røffere, og når vi kommer forbi Tyndrum (som en gang var hjertet i den skotske gullgruveindustrien), tar banen en stor hårnålssving gjennom en dal fra istiden. Dette er en påminnelse om at det var lite midler til bygging av broer og tunneler, og de la banen rundt fjellene i stedet. Etter Orchy-broen går jernbanen tvers over Rannoch Moor, før vi ankommer den avsidesliggende stasjonen Corrour. Den var med i filmatiseringen av Irvine Welsh’ roman Trainspotting.
Etter Fort William passerer banen stadig flere steder av historisk interesse. Ved Banavie, som noen mener er Sankt Patriks fødested, krysser toget Thomas Telfords Caledoniakanal. Den kjennetegnes av «Neptuns trapp», åtte sluser som ble designet av Telford i 1822. Deretter kommer den fantastiske Glenfinnanbroen med sine 21 buer, som ble bygget i betong av Robert McAlpine og åpnet i 1901. I dag er den mest kjent fra sin rolle i Harry Potter-filmene, men broen gir også utmerket utsikt til Glenfinnan-monumentet. Dette 18 meter høye tårnet ble designet av arkitekten James Gillespie Grant, og er bygget til minne om starten på Jakobittopprøret i 1745. Det var her tronpretendenten Charles Edward Stuart startet sin kamp for å vinne tilbake tronen. Han var støttet av både engelskmenn og skotske jakobitter. Kampen endte i slaget ved Culloden året etter. En enslig høylender står på toppen av tårnet – en påminnelse om at tapet effektivt gjorde slutt på høylendernes levemåte. Videre langs ruta passerer toget Loch nan Uamh-broen. Det var herfra Charles Edward Stuart (også kalt Bonnie Prince Charlie) rømte til Frankrike etter tapet ved Culloden.
Det går regelmessige togturer langs strekningen. Om sommeren går damptoget The Jacobite fra Fort William til Mallaig, og det luksuriøse Royal Scotsman-toget følger også samme rute.
Paddington til Penzance
Det begynte å gå gjennomfartstog på denne ikoniske strekningen i 1867. Turen tok opprinnelig ni timer, men det ble redusert til bare sju timer i 1904, da en formiddagsrute kalt the Cornish Riviera Express startet opp. Oppstarten av denne ruten falt sammen med at interessen for Cornwalls keltiske arv ble vekket til live igjen. Togene fraktet snart nysgjerrige feriegjester til de sandfylte strendene i dette tidligere utilgjengelige hjørnet av De britiske øyene. Jernbaneselskapet gjorde området enda mer eksotisk da de laget en plakat der kartet over Cornwall ble krysset med kartet over Italia. Det var ikke bare klimaet som var likt, men også det vakre landskapet.
Brunel bestemte at ruta skulle bli den mest fremstående i England, og ingeniøren, som var berømt for sin kompromissløse stil, insisterte på en uvanlig bred sporvidde på strekningen. Dette gjorde den flat og rask, men den ble uforenlig med de andre skinnesystemene. Sporvidden ble senere endret. Strekningen mellom Exeter og Teignmouth er spesielt historisk interessant: Brunel designet den som en «atmosfærisk jernbane» med tog som ble drevet av et lufttrykkssystem som gjorde dem raskere og mer stillegående. Jernbanen kom i drift i 1847, men det oppsto raskt tekniske problemer og den ble forlatt. Nå er denne delen av banen langsommere enn de andre. Ved Dawlish Warren går toget langs sanddynene – et fantastisk skue, selv om den ofte blir skadet av sjøen som slår inn. På folkemunne blir den kalt Brunels fiasko.
Han oppveide dette med mektige Royal Albert Bridge, som går over elva Tamar og binder sammen Devon og Cornwall. Den ble åpnet i 1859 av prins Albert, og blir ofte kalt Brunels mesterstykke. I tillegg til daglige ruter langs strekningen, går det også nattog, The Night Riviera. Det går fra London kl. 23:45 og er i Penzance ca. kl. 8:00 neste dag.
Orientekspressen
Femstjerners service, utmerket mat og Art Deco-glamour … En tur med Venezia-Simplon Orientekspressen (VSOE) er en av verdens mest fantastiske jernbanereiser. Den klassiske ruta går fra London med et britisk Pullman-tog ut til kysten, av og til med vogner som har spilt en rolle i verdenshistorien. Et par av dem var en del av toget som utgjorde Winston Churchills begravelsesfølge. Vel framme i Frankrike kobles du på det kontinentale Wagon-Lits-toget som har nydelig restaurerte vogner i blått og gull fra 1920-tallet. Der er det bar med flygel og sovevogner som kan gjøres om til sitteområder betjent av personale med hvite hansker. Det feier gjennom Paris og videre til Venezia, en magisk reise som varer i 24 timer. Én gang i året, som en hilsen til det historiske navnet, går toget helt til Istanbul.
Den opprinnelige Express d’Orient var en tjeneste som startet i 1883 og fraktet passasjerer over natten fra Paris til Wien, og denne ruta var i drift helt til 2009. Et annet tog fraktet så passasjerene videre til Varna øst i Bulgaria, og der tok de ferge til Istanbul. Så var det Simplon Orientekspressen, en strekning som startet opp i 1919 etter at Simplon-tunnelen åpnet. Den skapte en ny rute gjennom Milano og Venezia. Disse togene gikk fra Paris, tvers over Europa og ned til Istanbul. Dette var toget som var kulisse for Agatha Christies krimklassiker Mord på Orientekspressen.
Togstrekningen ble ofte benyttet av de rike og berømte, og de beryktede også. Både Tolstoj, Trotskij og Mata Hari skal ha reist med toget, i tillegg til diplomater og kongelige. På 1930-tallet fraktet Orientekspressen, Simplon Orientekspressen og en annen tjeneste kalt Arlberg Orientekspressen passasjerer tvers gjennom Europa til reisemål som Budapest, Athen og Bucuresti. Det ble enda mer forvirrende da handlingen i Graham Greenes roman Toget til Istanbul foregår på Oostende-Wien Orientekspressen. Selv om det ikke finnes noe som heter den «ekte» Orientekspressen, får den romantiske turen fra London til Venezia deg til å føle at du har tatt steget inn i en flyktig, men svært glamorøs fortid.
Mount Washingtons tannhjulsbane
En tannhjulsjernbane bruker tannhjul på takkete skinner for å drive toget opp bratte bakker, og 1917 meter høye Mount Washington, det høyeste punktet i de seks delstatene som utgjør New England, er virkelig bratt. Byggingen startet i 1862, etter at den lokale forretningsmannen Sylvester Marsh gikk seg bort på vei opp til toppen. Han var fast bestemt på å finne en enklere måte å nå toppen på, og med hjelp fra to oppfinnere begynte han å bygge jernbanen.
Jernbanen åpnet til slutt 3. juli 1869, og året etter var det rundt 5 000 passasjerer som tok den spennende turen til toppen. Mange kjøpte også like innovative stereobilder som suvenirer.
Reisen tur/retur tar tre timer, og da er en time på toppen inkludert. På en klar dag sies det at du kan se Atlanterhavet, men Mount Washington er kjent for sitt ekstremvær, så det er mer sannsynlig at du opplever kraftig vind og regn. De startet med meteorologiske observasjoner på toppen mot slutten av 1800-tallet, og instrumentene på målestasjonen har registrert orkan i kastene på 110 dager i løpet av et år, og vindhastigheter på så mye som 372 km/t.
Storbritannia fikk ikke sin første tannhjulsbane før i 1896, Snowdon mountain line. Den tar turistene 7,6 km fra Llanberis til toppen av Mount Snowdon, Wales’ høyeste topp. Ideen ble først lansert i 1869, men ble stoppet etter motstand fra en grunneier som var redd det skulle ødelegge landskapet.
Du kan lese mer i bokasinet Opplev historie.
