Vendepunktet

I løpet av 1941 snudde tyskernes hell. Slaget var imidlertid langt fra over.  

Slaget om Atlanterhavet var i stor grad en kamp om ressursene: Tyskland måtte senke mer materiell enn det Storbritannia trengte for å holde seg i live, mens de allierte måtte ødelegge ubåter raskere enn tyskerne klarte å erstatte dem. I det første krigsåret virket Wehrmacht uovervinnelig. Skandinavia og Vest-Europa var okkupert, og den britiske hæren hadde nok med å forsvare hjemlandet, slåss mot italienerne i Nord-Afrika og holde skansene i Midtøsten og Asia. Til sjøs var det lite å feire for de allierte, trass i at krysseren Graf Spee ble senket. I løpet av to døgn, mellom 18. og 19. oktober 1940, senket ubåter fra en av de første ulveflokkene 32 skip i to konvoier vest for Stobritannia – uten ett tap på sin egen side. I løpet av hele oktober måned ble 60 skip senket og 12 skadet, selv om det gjennomsnittlig var bare seks operative ubåter til sjøs om gangen.

Disse tallene opprørte Winston Churchill, og han ba admiralstaben om å øke innsatsen i Atlanterhavet. Etter at Luftwaffe hadde mislyktes i å få herredømme over Englands luftrom, ble trusselen om tysk invasjon gradvis redusert. Den 17. september 1940 ble “Operasjon Sjøløve” utsatt på ubestemt tid. Tyske styrker ble kort tid etter relokalisert til andre fronter. Dette førte til at destroyere i den britiske marine ble løst fra forsvarsstillingene i Den engelske kanal og satt inn i konvoitjeneste i stedet. Radarutstyr i eskorteskip fikk topp prioritet, og trening i ubåtkrigføring ble trappet opp. Admiralstaben fikk også instruks om å etablere et eget hovedkvarter kun for krigen i Atlanterhavet.

Da krigen begynte, var admiral Martin Dunbar-Nasmith øverstkommanderende med ansvar for koordinasjon og beskyttelse av frakteskip vest for Storbritannia. Han var stasjonert i Plymouth på sørspissen av England, noe som viste seg å være upraktisk etter som krigføringen eskalerte. I februar 1941 ble derfor et nytt kommandosenter etablert i Liverpool. Admiral sir Percy Noble ble utnevnt til øverstkommanderende for operasjonene i havområdet vest for Storbritannia (Western Approaches). Herfra koordinerte han både marinens og flyvåpenets innsats. Ubåtenes bevegelser og konvoienes reiseruter ble plottet inn på store kart dypt nede i kjelleren på Derby House i Liverpool. Her holdt de seg oppdatert 24 timer i døgnet, og stedet skulle etter hvert bli Atlanterhavskonvoienes nervesenter. Liverpool var nå havn både for eskortegruppenes kommandokapteiner, konvoikommandører og skipskapteiner, noe som gjorde det lettere å koordinere innsatsen. Konvoirutene ble etter hvert omdirigert nordover, vekk fra Luftwaffes baser i det okkuperte Frankrike – men Hitlers ulveflokk var fortsatt etter dem.

Luftstyrke

Rekognosering fra fly var avgjørende både for Dönitz og for befalshavende for den tyske ubåtflåten. Rekognoseringen var imidlertid preget av dårlig opplæring og lite ressurser, trolig fordi interne stridigheter i det tredje riket forhindret forsøket på å etablere en egen kystflyavdeling. Luftwaffes øverste sjef, den lidenskapelig politiske Hermann Göring, næret et personlig hat for Großadmiral Erich Raeder – og hele marinen for øvrig – fordi Raeder etter hans mening representerte en “elitistisk klikk” som gikk på tvers av nasjonalsosialismens grunnpilarer. Göring voktet over Tysklands luftstyrker som en hauk, og gikk motvillig med på Hitlers ordre om å opprette en kystflyavdeling tidlig i 1941. Han var sjalu og insisterte på at den fortsatt skulle være under Luftwaffes kontroll. Som et direkte resultat av dette ble denne maritime flyskvadronen – Kampfgeschwader 40 (KG40) – alltid stemoderlig behandlet, og måtte kjempe om å få tilstrekkelig med utstyr og kompetent mannskap. Skvadronen fikk for øvrig et ufortjent rykte som ikke samsvarte med prestasjonene i Atlanterhavet. Samarbeidet mellom fly og ubåter ble dermed også dårlig, og fikk aldri utnyttet sitt fulle potensial slik Dönitz hadde håpet.

På britisk side var også kystflykommandoen tidlig i krigen et offer for det kjølige forholdet mellom flyvåpenet og marinen. Da krigen brøt ut, var den flyvåpenets eneste maritime avdeling, som urimeligvis hindret marinens forsøk på å ta kontroll. Det britiske flyvåpenet hadde alltid lagt vekk på bombefly- og kampflykommandoen, og det var ikke uten grunn at kystflykommandoen fikk tilnavnet “Askepott-styrken”. Den hadde få midler og lite utstyr – dermed var den ikke i stand til å møte utfordringene den sto overfor i Atlanterhavet, der krigshandlingene var i ferd med å eskalere.

I februar 1941 fikk den britiske marinen omsider operativ kontroll. Den var systematisk forbigått i utdelingen av ressurser, og det skulle ta måneder før kystflykommandoen fikk utstyret de trengte for å takle ubåtenes frontalangrep –  måneder som Dönitz innkasserte i sin favør.

Ved utgangen av 1940 så det litt lysere ut. Det skyldtes en kombinasjon av en litt bedre eskortetaktikk, flere patruljer i kystflykommandoen og noen kraftige vinterstormer, som alt i alt førte til færre tap av handelsskip. Ubåtene streifet lenger vest enn før, i et forsøk på å angripe utenfor flyenes rekkevidde. Det gjorde det vanskelig å finne konvoiene når de befant seg utenom de kjente “flaskehalsene”. Likevel holdt tallet på senkede handelsskip seg høyt. I mars 1941 førte det til at britiske myndigheter ble bekymret for at Storbritannias krigsøkonomi ville kollapse innen slutten av neste år. Hitler kunne endelig erklære en total blokade rundt De britiske øyer, og antall opertive ubåter økte jevnt og trutt, i takt med at produksjonen på tyske skipsverft økte.

En nærmere titt på statistikken forteller oss imidlertid at tonnasjen på havets bunn ikke på langt nær var på nivå med oktober 1940, til tross for flere ubåter på patrulje. Det betydde at hver ubåt bidro mindre enn før. De tre “essene” de mistet i mars må ha gått kraftig ut over moralen i ubåtene. Mange av de mest rutinerte ubåtkapteinene ble tatt ut av frontlinjen og satt til å lære opp nye grupper ubåtmannskap, og for å hvile de etter hvert så utbredte frynsete nervene. Andre erfarne ubåtkapteiner ble overflyttet til store “kryssere”, Type IX-ubåter. Disse opererte videre forbi det midtre Atlanterhavet. Mange av de nye ubåtkapteinene hadde begynt i krigen som førstestyrmann og hadde mye erfaring, men etter hvert ble de relativt uerfarne mennene også plassert i frontlinjen. De var avhengige av å delta i grupeoperasjoner, slik at de kunne lære faget av “den eldre garde”.

Vendepunktet, oppslag

Det første vendepunktet

Den 6. mars 1941 utstedte Churchill et memorandum med de berømte ordene: “I lys av ulike tyske uttalelser, må vi anta at slaget om Atlanterhavet har begynt.” Trenden var allerede på umerkelig vis i ferd med å snu i Tysklands disfavør. Fem ubåter og deres erfarne mannskap hadde blitt senket samme måned. De fleste handelsskipene som ble torpedert i Nord-Atlanteren var uten eskorte, siden eskorteskipene fulgte konvoien til et visst punkt før de måtte vende tilbake til havn. Midt i Atlanterhavet måtte handelsskipene spres. Denne praksisen ble avsluttet etter noen måneder da den britiske og den kanadiske marinen endelig opprettet et transatlantisk eskortesamarbeid. Kanadiske styrker fikk base på Newfoundland, mens britiske skip dekket konvoiene i etapper, og fylte drivstoff på Island.

Tyskernes katastrofale invasjon av Sovjetunionen i juni 1941 frigjorde britisk flyvåpen og marine. Siden trusselen om invasjon på britisk jord ikke lenger var overhengende, ble styrkene plassert i Atlanterhavet i stedet. Av samme grunn ble Luftwaffes ressurser omdirigert til østfronten. I Atlanterhavet var det flere ubåter enn noen gang, men likevel sank antall konvoier som ble oppdaget og angrepet jevnt og trutt i løpet av året. To større katastrofer for Kriegsmarine fikk også varige konsekvenser for Dönitz’ kampanje.

9. mai 1941 foregikk en av ubåtkrigens viktigste begivenheter. U-110 ble sprengt opp til overflaten og kapret, etter at den hadde angrepet konvoi OB318 øst for Kapp Farvel på Grønland. Kapitänleutnant Fritz-Julius Lemp begikk sitt andre feilgrep da han ga ordre om å forlate ubåten, i den tro at den kom til å synke. Igjen i ubåten lå Enigma-maskinen og en rekke hemmelige dokumenter, som vanligvis ville ha blitt kastet over bord, men nå hadde mannskapet det for travelt med å flykte. Bak dem lå imidlertid den store Type IXB-ubåten og nektet å gå under. Britene øynet muligheten, bordet ubåten og fikk tak i den forlatte dechiffreringsmaskinen og dokumentene. Lemp oppfattet tabben, og forsøkte å gå tilbake til ubåten, men ble skutt i forsøket. Den intakte Enigma-maskinen var et uvurderlig kupp for britisk etterretning. Det samme gjaldt den betydelige mengden dokumenter og bøker. For å holde fangsten hemmelig ble ubåt U-110 boret i senk.

Noen måneder senere, den 27. august, overga mannskapet på ubåt U-570 seg til et Hudson-fly fra 269. skvadron i det britiske flyvåpenet, som kom fra Island. Ubåten var intakt, men det hemmelige materialet hadde blitt kastet over bord i en pose med lodd. Den kaprede ubåten gjennomgikk en rekke tester, og britene oppdaget at den nådde langt dypere enn først antatt. Ikke lenge etter fikk den britiske marinen synkeminer som både var bedre og gikk dypere. Andre nye våpen var bombekasteren “Hedgehog”, som kunne avfyre 24 prosjektiler foran et eskorteskip i angrep. ASDIC-radaren Type 144 var nylig utviklet for ikke å miste kontakt med ubåten under et angrep, og dermed ble slike angrep forover mulig. Under synkemineangrep mistet man ofte kontakt med ubåten. Synkeminer, også kalt dypvannsbomber, skapte mer “frykt og beven” enn en hedgehog. Sistnevnte eksploderte bare ved kontakt.

Dönitz var på sin side ikke nevneverdig opptatt av teknologisk utvikling. Tiltroen til sine menn, maskineriet og kodene forble uforminsket. Det var kanskje en taktisk tabbe, men han så for seg at seieren skulle innkasseres gjennom enkel strategisk matematikk: Flere ubåter betydde flere patruljer, oftere kontakt med konvoier og potensielt flere senkinger. Han lot seg irritere over ubåtinnsatsen i Middelhavet i september 1941, som han mente var et meningsløst sidespor. Han visste at slaget om Atlanterhavet var nøkkelen til Tysklands suksess. Det var her kampen skulle utkjempes – her skulle krigen mot Storbritannia bli avgjort. Hellet var allerede i ferd med å ta slutt, men i slutten av 1941 ble det katastrofalt verre. Den 11. desember erklærte Tyskland krig mot USA.

Du kan lese mer i bokasinet Slaget om Atlanteren.