Skal du besøke Chiang Mai, Thailands nest største by, er Buddhistenes nyttår tiden å gjøre det på. Da er byen nemlig på sitt livligste, med religiøse opptog og våte sprell.
Sommeren er på sitt varmeste nå i det nordlige Thailand. Det er midt i april, og fjellene rundt Chiang Mai er, i likhet med de gylne buddhaene ved byens 300 templer, innhyllet i en klam dis. Duften av frangipani, mango og krydret streetfood har kokt inn til en fyldig miasma, og den seks kilometer lange vollgraven som omringer Gamlebyen har kokt ned til en grønn guffe. Noe må gi etter, og det kan ikke vente til regnet kommer sent i mai. 12. april, mens skumringen faller på, fylles byens fortau av oppglødde vannkrigere, med fingeren på vannpistolavtrekkeren, hånda på hoften og breddfulle bøtter. De er klare for en fire dagers kunstig monsun, som vil bløtlegge byen og alle som ferdes i den. Songkran-festivalen, som vanligvis foregår mellom 13. og 16. april, er spray-and-pray-festivalen som markerer buddhistisk nyttår den 15. april. Det er en forvirrende men herlig blanding av verdig, religiøs tilbedelse, familiefest og øredøvende, fargerikt vannkaos. Songkran er en stor nasjonal feiring, litt som den vestlige jule- og nyttårsfeiringen i ett, med Halloween som et vassent og vilt tilbehør. Hver morgen stiller familiene seg pent i kø foran templene, med offergaver og sirlige dekorasjoner. Hver ettermiddag løper de gjennom gatene, litt mindre pent, og pumper på de svære vanngeværene sine. Den første handlingen skal gi god karma, og den andre skal gi godt hell. Det virker kanskje ikke slik, men en skikkelig bløyte fra topp til tå er den beste starten et år kan få.
Rundt 95 prosent av thaiene er buddhister, og i Chiang Mai – som i 500 år var hovedstaden i kongedømmet Lanna, landets store jordbruksområde – legger man sin stolthet i å opprettholde den åndelige, felles tradisjonen. Ingen andre steder feires Songkran så helhjertet som her. Festen strekkes ut en ekstra dag, med en entusiasme som tiltrekker folkemengder fra hele landet. Hvis du begynner å snakke med noen på gata – helst under våpenhvilen, forsøksvis mellom klokka 20 og 10 – vil du fort komme i prat med en av de mange thaiene som har flyttet fra nord til det mer velstående sør, og som nå er tilbake på deres forfedres hjemsted for å oppleve den unike nyttårsfeiringen. Slik får de en mulighet til å fornye og forsterke tradisjonene og familiebåndene, som er svært viktig for thaiene. Selv på Songkran-festivalen er blod tykkere enn vann.
«Vi har ikke templer som dette i Bangkok», sier Kompun, som er født i Chiang Mai, og beundrer de værbitte dragene som vokter Wat Ton Kwen-tempelet fra 1800-tallet. «Og folk her oppe har mer respekt for deg og er hyggeligere, de har alltid tid til deg.» Med sine dystre gavler i mørkt tre og stumme munker i oransje drakter, er tempelet et eksempel på asketisk selvbeherskelse, bare noen få mil utenfor byen, men likevel på en annen planet enn sprut-og-plask- galskapen. Det er kun de fargerike og sirlig utklippede papirflaggene som avslører at det er festival i byen. Kompun og sønnen Wasin har allerede gitt sine bidrag: Flaggene symboliserer hvert deres stjernetegn, og tradisjonen tro har de med en bøtte eller pose med sand til tempelet, for å erstatte jorden som folk har tatt med seg under føttene gjennom året. Nå stenker hun vann med safran og sjasminblader på det gylne hodet til tempelets buddha. «Det er en velsignelse å rense ut det gamle året og lage en god start på det nye.» Med et nervøst smil innrømmer hun at hun ikke kommer til å delta i det klissvåte hysteriet som har sprunget ut av denne ærbødige, symbolske handlingen.
En ny begynnelse med blanke ark, og rituelle handlinger for å gjøre seg «verdig» er festivalens to hovedmål. En ny begynnelse kommer til uttrykk i handlinger som ominredning av templene, intens vårrengjøring og prangende, nye klær. Familier samles i matchende hawaiskjorter og legger blomsterkranser rundt halsen på hverandre. Det andre, å gjøre seg fortjent til god karma det kommende året, får de en forsmak på den nest siste kvelden i det gamle året, 13. april. Da går en lang rekke munker etter hverandre under de røde mursteinssøylene i Tha Phaes port, en av fire innganger til gamlebyen fra 1200-tallet.
En stor menneskemengde stimler sammen rundt dem, og gir dem gaver som entes holdes fram i respekt og andakt, eller som i ren desperasjon kastes over menneskehavet i håp om å treffe munkenes sølvskåler. Det er en flyktig overflod av gaver, og en merkelig blanding som både er estetisk og praktisk: Buketter av lotusblomster, kokt ris som er pent innpakket i bananblad, potetgullposer, drikkebeger, lommelykter, antibac og doruller.Thailands 38 000 templer er nesten utelukkende avhengig av donasjoner fra troende, og Songkran er den største kilden for almisser. «Jeg ser noen munker som kanskje liker gratismaten litt for godt», ler Kruba Noi, en slank novise på 19 år som har gått i oransje drakt i åtte år. Tempelet hans ligger ute i risåkeren, en time fra Chiang Mai, i landsbyen Baan Mae On. Songkran for ham betyr stort sett å motta almisser ved å knele, arbeide barbent i åkeren og messe innviklede toner. Så får man noen raske velsignelser som takk. Når det er ønsket, må han vise sin respekt for forfedrene, engler og henfarne kjæledyr. Det er hardt muntlig arbeid: etter en lang morgen mumler han uten stopp, som en sløv auksjonarius på kvegmarkedet.
Under Songkran kan det virke som om annenhver mann er en munk – og antallet munker har faktisk økt de siste årene. På landsbasis er det over 300 000 munker i Thailand. Noen av de eldre fnyser av de unge nykommerne og mener at de kun melder seg på for noen måneder, fristet av muligheten til å studere, for gratis kost og losji og særlig for kudosen. Å ta en tørn som munk gir mye god familiekarma og er veldig attraktivt å ha på cv-en for en potensiell arbeidstaker eller ektemann. Men Kruba Noi er her for å bli. «For meg handler denne festivalen om fornyelse, fødselen til et nytt år og en mulighet til å forbedre meg», sier han og viser til troen på reinkarnasjon, som gir styrke til hans religiøse veivalg. Når han blir spurt om hvorfor han valgte å bli munk, virker han forfjamset: «Det var ikke et valg. Jeg var munk i et tidligere liv, og jeg lystret bare det kallet.»
I Baan Mae On er feiringen utenfor templene forankret i aktelse og vennskapsbånd. Familier vandrer gjennom skogen av bambus og knudrete kaffirlime-trær, besøker hus i teak som er åpne på sidene, og gir bort kurver med kanom tian – små «pyramider» med tapioka og kokosnøtt pakket i bananblader – til eldre slektninger, lærere og respekterte sjamaner.
Songkran-festivalen på landet er stort sett en tørr affære, men Aoi Silphisuth, som driver en kokkeskole hjemme hos seg selv i landsbyen, peker på tinnskålene som står ved noen dørterskler. «Sånn i tilfelle vi må forsvare oss.» Hennes familie skal inn til Chiang Mai for en kveldsdusj, selv om sønnen er fullt klar over at de med deres spinkle utrustning – en barnebøtte og en plastflaske med hull i korken – vil bli nådeløst nedsprutet ganske raskt.
Temperaturen er oppe i 40?C, tidlig på ettermiddagen den 13. april. Langs en rett, lang gate i gamlebyen dukker et opptog fram fra varmedisen.
Gatene fylles opp av forventningsfulle mennesker, og gateselgere tilbyr alt du måtte trenge til festivalen: poser med khaep mu (fritert svinesvor som spises til alle måltider), chao kuai (en noe særegen blanding av besk urtegelé og kondensert melk), kasser på kasser med parfymert vann på flasker uten kork, klare til å kastes. Det regner alltid på denne paraden.
Danserne og musikantene som går først i opptoget er et sjarmerende kaos av treblåseinstrumenter, glorete silke og finstemte, synkroniserte bevegelser. I rekkene bakover, delvis skjult av vannsprut, følger en endeløs karavane av karnevalsvogner overstrødd av blomster. Hver vogn har med seg en buddha, som for anledningen er lånt ut fra fra et av byens flotte templer. I løpet av de nærmeste øredøvende, klissvåte timene vil både statuene og tilskuerne gjennomgå en grundig og seremoniell renselse.
Allerede tidlig om kvelden er Chiang Mai dekket av vann. Vannet siver inn over dørtersklene til alle butikkene, og de gjennomvåte bargjestene dynker hverandre ute i gårdene. En tuk-tuk-tur gjennom kryssilden nede i sentrum fortoner seg mer som en attraksjon i en fornøyelsespark. Du sklir hjelpeløst rundt på det fuktige vinylsetet mens du blir sprutet ned av kaldt vann, akkompagnert av en kakofoni av hysteriske skrik og dårlig thai-tekno. Etter en stund oppdager du at sjåføren ligger frenetisk på hornet, ikke for å skremme unna alle som har siktet deg inn med vannslanger og vannbøtter, men snarere for å fange deres oppmerksomhet. Nå ler han, men latteren stilner nok når han mottar søkk våte sedler som betaling. Vanntette poser til mobiltelefon og penger hører med til grunnutrustningen på Songkran. Det samme er svømmebriller, hvis du løper langs den bakteriereinfiserte vollgraven. Det er vilt, vakkert og vått. Du kommer til å kjenne det i hver pore på kroppen. Thailands myndigheter har forsøkt å svare på tradisjonalistenes bekymringer og innført påbud om sømmelig bekledning, men det er det ingen som merker noe til her.
En tørr skjorte er som en åpen blink; intetanende, stivpyntede turister får en full overhaling så fort de kommer ut av hotellene. Gata er fullpakket med glade, vasstrukne familier, klare med bøttene.
Ungdommen foretrekker de enorme vanngeværene med pumpe, mens de mer erfarne har lært at ingenting slår sjokkeffekten av en bøtte. Vannkrigen på Songkran er på ingen måte en lek kun for de unge. En bestefar blir med ett syv år igjen så snart han får kloa i en bøtte og lar seg rive med av vannleken. Som en outsider er det vanskelig å undertrykke refleksen som gjør at man tolker angriperen som fiendtlig. Enda verre blir det når det viser seg at du forventes å takke dem for å ha skylt vekk all gammel ulykke for deg. Alle som reiser til Thailand får høre om sanuk, den landsomfattende troen på å finne glede i enhver opplevelse i livet – dårlige som gode. Synet av påseilede mennesker som i beste hensikt kaster vann i ansiktet på hverandre fire dager i strekk, må være det beste uttrykket for sanuk.
«I 360 dager av året er thaiene overhøflige og respektfulle», sier en dryppende våt Athirath Arunyaka, som bor i Bangkok, og har kommet hit for å dynkes på Songkran sammen med familien som bor i Chiang Mai. «Her får den indre rampen komme til overflaten.» Det er siste kvelden nå – stormen før stille. Morgenen etter ligger de øde gatene dekket av en fargerik masse av ødelagte bøtter, knekte vannpistoler og våte girlandere. Lufta er tung av røkelse og lukten av gammelt øl. De aller eldste og aller yngste våger seg ut på gata igjen, etter å ha holdt seg innendørs, for sikkerhets skyld. Sykkeltaxiene kan ta gata tilbake, og intimsonene respekteres igjen. Men heten er like plagsom, og i dag er det ingen forløsende kalddusj å få.
