Tsarer vs. sovjetere

100 år etter den russiske revolusjonen gir vi deg de beste tipsene til hvordan du kan oppleve St. Petersburgs keiserlige og kommunistiske arv. 

En falsk tsarina vandrer gjennom Mikhailovskij-palasset. Kledd i kjole med snøreliv og hatt gir hun et glimt inn i en tapt verden – en levning fra århundrene da St. Petersburg var byen til tsarene, herskerne over det enorme russiske imperiet. Hvor stor tsarenes keiserlige makt var, reflekte-res i et annet arkitektonisk landemerke, det jadegrønne Vinterpalasset. Arven deres er imidlertid tydelig overalt i St. Petersburg.

Like ved ligger den overdådige Oppstandelses-kirken, reist på stedet hvor tsar Aleksander II ble snikmyrdet i 1881. Under de fargesterke kuplene står det i dag boder med suvenirer fra det nye Russland – T-skjorter som viser president Vladimir Putin toppløs, ridende på en bjørn eller med pistol, og matrosjka-dukker som avbilder velkjente herskere: Lenin, Stalin, Bresjnev og Gorbatsjov.

Den russiske revolusjon i 1917 avskaffet keiser-riket og skapte verdens første kommunistiske stat. Lederne av den nydannede Sovjetunionen var ivrige etter å distansere seg fra det keiserlige Russland og planla et nytt sentrum i St. Petersburgs Moskovskij-distrikt – som etter Lenins død i 1924 fikk navnet Leningrad. I sentrum lå Sovjetenes hus. Det ble bygget som byens administrative kontorer. Dekoren besto av friser av muskuløse arbeidere og et sovjetisk våpenskjold, og bygget var Stalins konkurrent til Vinterpalasset. Den store nyklas-sisistiske bygningen vender ut mot Moskvaplassen, hvor folk i sommermånedene bader i fontenene og spiser iskrem, og studenter spiller poker under en diger statue av Lenin med hånden løftet i hilsen.

Lenger oppe i Moskovskij-avenyen ligger Monumentet over de heroiske forsvarerne av Leningrad, som skal minne dagens bekymringsløse innbyggerne om at deres frihet var hardt tilkjempet. Stemningen her er mørk. Figurative bronsefigurer viser lidelsen til dem som ble fanget under nazistenes 900 dager lange beleiring av Leningrad, da 800 000 mennesker døde av sult. De avmagrede statuene er en skarp kontrast til dagens eneste besøkende, et kraftig ungt par som står hånd i hånd og leser inskripsjonene.

St. Petersburg, oppslag

Se ballett i byens beste teater

Orkesteret tar en kort pause. Det eneste som høres er svusj-svusj-lyden fra flere titalls ballettsko som beveger seg stille og synkront på tå over scenen. Musikernes fingre holdes løftet over fiolin- og cellostrenger, publikum later til å holde pusten unisont, og så er øyeblikket med ett over og Mariinsky-teatrets U-formede sal fylles igjen av den gripende musikken til Svanesjøen. Alle de 1625 setene i salen, fordelt over fem etasjer med balkonger dekorert med snirklete gullutskjæringer, er opptatt, og publikum bryter ut i begeistret applaus. Selv bak jernteppet beholdt de dukkelignende danserne sin overmenneskelig eleganse og balanse, med smil som aldri falmet. Pausen er også en slags forestilling – kvinner i skinnende aftenkjoler og like dyre ansikter sladrer over champagne­glassene, mens en bestemor i Chanel gir kake til sitt 12-13 år gamle barnebarn, nydelig kledd i rosa blonder. Dette har vært byens mest prestisjetunge ballett- og operascene siden den ble åpnet i 1860 – like mye nå som under tsartiden. Det er et sted å se, men også å bli sett. Idet kjærlighet-beseirer-alt-fortellingen går mot sin dramatiske slutt, vendes imidlertid alle blikk igjen tilbake til det som foregår på scenen.

Billetter til ballett i Mariinskij-teatret koster fra kr 235; forhåndsbestilling er nødvendig; mariinsky.ru/en 

Se en klassisk film på en kino av gammel årgang

De første lederne av Sovjet-unionen var svært klar over filmens makt, både som propagandaverktøy og som et middel til å omskolere massene. Statsfinansierte filmer ble vist på steder som Rodina Kino, bygget i 1918. Losjene i salen og marmor-basrelieffene i foajeen er en arv etter dens tidligere liv som konsertarena, men veggene er så avgjort i en sovjetnyanse av rødt. «Det er stor nostalgi, ikke for den historiske perioden, men for film-epoken», sier kontrollør på kinoen, Irina Fedorova. «Mange betrakter filmene som Russlands vakreste – til tider triste, men alltid strålende spilt og produsert.» Det definitive eksempelet er Sergei Eisen­steins stumfilm Panser­krysseren Potemkin fra 1925, som skildrer skipsmannskapets mytteri mot sine tsarvennlige offiserer – en revolusjonær handling som passet godt i den samtidige propagandaen. Rodina Kino viser klassikere to ganger i måneden, men også aktuelle filmer på original­språket med russisk teksting. En gjeng studenter med kaffe i hånden er på vei inn for å se Woody Allens siste film idet lysene dempes.

Rodina Kinos nettside er på russisk – gå innom for få program, eller be hotellet undersøke; rodinakino.ru

Kjør hest og vogn

Vognen stanser foran Vinter-palasset, og ettermiddagssola glitrer i de utallige vinduene på palassets fasade. Før 1900-tallet var dette den foretrukne reisemåten for alle i middelklassen og oppover, men nå ser det ut som en scene fra et periode-drama. Det vil si, inntil kusken tar av seg flosshatten og jakken og avslører bleket hår og en solbrun biceps med hestefjes-tatovering. Vera Yakovleva jobber for et firma hvis vogner i førrevolusjonsstil ofte brukes i film- og tv-innspillinger – som en nylig Sherlock Holmes-nyinnspilling. Firmaets hovedgeskjeft er imidlertid å ta med turister på korte turer over palassplassen. Halvveispunktet er generalstabsbygningen, en enorm sennepsgul bue med en triumfbue toppet av en skulptur av hester med vogn som stormer fram i kamp. Turen over brosteinene går i luntetempo, men de få minuttene er nok til å ta inn plassens keiserlige storhet. Med sine kremfargede og grå ruter ser bakken ut til å være klargjort til et enormt bondesjakk-spill, og de tomme rutene er fulle av rulleskøyte­løpere og syklister. Mindre treningsgale innbyggere nyter en øl i skyggen av den 47,5 m høye Aleksander-søylen.

En tur over Palassplassen koster ca. 42 per person.

Reis rundt i en gammel trikk

En trillende klokke varsler at trikken skal til å bevege seg. Motoren knurrer idet den ruller over den brede avenyen som er St. Petersburgs hovedgate, Nevskij prospekt. Trikken ble bygget i 1929 for å transportere arbeidere gjennom byen. De bruker samme spor som byens moderne røde og hvite modeller, som passerer stille og i høyere fart. Sergej Startsev kjører begge, men er mye lykkeligere bak spakene i en trikk fra før andre verdenskrig. «Jeg må jobbe stående, men det er mye morsommere», sier han. «Folk i gaten elsker den – når vi kjører forbi, peker de og tar bilder og skulle gjerne vært med. Når du kjører med disse, føler du virkelig byen.» Han mener dette helt bokstavelig – trikken er uten fjæring og sender passasjerene flere centimeter opp fra trebenkene for hver hump i veien. På veggene henger gamle plakater og annonser for et sovjetisk varehus som solgte og militæruniformer og pelskåper. Gjennom de åpne vinduene får man glimt av det nye St. Petersburg: importerte luksusbiler cruiser over de lange art nouveau-buene til Treenighetsbroen, og under den samler solbadere seg på en grønn plen ved bredden av Neva-elven for å dyppe tærne i det svale vannet.

Trikketuren tar ca. to timer og går kl. 11.30 og 14 (tirsdag–søndag) fra  bymuseet for elektrisk transport på Vasilij-øya; denne turen koster kr 30 per person.

Se gamle mestere i et kongelig palass

Det som til alle tider truer med å stjele rampelyset fra det statlige museet Eremitasjen, er bygning-en det ligger i. Samlingen inneholder mer enn tre millioner gjenstander, deriblant verdens største utstilling av malerier med verker av alle mestere fra Rembrandt til Matisse, og befinner seg for det meste i den tidligere tsarboligen, Vinter­palasset. Mer enn 300 rom er forbundet av kilometervis med korridorer, hvor besøkende tilbringer dager med å vandre på leting etter kjente verker som Michelangelos skulptur Sammenkrøket gutt eller Vincent van Goghs maleri Les Arènes. Det er ikke til å unngå at de også finner tegn på de styrtede herskernes formidable ekstravaganse – fra forbløffende rom som den forgylte våpensalen, hvor ballgjestene drakk champagne, til mindre detaljer som et kloformet dørhåndtak innlagt med en diger korundsten. En av Eremitasjens metaforiske juveler er Leonardo da Vincis lille Madonna Benois, hvor det danner seg en velord-net kø av mennesker som etter tur kikker inn i madonnaens lykksalige ansikt. Slike verker var opprinnelig eid av Katarina den store, som startet samlingen og fant på navnet, da hun i et brev klaget over at «alt dette er bare for musene og meg selv til å beundre». Ensomhet har vært vanskeligere å oppleve her etter at Nikolaj I åpnet Eremitasjen for publikum i 1852, men en sjelden gang kan du finne den – kanskje hvis du går inn til statuene i Antonio Canova-galleriet og ser at alle andre er laget av marmor.

Billetter til Eremitasjen koster fra kr 150; hermitagemuseum.org 

Utforsk revolusjonens historie

I Lenins tidligere arbeidsværelse ligger et nummer av Pravda («Sannhet»), den offisielle avisen til Sovjetunionens kom-
munistparti, på skrivebordet ved siden av gamle blekkhus. På veggen bak henger et kart over Russland fra tidlig på 1900-
tallet, mens et vindu kan åpnes ut mot balkongen hvor lederen holdt sine mange flammende taler. Selv om det statlige museet for politisk historie fyller en bygning som en gang var bolsjevikenes hovedkvarter, er det ingen sovjetisk hellig­dom. Utstillingene gir en oversikt over Russlands herskere fra 1800- til 2000-tallet og tar opp alt fra 1917-revolusjonenes
euforiske optimisme til den brutale undertrykkingen i Stalin-årene. «Jeg begynte å jobbe her da Gorbatsjov kom til makten», sier en av dem som har vært ansatt her lengst, Elena Kudryavtseva. «Hans lederskap var en tid av glasnost: åpenhet. Det var stor interesse for historie da – tidligere hadde ingen kjent sannheten.» Hun peker ut et glasskap med kunstverker laget av innsatte i gulagene (arbeidsleirene) – blant annet et lommetørkle brodert med en lenket fugl som ser på solopp-gangen fra et vindu i en fengselscelle. I en annen del av museet er det en kopi av et kjøkken i en kommunal leilighet, som i sovjettiden ville ha vært delt av så mange som sju familier. «Folk elsker dette rommet», sier Elena. «De sier: Bestemor hadde en slik stol, gryte, ovn! Små detaljer vekker mange minner.»

Inngang kr 32; polithistory.ru/en

Spis middag på en kafé viet til en litterær helt

Bøkene som best fanger atmosfæren til det førrevolu-sjonære Russland, ble skrevet av to 1800-tallsforfattere – Fjodor Dostojevskij, mannen bak Forbrytelse og straff, og Leo Tolstoj, som skrev Krig og fred. Det er et mindre kjent verk av den første som ga sitt navn til denne bortgjemte restauranten, The Idiot. Interiøret hyller de bøhmiske salongene i tsarenes St. Petersburg: lavloftede værelser fylt av antikke møbler, dårlig opplyst av duskpyntede lamper. Bokhyllene er fylt av gamle russiske klassikere, og i et hjørne står en gammel skrivemaskin med støvete kyrilliske taster. Blant gjestene som sitter rolig og leser eller spiser lunsj, er vår guide Elena Yanshek. «Dostojevskijs bøker er svært triste, men språket hans er så nydelig», sier hun der hun sitter ved et bord laget av en gammel Singer symaskin. Av og til åpner jeg Forbrytelse og straff og leser noen få sider, bare for å nyte ordene.» Den hovedsaklig vegetariske menyen er full av retter som Dostojevskijs figurer ville ha kjent, som borsjtsj, eller lekre kaviarretter. Du får også moderne mat, som russisk sushi og grillede kamskjell.

Hovedretter fra kr 64; idiot-spb.com/en

Innta lunsj akkurat som på 1960-tallet

Café Kvartirkas ønske om å gi en autentisk matopplevelse fra sovjettiden gjenspeiles til og med i servicen. En mutt servitør kommer bort til bordet og slenger fra seg menyer påtrykket «Sovjetunionens store kokebok, 1967» før hun blir borte lenge og vel, og gir nysgjerrige kunder tid til å utforske restaurantens interiør. Innredningen minner om en overfylt sovjetisk leilighet, med svart-hvitt-bilder av alvorlige par og deres barn på de blomster­tapetserte veggene og ellers smått og stort fra et sovjetisk familieliv; i gangen står det en sykkel, på badet henger et par ski, og en på en gammel radiator er det stablet en haug med LP-er. På en kasseformet TV surrer en periodefilm, mens et par nipper til vodka og spiller sjakk i solen ved et av utebordene på det travle fortauet. Spillet var så elsket av bolsjeviklederne at det ble litt av et nasjonalt tidsfordriv, og maten smaker også av sovjetæreaen. Pelmenier fylt med oksekjøtt, potetpai og fritert rugbrød med ost og hvitløk serveres på gamle tallerkener med skår. Maten er så mektig at den krever følge av sterkt drikke.

Hovedretter fra kr 33. Det er to filialer av Kvartirka, den beste ligger i Malaya Sadovaya-gaten.

KJØP LITT KEISERLIG PORSELEN

Før revolusjonen satte en stopper for den russiske tsarfamiliens sosiale møter, holdt Den keiserlige porselensfabrikken, som ble etablert i 1744, tsarene med tallerkener og teserviser. Fine deler dekorert med deres signaturdesign av koboltblått nett kan kjøpes i butikker over hele St. Petersburg. Dette serviset med dypblå ruter, kantet med 22 karat gull lages på en fabrikk rett utenfor byen. Arbeidet her er omhyggelig: Det kreves over 80 steg for å lage en enkelt kopp, og mye gjøres for hånd. Under en omvisning ser man et helt lag med kvinner sjekke dyre­skulpturer før de males – de snur hver bitte lille hjort og skjøre fugl med ekspertfingre. Forsiktig håndtering er også viktig i butikken, hvor ekspeditørene bruker spisepinne-liknende verktøy for å sjekke kundenes kjøp for tegn på defekter. Butikken er fylt av en Tingeling-liknende perkusjon: den forsiktige klangen fra tekanner, melkemugger og fantastiske figurer.

Den keiserlige porselensfabrikken ligger ca. 30 minutter fra St. Petersburg sentrum (metrostopp: Lomonosovskaya). Priser for Koboltnett-teservise starter på kr 320 for en tekopp; en 45-minutters fabrikkomvisning på engelsk koster kr 128 per person; ipmshop.com

Kjøp pins og plakater fra Lenin-tiden

I hjørnet av den bitte lille butikken Gelios, hvor det står stablet ting overalt på gulvet og det henger religiøse symboler på veggene, romsterer eieren Bogdan Paseka under disken og dukker fram med en byste av Lenin. Hans neste dykk frembringer originale sovjetiske plakater i klare farger og konstruktivistiske fonter, som han stolt sprer utover. Deretter kommer et brett med pins, blant dem et bitte lite profilportrett av den russiske kosmonauten Jurij Gagarin, det første mennesket i verdensrommet, og flere av stjernene som ungpionerene fikk, den sovjetiske ekvivalenten til Speideren. «Mottoet var ‘Vær beredt!’» forklarer Bogdan, som har solgt antikviteter i butikken sin siden Sovjetunionens fall i 1991. «På den tiden ble selv barn forventet å forsvare vår frihet.» Mange av kundene hans kjøper for å ha minner, sier han – for å kopiere en tapt nipsgjenstand av porselen som sto på besteforeldrenes sidebord med kniplingsduk – mens andre er samlere. «Det er veldig tilfredsstillende å finne noe en person virkelig har lett etter», sier Bogdan. «Men jeg elsker også å fortelle kundene historiene bak disse tingene og minnene. De er alle skatter.»

Pins fra kr 7,50, Leninbyster fra kr 32. Gelios ligger i øverste etasje i kjøpesenteret Perinnye Ryady, på hjørnet av Dumskaya-gaten og Nevskij prospekt.

St. Petersburg, oppslag

Du kan lese mer i bokasinet Lonely Planet: Drømmereiser 2018.