En gang var Tokyo to byer i én, med samuraier i vest og tjenere i øst. Fortsatt kan turister her høre ekkoet av byens splittede personlighet.
Hver dag reiser tre millioner mennesker gjennom Shinjuku stasjon.
Flere av stasjonens utganger vender mot kjøpesentre og høye kontorbygninger. Enkelte fører imidlertid ut mot trange bakgater innhyllet i matos. Her er det ene butikkskiltet mer glorete enn det andre, og når det regner, må du kjempe for å finne veien mellom paraplyer og lavthengende hindringer. Tokyo er i konstant endring, men skillet mellom den polerte fasaden og de røffe bakgatene er der fortsatt, noe som raskt blir tydelig for alle hovedstadens nykommere.
Tokyo, som tidligere het Edo, besto egentlig av to byer. I de høyere-
liggende områdene i vest lå Yamanote («fjellets hånd»), der samurai-
ene og de føydale lordene samlet seg rundt shogunenes festninger. Fra 1603–1867 var shogunene Japans militære overhoder. I de lavereliggende myrområdene i øst vokste det fram en by av mennesker som tjente de rike innbyggerne i Yamanote. Denne byen fikk navnet Shitamachi («Den lave byen»). Den lille klyngen av smale trehus og butikker skulle snart bli verdens aller største by.
Bortgjemte buddhaer og hellig bilvask
I de 150 årene som har gått siden shoguner og samuraier hadde makten, har Yamanote og Shitamachi nesten smeltet sammen. I dag er de to byene snart bare et minne i folks bevissthet. Den høye byens opprin-nelige navn kan først og fremst ses fra Yamanote Line-togene, som frakter deg rundt i den vestlige delen av Tokyo.
Shitamachi har i større grad beholdt sin identitet, og Asakusa-området har ikke forandret seg stort. Folk som vokser opp her, er stolte av å kalle seg edokkoer (barn av Edo), og de har fortsatt den nedarvede ubøyeligheten fra generasjoner som var nødt til å klare seg i små, trange hus (som dessuten sjokkerende ofte brant ned til grunnen). Blant disse menneskene vokste det fram en slags trassig stolthet, skal man tro det gamle ordtaket «Kamper og branner er Edos blomster».
I Asakusa bør du få med deg de små butikkene langs gaten fra Kaminarimon (Tordenporten) til Senso-ji – byens eldste og travleste tempel. Bortenfor snacksbodene og suvenirbutikkene kjøper turister og tilbedere lykketalismaner. Så brenner de røkelse i fyrfatene utenfor tempelet og kaster mynter i den store kollektboksen under det imponerende taket i tempelets hovedsal. Men med jevne mellomrom brytes den høytidelige stemningen av skrikene fra berg-og-dal-banen i fornøyelsesparken Hanayashiki, som har vært tempelets nærmeste nabo siden 1853. Akkurat som i dag var Senso-ji allerede den gangen en turistattraksjon, ikke et zen-tempel.
Tempelet stammer fra år 628 e.Kr., da to brødre skal ha funnet en liten gullstatue i fiskegarnet sitt mens de fisket i Sumidaelven. Senso-ji ble bygget som statuens tempel, men statuen ble nesten umiddelbart erklært hibutsu (en skjult Buddha) og var dermed altfor hellig for offentlighetens blikk. Så selv om det mirakuløse tempelet snart ble den lave byens hjerte, er gullstatuen (eller hva det nå er som ligger bak altergardinet i Senso-ji-tempelet) holdt skjult for allmennheten i mer enn 13 århundrer.
I motsatt ende av Yamanote Line ligger Meiji Jingu – en sparsomt dekorert shintohelligdom som er bygget nesten utelukkende av treverk, uten bruk av spiker. Helligdommen er omgitt av mer enn hundre tusen trær, donert fra hele Japan for å lage en grønn lunge midt i byen. Meiji Jingu er et nesten like popolært turistmål som Senso-ji, men her blir støyen dempet av de grønne trærne. På helligdommens hoved-gårdsplass snur alle seg for å beundre et brudefølge. Bruden har på seg hvit hette og skjermes av en rød parasoll. Rett utenfor gårdsplassen ligger en parkeringsplass hvor troende kan sette fra seg de nye bilene sine med åpne dører, slik at shintopresten kan utføre et renselsesrituale. Han vifter med papirstaven sin rundt kjøretøyene og sørger dermed for at sjåføren får en lys og lykkelig karriere.
Blekksprut på is og Prada-vesker
Omotesando ble bygget som hovedvei inn i Meiji Jingu-helligdommen. Fortsatt er dette en av byens flotteste alleer, med almetrær på begge sider. Dagens pilegrimer er imidlertid som regel på vei til butikken, ikke til tempelet. Det er sagt at Omotesando er Tokyos svar på Champs-Élysées. Alle de store merkene er representert i de enorme butikkene (som likner mer på ambassader enn på butikker), og bygningene bærer preg av de siste tiårenes modigste arkitektur. Men utenfor hovedgaten ser butikkene annerledes ut – her finner vi alt fra bøhmisk stil til tenåringsmote i stadig forandring. Ukebladfotografene vandrer stadig langs disse gatene på jakt etter de mest oppsiktsvekkende motebildene.
Tilbake i Asakusa selger en stadig mindre (men fortsatt relativt stor) gruppe familiebedrifter den typen varer som det ble handlet med i Shitamachi: kammer av kameliatre, farget stoff, riskjeks grillet på kull. Byens kanskje mest oppsiktsvekkende attraksjon er imidlertid ikke beregnet på hvem som helst. Nedover langs elvebredden fra Aakusa har fiskemarkedet Tsukiji blitt en turistattraksjon, noe som absolutt ikke var planen da markedet ble etablert i 1935. Bitte små elektriske gaffeltrucker farer over de våte brosteinene, og kjøpmenn haster hit og dit mellom bodene.
På denne enorme markedsplassen under et gammelt bølgeblikktak blir 70 % av Tokyos sjømat omsatt. I én bod krøller en blekksprut tentaklene sine slik at de minner om en bisarr kongekrone. I en annen blunker en flyndre trøtt og åpner munnen til et gjesp, mens isbiter faller ned i tanken den befinner seg i. Men mot slutten av 2016 skal markedet flytte inn i nye, større og mer publikumsvennlige lokaler. En del av den lokale kulturen forsvinner for alltid, selv om det ytre matmarkedet blir værende på samme sted, og lange køer fortsatt vil vise veien til nabolagets mest berømte sushisrestauranter.
Mitsukoshi viser oss en annen vei til suksess i Tokyo: Da butikken ble åpnet i 1673, var den bare en lokal kimonoforretning. Med årene har den blitt en av byens mest prestisjetunge varehus. Mitsukoshi ligger i den art deco-inspirerte delen av det sentrale Nihonbashi-distriktet, og hver morgen åpnes varehuset med en vel innarbeidet seremoni. Klokka 09.59 står personalet på rekke bak speilglassrutene ved inngangen. Nøyaktig klokka 10.00 bukker de for kundene idet dørene glir opp. Den ventende mengden strømmer inn i lokalet til et kor av «irasshaimase» (velkommen) fra bak hver eneste disk. Depachika (mathallene i første etasje) finnes overalt i Tokyo, og Mitsukoshi har en av de aller beste. I den avdelingen hvor det selges alkohol, skjenker herr Iwai opp sake fra månedens gjestebryggeri, Kozaemon. «Den samme familien har drevet bryggeriet i 14 generasjoner», sier han. Først tilbyr han oss kald sake i vinglass. Etterpå varmer han opp en kopp sake til optimal temperatur i et vannbad, slik at den søte, nesten høyaktige smaken virkelig pirrer smaksløkene.
Sotete lamper og fancy mat i kurver
Byen som fant opp sushi, sobanudler og tempurafisk har aldri manglet spisesteder – faktisk sies det at det finnes så mange som 88 000 slike steder i Tokyo i dag. Blant de mest prestisjetunge stedene finner vi hovedstadens virkelig tradisjonelle kaisekirestauranter. Disse restaurantene er som regel dyre, med mindre de har et spesielt lunsjtilbud. Inne i Ueno Park, i den nordøstre delen av Yamanote, ligger det gamle kråkeslottet Inshotei, med utsikt over tretoppene. Her er lunsjen basert på årstidenes ingredienser og serveres i en hanakago (flettekurv). Et måltid består av opp mot 20 retter, blant annet tofu servert i bambus meed makrell og shiitakesopp. Hver porsjon består av bare noen få munnfuller, for hensikten er ikke å bli sprekkmett – men du blir det likevel.
Forbi Asakusa, på østsiden av Sumidaelven, ligger også en rekke restauranter som holder liv Shitamachi-tradisjoner, for eksempel stuet sandsmett, en liten fisk som lever ved elvemunningen. Men smaker fra den lave byen – de som er mer typiske for dagens samfunn – finner du lettest hvis du drar vestover til en liten gruppe restauranter og barer kjent som Omoide Yokocho (Minnenes gate), som ligger rett ved den høye skinnegangen til Yamanote Line.
Mørket har nettopp senket seg. Kontoristene dukker under rødstripede lanterner og vifter med hver sin ølbrikke mens de ser seg rundt for å finne en populær bardisk og en ledig krakk. Målet er å rekke en halvliter og et par yakitori (kyllingspidd) før de skal ta toget hjem. De fleste etablissementene kan ikke huse mer enn et dusin kunder av gangen, og det er kokken som setter tonen ved hvert spisested, fra en brysk atmosfære til hylende latter. Midt i smørøyet ligger Kabuto, en restaurant som har speialisert seg på ål. Over grillen henger en lampe som ikke lenger er i bruk. Den samler sot, slik den har gjort i flere tiår. På en hylle bak disken står et bilde av den samme lampen, et uvanlig symbol på stolthet i verdens ryddigste storby.
Kabukiteater og forsvunne fjell
I gamle dagers Shitamachi var sumobrytere, overlegne brannmenn og kabukiskuespillere de største heltene. I dag står Tokyos overdådige hovedteater for kabuki i det velstående Ginza-disriktet. Fra tidig om morgenen står folk i kø for å skaffe seg billetter, og hver eneste kveldsforestilling er utsolgt. Alle vil se Ichikawa Ebizo XIs sønn, Kangen Horikoshi, debutere som skuespiller.
De største kabukiskuespillerne gir tittelen videre til sønnene sine, og unge Kangen er selve kronprinsen. Foreløpig har han bare én replikk, men så er han også bare to og et halvt år gammel.
Byfolket i Edo gjorde mest mulig ut av den lille fritiden de hadde, og den minste lille hobby ble fort forvandlet til kunst. Dragemuseet er en av byens bortgjemte skatter. Det befinner seg i femte etasje, over Taimeiken restaurant. Det er lett å finne fram, bare følg den liflige duften av karriris til du kommer til en lang kø av kontorister. Det lille lokalet er fylt av oppsikts-vekkende bilder – øyenstikkere, svaler, sumobrytere, til og med en blekksprut med bannebånd! Masami Fukuoka er formann i Japans drageforening, og han er ofte på museet for å vise de besøkende rundt. «Det finnes bare to eller tre kunstnere som fortsatt lager drager i Japan i dag», sier han. «Dragene er delvis laget av rispasta, og sjansen er stor for at rottene spiser dem. Det finnes bare noen få ordentlig gamle drager. De eldste vi har, er fra 1920-tallet.»
I Yamanote har samuraienes estetiske sans gitt Tokyo noen av nåtidens aller vakreste skatter, nemlig de vakre hagene og de forseggjorte bruks-gjenstandene. De fleste av nåtidens store parker, ja til og med enkelte hoteller, begynte som private rekreasjonsområder for shogunen eller hans vasaller. Blant Hamarikyu Teiens grønne plener kan nåtidens besøkende nyte kongelig oppvartning i tehuset ved bredden av innsjøen. Mens du sitter og nyter utsikten, kommer kimonokledde servitører bærende på hvert sitt brett og kneler ved siden av deg for å servere deg en kopp skummende grønn te og en pastellfarget godbit laget av bønnepasta. Utenfor flyr en skarv under en gangbro. Haugen ved siden av gangbroen er kronet med et skilt hvor det står Fujimiyama (Fujiutsiktens fjell). Tydeligvis ble skiltet satt opp før høyblokkene vokste fram og blokkerte utsikten mot Japans høyeste og mest kjente fjelltopp.
Kunsten å drikke te krever det rette utstyret: Fat og skåler skal være forseggjorte, og keramikken bør være utsøkt. Dessuten kreves det vakre bilderuller på veggene og annen smakfull utsmykning som setter eieren i et godt lys. I den østligste enden av Omotesandos lange rekke av butikker ligger Nezu-museet. Her stilles det ut mange vakre eksempler på slike bruksgjenstander, i tillegg til en samling av vakre skulpturer og malerier fra hele Øst-Asia (muséhagen er en annen av Toyos hemmeligheter). I dag er slik keramisk kunst svært populært i Japan. Musée Tomo viser fram utvalgte gjenstander i utstillingshallen sin, som er omgitt av vegger av sølvblader og ligger nedenfor vindeltrappen av fossilstein.
Ønsker du en flukt fra virkeligheten i dagens Tokyo, blir mulighetene stadig flere, og i moderne tid nøyer vi oss ikke lenger med kabuki og vakre hager. De siste tretti årene har begrepet otaku (person med særlig stor interesse for noe) blitt stadig mer kjent og passer etter sigende på hele 40 % av japanerne. I elektronikk-distriktet Akihabara tilhører et av templene denne kulturen – nemlig Radio Kaikan-bygningen. Alle ti etasjer er fylt med tegneseriefigurer og samlekort. Her finner du et klappsete fra en F4 Phantom II jet og en modell av Godzilla som tramper på det japanske parlamentet.
Tokyo har utviklet seg fra en høy og en lav by, og selv i dag er ekstrem rikdom mindre vektlagt enn i de fleste storbyer. Den største utviklingen har funnet sted vest for det gamle skillet mellom Yamanote og Shitamachi, men mye tyder på at også den østlige delen av byen er på vei oppover. I 2012 åpnet Tokyo Skytree, som ligger på motsatt side av elven for Asakusa og er verdens nest høyeste bygning. Designet er lånt fra pagoda-tempelet i Asakusa, og tårnet måtte passe inn i et trekantet område, rammet inn av elven på den ene siden og toglinjen på den andre. Vil du nyte utsikten, kan du velge mellom fire heiser som representerer hver sin årstid. Et digitalt display forteller deg at du raskt stiger opp i høyden, og en figur viser deg tverrsnittet av hver enkelt etasje.
Vel oppe i utkikkstårnet ser du tydelig at Tokyo er bygget langs elve-bredden, og egne dataskjermer lar deg forstørre deler av utsikten. Det mest fascinerende er likevel kopien av en tegning fra 1809, som viser byen Edo i fugleperspektiv, nesten slik den ville sett ut fra toppen av Skytree dersom bygget hadde eksistert på den tiden. Tokyo er stedet hvor du føler at en hvilken som helst drøm kan bli til virkelighet – selv om det skulle ta 200 år.
