Ny teknologi gir mindre hærstyrker og mer slagkraftige soldater.
Krig har vært en av de sterkeste pådriverne for teknologisk utvikling opp gjennom tidene. Nyutvikinger så mangfoldige og vidtfavnende som romfart, superlim, isolasjonstape og mikrobølgeovner har sitt opphav under kamuflasjenett og bak sandsekker.
100 år etter Første verdenskrigs utbrudd og det katastrofale Gallipoli-felttoget, og 70 år etter slutten av Andre verdenskrig og bruken av atombomber, husker vi de enorme tapene av liv bedre enn teknologiene disse konfliktene ga støtet til.
Men dagens militære nyvinninger er ikke bare innrettet på å få jobben gjort fortest mulig og vinne kampen, de legger også vekt på å få til dette så fort som mulig og få de stridende mennene og kvinnene helskinnet hjem til familien.
–Trenden er selvfølgelig å gjøre personbeskyttelsen så effektiv som mulig, i og med at opplæringen blir stadig mer omfattende og hærstyrkene stadig mindre, forklarer Justin Bronk, militærfaglig analytiker ved Royal United Services Institute for Defence and Security Studies, et ekspertpanel som ble opprettet på attenhundretallet for å veilede britiske myndigheter.
– Jeg tror ikke at hovedbildet av en soldat vil endre seg så mye. Det vil heller ikke det skudd-sikre utstyret, som kan gjøres grovere eller lettere i pakt med trusselen man venter å møte. Inntil vi får fulle eksoskjeletter, vil det alltid bli en balansegang mellom hvor robust beskyttelse vi ønsker og hvor mye bevegelighet vi trenger. Derfor kommer vi fortsatt til å ha hoftedekkende skuddsikker vest, hjelm og forskjellige former for avansert nattsynutstyr.
Kroppsbeskyttelsen kan på mange måter styrkes betydelig i forhold til det verneutstyret infanteristene har til rådighet i dag. Det eksperimenteres med flytende pansring, det vil si stoffer som er så myke at de ikke hindrer soldatenes bevegelser, men blir harde idet noe treffer dem. Dessuten arbeides det med nanoteknologi, som gjør det mulig å manipulere stoffer på atomnivå, molekylnivå og supramolekylært nivå.
– Hvis vi utvikler noe i nanomålestokk, kan vi skape betydelig sterkere og mer bestandige stoffer, siden de ikke har noen lyter, forklarer Bronk.
– Vi kan konstruere en gitterstruktur i stedet for å måtte varmeherde noe eller smelte noe. Vi kan for eksempel bygge opp kullfiberarmert keramikk på nanonivå hvis vi gjør det på den måten. Vi kan bygge det slik at det danner en perfekt gitterstruktur, og da får vi en fantastisk integrasjon mellom materialene, slik at resultatet blir mye sterkere kilo for kilo enn noe som er framstilt på mer tradisjonelt vis.
Eksodrakter som Warrior Web er ikke bare beregnet på å bære mer vekt, men også på å verne muskler og sener.
Nyheter som supersterke eksoskjeletter og skuddsikre vester i kullfiber er noen av mulighetene, men Bronk mener at bedre etterretning – ikke bare fra kommandanter i den andre enden av radiosambandet, men ute blant mannskapene i felten – også vil få stor betydning.
– Det viktigste for alminnelig infanteri blir forskjellige sensorer, sier han.
– For eksempel har vi allerede under utprøving nattsynutstyr basert på en kombinasjon av infrarødt lys og varmestråling. For øyeblikket bruker soldatene som regel infrarødt, det vil si vanlig, grønt nattsyn av Predator-typen, for å kunne se i mørket og bevege seg omkring. Men når de går til aksjon mot mål i mørket, bruker de varmestråleteknologi. Dette krever selvfølgelig mer utstyr, og varmestrålebriller har tradisjonelt vært ganske
store, men de gir mye skarpere bilde. Alt dette kan bli greiere og hendigere hvis vi monterer en integrert nattkikkert i hjelmen, slik at soldatene slipper å ha med seg to ting. Da kan de ha et eneste batteri for begge deler og veksle raskt mellom dem.
Slike fikse forbedringer innenfor eksisterende teknologi virker kanskje ikke så overveldende, men de kan spille stor rolle for hvor mye vekt en soldat behøver dra på, og dessuten spare ham for å tukle med en rekke forskjellige apparater.
– Et eksempel er vesten Fighting Load Carrier, som bruker en liten porsjon energi til å føre skulderbelastningen over til hoftene og sørger for at vekten er jevnt fordelt, sier Bronk.
– Dessuten har den GPS som bestemmer soldatens posisjon med mellom fem og ti meters presisjon, og den har integrert radio. Når vi utvikler utstyr til å løse et stort problem, ser vi alltid etter muligheter til å legge inn ekstra funksjoner i de nye tingene slik at totalutrustningen kan bli lettere og greiere.
Framover vil det legges stor vekt på sambandsnettet som brukes under kamphandlinger.
– Vi baserer oss fortsatt på satellittkommunikasjon og radioer. Jeg tror digital teknologi fortsatt vil spille en stor rolle, men samtidig vil vi bli mer oppmerksomme på faren med å være avhengig av garantert informasjonstilgang i en stridssituasjon. Jeg tror rett og slett ikke det vil være mulig å operere på den måten. Vi må nok i stor grad gå tilbake til beslutninger tatt i felten, i stedet for å basere oss på instrukser fra minutt til minutt, sier Bronk.
– I tillegg tror jeg det blir atskillig flere mikro-droner og andre maskiner. Men uansett vil soldatene fortsatt være med. Vi kommer fortsatt til å ha folk med våpen og skuddsikker vest.
