Noen av de største teknologiske nyvinningene i det 20. århundre ble utviklet som en direkte respons på trusselen fra Dönitz’ fryktede ulveflokker.
Kun seks uker tok det Tyskland å beseire Frankrike i starten av andre verdenskrig. I forrige konflikt hadde Tysklands bakkestyrker på vestfronten vært kanonføde i årevis, og marinen hadde stort sett vært innesperret i Østersjøen av den mye sterkere britiske flåten. Da Frankrike ble okkupert av tyskerne i juni 1940, og franske havner langs Atlanterhavet og Middelhavet kom under tysk kontroll, fikk imidlertid Tyskland for første gang fritt leide til verdenshavene. Det visste admiral Karl Dönitz, som hadde kommandoen over Tysklands ubåtflåte, å utnytte til fulle. Nærmest umiddelbart flyttet han kommandosentralen fra Kiel i Nord-Tyskland til ulike baser langs Biscayabukta i Vest-Frankrike. Herfra planla han hvordan Storbritannias tilgang til livsviktige forsyninger fra USA, som mat, drivstoff, våpen og soldater, skulle strupes. De neste fem årene skulle imidlertid ubåtene hans gå fra å være de mest fryktede rovdyrene i slaget om Atlanterhavet til å bli et lett bytte for de allierte, etter som de utviklet stadig mer avanserte metoder for å forsvare sine skip og oppdage fienden.
I begynnelsen gikk tingene likevel som de skulle for Dönitz og ubåtmannskapene hans. Takket være forbedret kommunikasjonsteknologi hadde ubåtene kraftige radiosignaler som nådde tyske antenner på den franske kysten. Ved hjelp av Enigma-maskinen krypterte de meldingene i en angivelig ubrytelig kode, slik at Dönitz kunne dirigere slaget om Atlanterhavet fra sin trygge base på land. Så fort en av ubåtene oppdaget en britisk konvoi, ble Dönitz informert. Deretter samlet han alle ubåtene i området til en “ulveflokk” og ledet dem i et presist bakholdsangrep. Resultatet var knusende. Før Frankrikes fall klarte tyskerne å senke ca. 80 000 tonn britiske forsyninger per måned. Etter at Frankrike kapitulerte steg tallet til svimlende 230 000 tonn per måned. Det er derfor ikke rart at ubåtmannskapene kalte den første tidens trefninger i slaget om Atlanterhavet for “den lykkelige tiden”.
Den raske suksessen kom som en overraskelse for både den nazistiske overkommandoen – som nå satte opp tempoet i ubåtproduksjonen – og den britiske admiralstaben. De mente det var to grunner til at skipene deres ville være trygge. For det første var tyskernes ubåtkampanje i første verdenskrig stort sett en fiasko etter at de allierte organiserte handelsskipene i konvoier beskyttet av slagskip. Den tyske keiserlige flåte tapte faktisk over halvparten av ubåtflåten sin som følge av denne taktikken. Samtidig mistet Storbritannia minimalt av sine forsyninger inn til landet.
I 1940 var det ingen grunn til å tro at det som fungerte mot ubåtene i første verdenskrig ikke ville være like effektivt i det som nå var i ferd med å bli en ny global konflikt. For det andre hadde britene i mellomkrigstiden utviklet en ny teknologi som de trodde skulle beskytte handelsskipene fra ubåtfaren, nemlig detektorsystemet ASDIC – i dag bedre kjent som sonaren.
“Å se” under vann
Arbeidet med utviklingen av ASDIC begynte allerede i 1916, etter ordre fra den britiske admiralstaben. De ønsket seg en mer sofistikert undervannsdetektor enn hydrofonsystemet som var i bruk den gang. Den kanadiske fysikeren Robert William Boyle og den britiske forskeren A.B. Wood ble rekruttert til det topphemmelige prosjektet. I 1917 produserte de en prototype. Innretningen brukte piezoelektriske krystaller som kunne generere en elektrisk ladning eller puls. Dette var verdens første lyddetektor til bruk under vann. For at prosjektet skulle holdes fullstendig hemmelig ble alle referanser til “lydeksperiment” ikke lov å bruke i offentlige dokumenter. Det første navnet på arbeidet, ‘supersonics’, ble derfor endret til ‘Asdics’. ASD var en forkortelse for “Anti-Submarine Division”.
ASDIC var kort og godt en radisender og -mottaker som sendte lydbølger ut i vannet, nesten som en lommelykt. Hvis lydbølgen (som låt som et ping) traff et objekt i vannet, ble den kastet tilbake og plukket opp av ASDICs mottaker. Avstanden kunne måles basert på tiden det tok lyden å komme tilbake. Jo raskere ekkoet kom tilbake, jo nærmere var objektet. Hvis et ping traff et mål under vann, kunne operatøren høre ekkoet som et tydelig pip. Da kunne han slå alarm og informere broen om både målets avstand og retning. Deretter kunne han omgående sveipe over objektet med radiobølger for å se om det var i bevegelse eller ikke. Ved å stadig overvåke ubåten kunne han finne ut om den nærmet seg eller forsvant lenger bort. Når skipet hadde nådd igjen ubåten, kunne man bruke synkeminer til å senke ubåten eller tvinge den opp. I så fall kunne skipets artilleri gjøre kort prosess med ubåten. Det var i alle fall tanken.
Boyle og Wood måtte vente til 1920 før ASDIC kunne prøves ut i virkeligheten, da krysseren HMS Antrim med stort hell brukte den på øvelse. Den ble satt i storproduksjon i 1922, og da andre verdenskrig brøt ut, var ASDIC installert i alle destroyerskvadronene i den britiske marine.
Dødvinkler, feller og usynlige ubåter
Selv om ASDIC var en smart innretning, hadde den sine begrensninger. Radiosenderen var plassert under skipets vannlinje, i en tett metallboks som var fylt med vann. Dette skulle fungere som en buffer mot forstyrrelser fra skipets egne lyder når det skar gjennom sjøen. Dette fungerte bra i lav og moderat fart, men når skipet kom opp i rundt 18 knop, lagde det så mye bråk at sonaren var nærmest umulig å bruke. Det sammen gjaldt hvis det var så dårlig vær – og det var det gjerne i Nord-Atlanteren – at høye bølger slo så hardt mot skipet at ekkoet i ASDICen forsvant helt.
Og det var ikke bare forstyrrelser på havoverflaten som en ASDIC-operatør måtte hanskes med. Ekkoet slo nemlig tilbake fra mange ulike ting – fiskestimer, hval, skipsvrak og havstrømmer. Til og med andre allierte skips kjølvann kunne feilaktig oppfattes som en snikende ubåt. Ulike temperaturer på ulike havdybder kunne også slå ut på radaren – noe ubåtkapteinene raskt fant ut av og bevisst utnyttet for å gjemme seg fra ASDICens “lydstråle”.
På grunn av at lydbølgene måtte sendes ut i en bueform, var det også slik at det oppsto en dødvinkel rett under skipet når signalet ble sendt ut. Når et ubåt ble oppdaget, ville som regel det angripende skipet sette kurs rett mot målet i en fart av 15 knop – dette var den maksimale farten som ASDIC-operatøren klarte å fiksere målet i. Men når skipet nærmet seg målet, og ubåten kom under skipsskroget på ca. 275 meters hold, forsvant all kontakt. Dermed var det umulig å treffe nøyaktig med en synkemine, ettersom skipskapteinen var nødt til å kunne forutsi ubåtens posisjon og stille inn synkeminen til å eksplodere på riktig dybde. Samtidig måtte han gjette seg til om ubåten eventuelt endret retning eller dybde i siste sekund. Ubåtkapteinene ble etter hvert eksperter på taktiske unnamanøvere. For å unngå å truffet av et alliert skip, fikk ubåtene ofte skipet til å jage dem med hensikt. ASDICen plukket dermed opp signaler fra kjølvannet i stedet for selve skroget på ubåten. Når ubåten ble tatt igjen, og ubåtkapteinen kunne høre skipets propeller over dem, beordret han fartøyet deres til å gjøre helomvending eller dykke dypere ned.
Etter hvert som krigen skred frem begynte tyskerne også å arbeide med forskjellige avledningsmetoder. De lanserte blant annet noe de kalte “Bold”, som var en type pellets de kastet i vannet ved hjelp av et utkastingssystem som het Pillenwerfer (“pillekaster”). Pelletsen var laget av kalsiumhydrid, som reagerte med sjøvann ved å skape svære hydrogenbobler. Dette forvirret ASDICene. Tyskerne utviklet også det som regnes som verdens første “stealth”-ubåt, som var usynlig for radar. U-480, som ble sjøsatt i 1943, var dekket med et spesielt gummilag kalt “Alberich”, etter en tysk mytologisk figur. Han hadde en magisk hjelm som kunne gjøre ham usynlig.
Selv om oppfinnelsen ikke var fullstendig idiotsikker, hadde belegget et indre lag som var perforert og et ytre lag som var helt glatt. Dette skapte luftlommer som i de rette omgivelser kunne dempe sonarbølgene.
Radaren blir født
Den største ulempen med ASDIC var imidlertid at den var komplett ubrukelig hvis en ubåt angrep fra havoverflaten. Og det var nettopp den måten ulveflokken valgte å angripe allierte handelsskip på. De aller fleste ubåter under vann hadde en toppfart på bare 7,6 knop og strevde med å holde følge med selv de tregeste allierte konvoiene. Derfor var det mye enklere å smyge seg innpå om natten eller ved dårlig sikt, når den slanke silhuetten var vanskelig å oppdage. Da kunne de senke så mange skip som mulig og flykte ned i dypet etterpå.
Admiralstabens svar på denne taktikken var å utstyre destroyerne og andre skip som beskyttet konvoiene, med marin radar. Med den kunne skipene overvåke aktivitet både over og under vann. Allerede på slutten av 1800-tallet begynte den tyske fysikeren Heinrich Hertz å arbeide med utviklingen av radar (en forkortelse for RAdio Detection And Ranging). Det var imidlertid britene, som i frykt for fremtidige luftangrep på 30-tallet, som utviklet teknologien videre. I 1938 hadde de klart å lage verdens første effektive radarlenke. Dette var et nybrottsarbeid som spilte en avgjørende rolle da tyske Luftwaffe ble nedkjempet i slaget om Storbritannia. Den var også sentral i ubåtkrigen og bidro til seier i slaget om Atlanterhavet.
Den første radarforskningen viste at flyvende objekter kunne oppdages ved hjelp av elektromagnetiske bølger. Radiosignaler som ble sendt ut i lufta, ble kastet tilbake til mottakeren når den traff et objekt av en viss størrelse eller tetthet. På grunn av lang bølgelende var de første marine radarsystemene totalt ubrukelige til å oppdage skip. Det betydde at kikkert fortsatt var det mest effektive mottiltaket for å oppdage ubåter på havoverflaten – helt til mai 1941. Da ble Type 272-radaren introdusert. Den brukte en mye kortere bølgelengde (ti centimeter i stedet for syv meter), og konvoiene var med ett i stand til å oppdage andre fartøy på havoverflaten. Dette var en enorm forbedring av konvoienes beskyttelse, og skulle bli avgjørende for utviklingen av slaget. I månedene før radarsystemet ble innført senket ubåtene rundt 50 000 tonn med alliert last hver uke.
Nå var ubåtene ikke bare sårbare overfor skip med ASDIC og marin radar; de var også utsatt for luftangrep. Det var fra luften slaget om Atlanterhavet til slutt skulle stå. Da krigen begynte, forsto de britiske militærlederne raskt at herredømme over luftrommet i Atlanterhavet var essensielt for å holde ferdselsårene trygge. Britene planla å patruljere hele havet ved hjelp av sine syv hangarskip, helt til et av dem, HMS Courageous, ble senket bare få uker etter krigens utbrudd. Dette fikk dem på andre tanker. RAF og kystflykommandoen hadde kapasitet til å dekke en viss strekning for de allierte konvoiene. Britene hadde flybaser på Island, Grønland, Færøyene og i Nord-Irland. Likevel var de ikke i stand til å tette det som ble kjent som “lufthullet”, som omfattet store deler av det midtre Atlanterhavet. Fra juni 1940 var det i all hovedsak her Dönitz’ ulveflokk opererte. Snart skulle flyvåpenet utvikle maskiner som kunne fly over lengre avstander. Å patruljere et så enormt område uten hjelp av elektronisk detektorutstyr, ville imidlertid ha blitt svært ineffektivt.
kontroll over hav og himmel
Da de tekniske geniene på 1930-tallet først var i gang med å utarbeide Storbritannias landbaserte radarsystem, utviklet de heldigvis også radar til bruk på fly. Det var klart helt fra begynnelsen at en radar som skulle brukes i lufta måtte være mye mindre enn de store stasjonene som ble bygd på bakken. En flyradar måtte også ha en mye kortere minimumsrekkevidde, ettersom den skulle dirigere flymannskapet rett mot målet. Begge disse problemene ble løst ved å utvikle en betydelig kortere bølgelengde enn den de landbaserte radarene hadde.
To systemer ble utviklet: AI-radaren (airborne intercept) og ASV-radaren (airborne surface vessel), hvorav sistnevnte ble brukt på patrulje til sjøs. 17. august 1937 ble ASV-systemet testet med stor suksess, da et Avro Anson-fly fløy i et vær så tøft at vanlige rekognoseringsverkstøy umulig hadde klart å spore opp tre skip fra den britiske marine utenfor nordkysten av Suffolk, nær Felixstowe. Ironisk nok var ett av dem det skjebnesvangre HMS Courageous.
Med den nye flyradaren var en antenne plassert på flysnuten. Denne sendte ut en bred impulsstråle foran piloten, mens to antenner på vingene fanget opp radiosignaler.
Ved slutten av 1940 hadde nesten 50 fly i kystflykommandoen fått installert ASV Mark I-radar. De første resultatene var dessverre ikke så gode, og en rekke utbedringer måtte gjøres. Utviklingen av ASV Mark II-radaren begynte tidlig i 1940, og i november samme år ble det suksess for første gang. Da bidro radaren om bord i det lette bombeflyet Armstrong Whitworth Whitley til å finne og delvis uskadeliggjøre en ubåt i Biscayabukta.
Da sommeren 1941 kom, hadde kystflykommandoen økt antall daglige angrep med ca. 20 prosent, takket være ASV Mark II- radaren. Tyskerne satte nå inn støtet for å utvikle sin egen teknologi som svar. Fra sent i 1942 og utover fikk Dönitz’ ubåter installert en “Metox” – en radiomottaker som avslørte når de ble overvåket av en ASV Mark II. Den enkle innretningen var svært effektiv, noe som førte til at tapet av last på alliert side igjen økte. Fra tidlig i 1943 og helt frem til krigen var over ble ASV-systemet stadig forbedret. Hele 11 nye versjoner ble faktisk installert i kystflykommandoens fly, både som en forventning om og respons på at tyskerne forbedret sin teknologi for ikke å bli oppdaget.
Mens kodeknekkerne satt tørt og godt i Bletchley Park i Buckinghamshire, på nippet til å finne opp maskinen som til slutt skulle ta knekken på Dönitz’ kampanje, kom man opp med en enkel måte å sette inn dødsstøtet ute i felten på. “Leigh Light” var skvadronsjef Humphrey de Verd Leighs lyse idé. Lyskasteren hadde en lysstyrke på 22 millioner candela. Den var 60 centimeter i diameter, var festet under flymagen og ble brukt i jakten på ubåter. Lyskasteren ble introdusert sommeren 1942, og ble umiddelbart døpt “søppelkassen” på grunn av formen. Den var imidlertid langt fra verdiløs. Lyset gjorde ubåtene sårbare nettopp når de var på sitt farligste – om natten. Når en ubåt på havoverflaten ble registrert på radaren, kom et alliert fly stupende ned mot den bak en konvoi og slo på det kraftige lyset. Ubåten ble da fullt opplyst, og flyet kunne enkelt treffe den. Ubåtmannskapet ble dessuten midlertidig blendet i de første kritiske sekundene av angrepet; de ble rett og slett satt ut av spill. Dette skulle vise seg å være den siste teknologiske spikeren i kista for Dönitz og hans dødelige ulveflokk.
Du kan lese mer i bokasinet Slaget om Atlanteren.
