Den sjarmerende skomakersønnen fra Georgia ble en av 1900-tallets mektigste og mest fryktede og hensynsløse menn. Adam Rees gir et innblikk i livet til en av verdenshistoriens største tyranner.
Støvet etter Annen verdenskrig hadde så vidt lagt seg. Adolf Hitler var død. Mens Europa var opptatt med å feire seieren over én uhyrlig fiende, planla en annen å reise seg fra de alliertes egne rekker. En som skulle komme til å gjøre Øst-Europa om til et barbarisk blodbad. En som skulle vise seg å være en like skremmende motstander som det Hitler hadde vært. En brutal diktator som var statsminister i Sovjetunionen og leder for det kommunistiske bolsjevikpartiet. Av sine egne ble Josef Stalin dyrket som en grusom, men allmektig gud.
Josef Vissarionovitsj Dzjugasjvili ble født den 6. desember 1878 i den lille byen Gori i Georgia –med to sammengrodde tær på venstre fot. Han gikk opprinnelig i lære for å bli prest, men oppdaget tidlig ateismen og marxismen. I en alder av 20 år hoppet han av prestestudiet og meldte seg inn i det nydannede russiske sosialdemokratiske partiet. Han tok kallenavnet Koba og sugde begeistret til seg Det kommunistiske manifest. Dette førte til at han i 1902 ble forvist til Sibir – den første av seks perioder i eksil. Penger skaffet han ved å rane banker.
Stålmannen
I 1913 begynte Koba å referere til seg selv som Stalin, eller “stålmannen”. Han var blant de sentrale medlemmene i bolsjevikpartiet. Partiet var ledet av Vladimir Lenin, som erobret makten i St. Petersburg i maktvakuumet som oppsto da tsaren abdiserte i 1917. Stalin følte seg hjemme hos den enerådende lederen Lenin og den revolusjonære Lev Trotskij. Hans organisatoriske og praktiske egenskaper var et positivt bidrag til bolsjevikenes kamp for overlevelse etter Russlands katastrofale innblanding i Første verdenskrig. Partiet ble angrepet fra flere hold under borgerkrigen, som varte til 1922. I løpet av denne perioden fikk Stalin ansvaret for Tsaritsyn, en by sørvest i Volgograd-området. Der overvåket han innførselen av mat og olje fra sør, som Russland trengte for å fø befolkningen. Enda større var ansvaret for bolsjevikenes militære, Den røde hær. Stalin var instruert til å holde kontrollen over byen for enhver pris, og han henrettet nådeløst alle han ikke stolte på, inkludert militære ledere som var avgjørende for å beskytte byen. Til tross for at det gjorde situasjonen verre, beundret Lenin den kompromissløse kampen for bolsjevismen. I 1922 utnevnte han derfor Stalin til generalsekretær i partiet.
Sovjetunionen, bestående av Russland og de omkringliggende kommunistiske landene, reiste seg fra borgerkrigens aske. I likhet med det gamle russiske riket var den nye nasjonen en enevoldsstat ledet fra Moskva. I stedet for en tsar tronet nå imidlertid en aldrende, skrøpelig Lenin på toppen.
Stalin blomstret i rollen som generalsekretær, og Lenin begynte å frykte at han skulle bli den neste partilederen. I et forsøk på å avspore Stalin skrev formannen for bolsjevikene et brev som oppfordret til avsettelse av generalsekretæren. Skjebnen ville det imidlertid annerledes. Lenin døde av slag i 1924, før brevet rakk å sirkulere. Stalin slo til. Han tok seg personlig av Lenins døde kropp og plasserte den i et mausoleum. Han fremsto dermed som den falne heltens trofaste tjener. Det satte ham i posisjon til å overta ledervervet foran den argeste konkurrenten, kommissæren for krig og utenrikspolitikk, Lev Trotskij. Mens den bebrillede folkeforføreren Trotskij var favoritt til å overta, klarte den utspekulerte Stalin å vinne stemmene til sentrale partimedlemmer ved hjelp av sin berømte sjarm. Han spilte dem opp mot Trotskijs misjon om å spre bolsjevikenes budskap til hele verden. Stalin vant i stedet frem med sin kamp for industriell revolusjon. Trotskij ble fjernet fra posten sin, og med Lenins siste og fellende testamente feid under teppet, sto Stalin igjen som den faktiske lederen av Sovjetunionen. Hans nye allierte innad i partiet skulle snart komme til å angre på at de valgte å støtte den nådeløse manipulatoren.
Tvangsarbeid
Hjørnestenen i Stalins visjon for Sovjetunionen var å transformere det enorme riket fra å være en nasjon preget av bakstreversk landbruk til å bli et industrielt kraftverk. Bøndene skulle bli tvunget til å gå inn i store, kollektiviserte landbruk for å maksimere kornproduksjonen. Overskuddet fra landbruket skulle finansiere nye produksjonssentre. Tunge maskiner, som traktorer, fly og militærkjøretøy, skulle likestille Sovjetunionen med de forhatte kapitalistiske landene i Vesten. I 1928 ble femårsplanen satt ut i livet. Da den ikke gikk helt etter Stalins pedantiske visjon, viste han for alvor hvilke krefter som bodde i regimet hans.
Bolsjevikpartiet spredte tentaklene sine til hver eneste jordflekk på landsbygda. Det hemmelige politiet (NKVD) beslagla kornet og henrettet alle som ble ansett som en fiende av staten. Bønder slaktet ned husdyrbesetningene sine og gjemte unna korn i håp om at Stalin, eller “Uncle Joe”, som han gjerne ble kalt i Vesten, ville lytte til bønnene deres. Det gjorde han ikke. Derimot levde han opp til tilnavnet “stålmannen” og lot bøndene sulte mens hungersnøden spredte seg i landet. Ukraina ble aller hardest rammet. Mellom to og sju millioner døde av sult i “Holodomor” – folkemordet på ukrainerne. Mange tydde til kannibalisme for å overleve. Enkelte partimedlemmer ble forferdet da de så katastrofen med egne øyne mens de dristet seg sørover på ferie, i pansrede tog.
Stalin og bolsjevikene levde komfortabelt i Moskva, tilsynelatende uberørt av lidelsene de påførte folket. Det sies at de deltok på tallrike fylleslag, hvor partnerbytte ikke var uvanlig. Ser man bort fra klesstilen var ikke scenene herfra ulike dem fra tsarenes liv i sus og dus. Stalin refererte da også til seg selv som en tsar, i måten han hadde bygget opp en sosialiststat på. Han snakket illevarslende om sin beundring for den fryktelige Ivan den grusomme.
Stalin levde et behagelig liv i leiligheten sin i Kreml, sammen med kona Nadya og barna. To dødsfall skulle imidlertid forandre alt. Etter en krangel under en fest tok Nadya sitt eget liv, like før en av Stalins beste venner ble drept under mystiske omstendigheter. Selv om enkelte mistenkte at Stalin var involvert i det sistnevnte, brukte han det som påskudd for å kvitte seg med enhver fiende, reell eller imaginær, i en av historiens største og ondskapsfulle forfølgelser.
Med scener som har gitt inspirasjon til fiktive dystopier, ble Sovjetunionen en politistat. Partiet forfulgte alle som noen sinne hadde stått imot Stalin og fremsatte dem for retten i de berømte, kringkastede rettssakene som avgjorde forbryternes skjebner. Rettssakene fulgte manus skrevet av Stalin, og TV-seere over hele verden kunne følge med underveis da sentrale bolsjeviker sa seg skyldige i latterlige anklager om å ha drevet spionasje for den landsforviste Trotskij. Utenfor kameraene ble de fengslede partimedlemmene fortalt at samarbeid ville redde livene deres – et løfte Stalin skulle vise seg ikke å holde.
Ingen var trygge. Stalins næmeste fortrolige i partiet, familiemedlemmer, soldater og vanlige mennesker tusenvis av kilometer fra Moskva ble gjort til målskive. I stedet for å beordre hvem som skulle arresteres, delte Stalin og hans nådeløse NKVD-sjef Nikolai Yezhov ut kvoter med folk de ville bli kvitt, enten ved å landsforvise dem til Gulag konsentrasjonsleir i Sibir, eller ved å få dem henrettet sammen med familiene sine. Dersom noe gikk galt, eller hvis kvoter ikke ble fylt, ble familier og venner oppfordret til å angi hverandre som sabotører. Til og med Yezhov, som hadde hundretusener av menneskers blod på hendene, ble henrettet og erstattet av den sadistiske Lavrenity Beria.
Stalin, som signerte dødsdommer fra tidlig morgen til sen kveld, styrte staten sin med frykt, og han var nå en uangripelig leder ingen kunne motsi. Den største trusselen mot hans bolsjevikiske utopi kom imidlertid fra et tilsvarende ubarmhjertelig regime i vest.
Annen verdenskrig
Etter å ha signert Molotov-Ribbentrop-pakten i 1939 trodde Stalin av Sovjetunionens grenser var trygge for det tyske krigsmaskineriet. Stalin var tilsynelatende alene om å bli overrasket da tyske soldater feide inn over sovjetisk territorium i historiens største invasjon, “operasjon Barbarossa”. Den røde hær ble fullstendig overkjørt i de tidlige kampene, og millioner ble drept og tatt til fange. Soldatene ble ofre for statslederens katastrofale taktikk og elendige avgjørelser. Stalin nektet å gi fra seg en kvadratmeter til inntrengerne.
Til slutt overlot han styringen til de generalene han ikke hadde ofret i den store utrenskningen. Den beryktede general Georgij Zhukov klarte å forsvare Moskva og knuse en hel tysk hær i det avgjørende slaget om Stalingrad 1942-43. I løpet av de neste to årene ble Hitlers tropper presset brutalt tilbake, før det kuliminerte i slaget om Berlin i mai 1945, Hitlers selvmord og Tysklands overgivelse. Stalin gikk ut av annen verdenskrig som en seirende helt, men hans begjær etter verdensherredømme gjorde ham raskt til verdens mest fryktede mann.
Jernteppet
I årene etter krigen prakket Stålmannen kommunismen på Øst-Europa. Han trakk ned det som Winston Churchill kalte “jernteppet”. Europa var delt i øst og vest. Han trakk dermed frontlinjene for den kalde krigen, som skulle være gjenstand for konflikt mellom Sovjetunionen og USA gjennom de kommende 44 årene. Stalin fortsatte å styre sitt eget land med jernhånd. Han byttet ut den enkle, tilknappede uniformsjakken med en overdådig generaluniform tungt behengt av medaljer. Han kjempet for å gjøre Sovjetunionen like mektig og sterkt som sine motstandere i vesten. Han krevde atomvåpen og sparket med det i gang et våpenkappløp som spredte seg langt utenfor nasjonens egne grenser.
I 1953, 74 år gammel, døde mannen som hadde påført både fiender og venner enorme lidelser. Døsdårsaken var slag. Han hadde lykkes i å gjøre Russland til en verdensmakt, men han etterlot seg også et testamente av blodig terror, verre enn man nesten kan fatte.
Du kan lese mer i bokasinet Historiens største ledere.
