Den første fangeutvekslingen mellom USA og Sovjet satte standarden for den kalde krigens spionutvekslinger.
I februar kan det være bitende kaldt i Berlin. Denne lørdagsmorgenen hutret mennene som sto i lange frakker ved hver sin ende av Glienickebroen og ventet. Dampen fra pusten deres blandet seg med røyken fra en rask sigarett.
Klokka 08.20 dukket det opp en gruppe menn på hver side av elven. De begynte å gå mot midten av broen som strekker seg over elven Havel. Den ene enden av broen lå i Øst-Tyskland, selv om sjekkpunktet var under sovjetisk kontroll. Den andre enden lå i Vest-Berlin, en enklave i den totalitære tyske demokratiske republikk (DDR). Midten av broen markerte skillet mellom to helt forskjellige verdener.
Denne kalde lørdagsmorgenen stoppet de to gruppene rett foran hverandre. En av mennene fra hver gruppe tok et skritt fram og håndhilste over den usynlige grensen. Mannen som kom fra amerikansk sektor i Vest-Berlin, var advokat og het James Britt Donovan. Mannen som håndhilste på ham, het Ivan Sjisjkin og var sjef for KGBs avdeling for kontraspionasje.
Nå som Donovan og Sjisjkin hadde hilst på hverandre, kom de andre mennene også bort til dem. Så ble de stående og vente. Ytterligere to grupper kom til syne i hver sin ende av Glienicke-broen. Disse gruppene besto også av tre menn hver, men det var bare én av mennene i hver gruppe som var viktig. I amerikansk sektor sto Rudolf Abel, arrestert sovjetisk mesterspion. På sovjetisk side av broen sto Francis Gary Powers, amerikansk pilot for et U-2-rekognoseringsfly som ble skutt ned i sovjetisk luftrom 1. mai 1960.
To lagre av kjernekraftvåpen og to vidt forskjellige syn på verden overvåket hverandre oppmerksomt i de 45 årene den kalde krigen varte. Glienickebroen var imidlertid det eneste stedet de hadde direkte kontakt med hverandre. Da Rudolf Abel og Gary Powers begynte å gå mot midten av broen, stedet der USA og Sovjetunionen møttes, holdt en gruppe skarpskyttere nøye øye på dem. Noe sånt som dette hadde aldri tidligere vært forsøkt, de to supermaktene var i ferd med utveksle to svært viktige fanger.
Da de to mennene kom fram til det nøytrale området midt på broen, måtte de identifiseres. En av mennene fra KGB, han som hadde fulgt Powers ut på broen, identifiserte Rudolf Abel. En mann fra CIA identifiserte Powers, etter en lettere komisk episode der Powers glemte navnet på sin tidligere fotballtrener (Powers var så nervøs at det tok litt tid før han klarte å huske navnet på hunden sin). Nå var de klare til å dra. Abel og Powers gikk forbi hverandre over streken som skilte både dem og to verdensdeler, og sluttet seg til sine respektive sider. Men så stoppet de. Begge gruppene ble stående på broen og vente på beskjed fra Checkpoint Charlie.
En annen mann, en amerikansk student ved navn Frederic Pryor som uforvarende hadde blitt et offer for den kalde krigens politikk, skulle også utveksles. James Donovan, den amerikanske soldaten som hadde forhandlet fram avtalen, ville ikke flytte seg før han hadde bevis for at Pryor var i trygghet. Sjisjkin, som hadde fått sin mann, ville gjerne vekk fra broen, men Donovan fikk ham til å vente ved å underholde ham med vitser og ubetydelig snakk.
Tiden slepte seg av gårde. På hver side av broen fulgte mistenksomme blikk dem gjennom en rekke kikkertsikter, og fingre hvilte støtt på en rekke avtrekkere. Endelig, klokka 08.50, kom beskjeden om at Frederic Pryor var løslatt. De to gruppene tok med seg Abel og Powers inn i de ventende bilene og kjørte sin vei i det kalde vinterværet. Der han satt i bilen på vei tilbake til Sovjetunionen, må mannen amerikanerne kjente som Rudolf Abel, ha lurt på hva slags mottakelse som ventet ham. Det var mange år siden han hadde forlatt fedrelandet sitt, og for Abel var det dessuten bare fedrelandet hans på papiret, for han var født 11. juli 1903 i Newcastle. Den sovjetiske mesterspionen var britisk, og det egentlige navnet hans var William August Fisher. Men faren hans var tilhenger av Lenin og ihuga kommunist. Han hadde flyktet fra Russland etter tre år i fengsel. Fisher-familien: Heinrich, hustruen Lyubov og sønnene deres William og Henry, slo seg ned i Newcastle, der Heinrich fikk jobb ved Armstrongs skipsverft. Heinrich leverte dessuten våpen til opprørere i de baltiske landene. Da William ble voksen, snakket han flytende engelsk, russisk, fransk og tysk og var en lojal kommunist. Da foreldrene hans flyttet tilbake til hjemlandet i 1921, ble William med.
I Russland ble Abel rekruttert av det hemmelige politiet OGPU (som ble NKVD og til slutt KGB). Den første gangen han skiftet navn, foreslo OGPU at William August Fisher skulle ha et navn som hørtes mer russisk ut. Han ble derfor Vilyam Genrikhovitsj Fisher, jobbet som radiotelegrafist og overlevde bare så vidt den store utrenskningen fra 1936 til 1938, der Stalin systematisk drepte bolsjeviker og millioner av russiske statsborgere. Til tross for dette støttet Abel helhjertet opp om kommunismen, og da den kalde krigen var et faktum, ble Abel valgt til den posten russisk etterretning anså som aller viktigst: USA.
Under navnet Andrew Kayotis seilte Abel til Quebec og krysset grensen til USA den 17. november 1948. I Amerika møtte han en annen sovjetisk agent og skiftet navn til Emil Goldfus. I 1950 ble det sovjetiske nettverket som hadde smuglet informasjon om kjernefysiske våpen fra USA til Russland, oppdaget da Julius og Ethel Rosenberg ble arrestert. Ekteparet Rosenberg ble henrettet 19. juni 1953. Dersom han ikke hadde vært klar over det før, oppdaget Abel nå at spionasje var livsfarlig arbeid.
Som leder for spionnettverket i USA var det Abels oppgave å rekruttere nye medlemmer, men når sant skal sies, lot det til at han utrettet lite annet enn å unngå å bli oppdaget.
Nettet var imidlertid i ferd med å stramme seg. Det hele begynte med et avisbud. 22. juni 1953 var 13-åringen James Bozart ute og samlet inn penger for de eksemplarene han hadde levert av Brooklyn Eagle. På vei ned trappen foran huset til Abel føltes en av myntene han holdt i hånden, litt annerledes enn de andre. Idet han kom til nederste trinn, snublet han og mistet mynten. Den knakk i to. Inni mynten lå det en liten, firkantet papirlapp, og på lappen var det skrevet ti rekker med forskjellige nummer. Hvert nummer besto av fem siffer.
Det var bare noen få dager siden ekteparet Rosenberg var blitt henrettet. Hele USA jaktet på spioner, så det tok bare et par dager før en politimann fra New York fikk høre om oppdagelsen. Politimannen ga Jimmy Bozart en hel mynt som erstatning for den som hadde gått i stykker, og så ga han både mynten og innholdet til FBI. FBI fikk problemer da de prøvde å knekke kodene for å finne ut hvor lappen kom fra.
FBI mistenkte at den hule mynten betydde at det fantes en sovjetisk spionring i New York, men uten ytterligere informasjon var det umulig å knekke koden.
Gjennombruddet kom likevel 4. mai 1957 i form av den fulle og arrogante Reino Häyhänen. Häyhänen var blitt sendt til USA for å jobbe som Abels fullmektig, men da han kom dit, ble han stadig mer fordrukken. Abel ønsket derfor å få ham fjernet. Da Häyhänen fikk beskjed om at han skulle komme tilbake til Moskva, fryktet han, antakelig med rette, at det var en enveisbillett til en av de sovjetiske konsentrasjonsleirene. På vei tilbake til Sovjetunionen stoppet han derfor i Paris og gikk innom den amerikanske ambassaden.
«Jeg er offiser for den sovjetiske etterretningstjenesten. De siste fem årene har jeg vært på oppdrag i USA. Nå trenger jeg deres hjelp.»
De trodde ham ikke. Häyhänen var full, sjuskete og så ikke særlig pålitelig ut. Men så tok han fram en hul mynt fra lommen, akkurat maken til den Jimmy Bozart hadde funnet. FBI hadde nøkkelen. Nå måtte de bare finne ut hvilken lås den passet i.
Häyhänens kontakt i USA gikk under navnet Mark. Han møtte «Mark» i Prospect Park og i gater hvor det myldret av folk, men en gang hadde han vært med Mark til et sted hvor han oppbevarte fotoutstyr. Da FBI undersøkte stedet, Fulton Street 252, oppdaget de at en fotograf ved navn Emil Goldfus hadde både studio og lager der. Men Goldfus selv hadde forsvunnet.
Häyhänen skulle ha vært i Moskva for lenge siden. Det gikk opp for KGB at agenten deres hadde hoppet av, og hvis Häyhänen hadde tystet på ham, var Abel i stor fare. Han var nødt til å komme seg ut. 28. mai fikk noen FBI-agenter øye på en mann som passet beskrivelsen av «Mark». Mannen satt på en benk tvers over veien for 252 Fulton Street. Han virket nervøs, og det så ut som han var på utkikk etter noen. Uten noen form for positiv identifisering valgte imidlertid FBI å ikke følge etter ham.
Dette skulle vært FBIs siste mulighet til å få tak i mannen, men KGB hadde ikke klart å få tak i et nytt pass til Abel, og han kunne ikke reise under noen av de andre dekknavnene sine, i tilfelle Häyhänen hadde røpet dem. Abel ble derfor værende i New York.
To uker senere, 13. juni 1957 klokka 22.00, ble lyset slått på i studioet i Fulton. Klokka 23.52 ble lyset slukket, og en mann forlot bygningen. Denne gangen fulgte en agent etter ham og holdt ham under oppsikt. Med et skjult kamera tok han bilder av den mistenkte, og to dager senere identifiserte Häyhänen ham som sin kontakt «Mark».
FBI skygget Abel i en uke. Ved hjelp av åtte mann holdt de ham under konstant oppsikt. Abel bodde på Hotel Latham mens han ventet på papirene som ville gjøre det mulig for ham å komme seg unna. Men papirene kom aldri. Klokka 07.00 den 21. juni banket det på døren til «Martin Collins» hotellrom. Da «Martin» åpnet, fikk han følgende beskjed: «Oberst, vi har informasjon om ditt arbeid som spion.»
Abel sa ingenting, og der begynner historien om den sovjetiske mesterspionen som aldri knakk sammen. Etter 23 minutters stillhet tilkalte FBI mennene som hadde ventet utenfor. Rudolf Abel ble formelt arrestert som ulovlig innvandrer av immigrasjonspolitiet, før han ble overlevert til FBI. Abel oppga at han het Rudolf Abel og var sovjetisk statsborger, men så nektet han å si mer.
I oktober ble han stilt for retten i New York, anklaget for spionasje. James Donovan var hans forsvarer. Spielberg-filmen Bridge Of Spies skildrer en rettssak der dommeren går inn for å få Abel dømt, og der Donovan setter både seg selv og karrieren sin i fare da han forsvarer Abel. Ingen av delene er sant, selv om Donovans familie opplevde at enkelte vendte dem ryggen.
Juryen fant Abel skyldig, og han ble dømt til 30 års fengsel. Men fire år senere sto han ved siden av sin tidligere advokat, James Donovan, på Glienickebroen. Selv om filmen antyder at Abel ikke ble tatt godt imot, ble han i virkeligheten hyllet som en helt og begynte å holde foredrag i regi av KGB. En detalj filmen faktisk gjenga helt korrekt, var røykingen hans. Rudolf Abel døde av lungekreft 15. november 1971 På gravsteinen står spionens virkelige navn: William Fisher.