Til å begynne med var den helt elementær. I løpet av første verdenskrig ble imidlertid etterretningsteknologien stadig mer sofistikert og viktig, forteller HUW DYLAN.
Den 2. oktober 1914 kjørte Alistair Cumming, løytnant i Storbritannias nystiftede etterretningstjeneste, en Rolls-Royce hurtig gjennom den franske landsbygda. Ved siden ham av satt faren, den mystiske sjefen for britisk etterretningstjeneste i utlandet, kjent som «C». De var på vei tilbake til Paris etter et besøk i hovedkvarteret til den britiske ekspedisjonshæren. Veiene utenfor den nordøstlige byen Meaux var i dårlig stand, bilen punkterte, og de mistet kontrollen. Bilen ble kastet rundt før den traff et tre. Alistair unnslapp treet, men ble livstruende skadet. Faren satt fast med beinet, som var gjennomboret av forvridd metall. Det sies at faren forgjeves skal ha prøvd å komme løs da sønnen klaget på kulden. Da skal han ha tatt fram en kniv og kuttet av sin egen skamferte skinnelegg, slik at han nådde bort til sønnen og fikk lagt jakken sin over ham.
Beinet ble liggende igjen. Til dette skal en av hans samtidige ha sagt: «Typisk gode, gamle ´C´.» «C» var Mansfield Cumming, en bemerkelsesverdig mann. Som yrkesoffiser i marinen ble han i 1909 bedt om å danne utenriksavdelingen for Storbritannias første etterretningsgruppe i fredstid, «Secret Service Bureau» (SSB). Det begynte rolig – i dagboknotatene fra den første dagen på jobb kunne han melde: «Gikk på kontoret og ble der hele dagen, men så ingen, ei heller var det noe å gjøre.» Derfra bygget han et verdensomspennende nettverk av spionasje og la grunnlaget for Storbritannias hemmelige etterretningstjeneste (SIS eller MI6). Han var en gåtefull mann. Noen av agentene hevdet at de aldri fikk vite hans virkelige navn. Og han signerte all korrespondanse kun med «C» i grønt blekk, en tradisjon SIS-ledere fremdeles praktiserer i dag.
Han var også en handlingens mann, med en stor sans for biler og fly. Før første verdenskrig brøt ut, likte han å gå i forkledning. Han tok med seg stokken, som kunne bli til et sverd, og fløy av gårde på spionferd i Frankrike. Cumming mintes disse turene med glede og sa til sin venn Compton Mackenzie at etter krigen skulle de «utføre noen morsomme spionoppdrag sammen. Fryktelig festlig tidsfordriv!»
Første verdenskrig er mest kjent for sin enorme brutalitet og høye dødstall. Det er vanligvis ikke etterretningen krigen blir husket for, især ikke på samme måte som den annen verdenskrig blir husket. Innsatsen til menn som Cumming ble glemt etter 1918. Men merkelig nok var Storbritannia grepet av en «spionfeber» før krigen.
Både pressen og enormt populære (og dårlige) romaner fortalte om feige, tyske planer om å stjele britiske hemmeligheter for å forberede en invasjon. Så smittsom var feberen at regjeringens tyngste forsvarsinstitusjon, Komiteen for Imperiets forsvar, tok grep for å besvare (de høyst innbilte) tyske aksjonene: De grunnla de hemmelige tjenestene, «Secret Service Bureau». Lidelsene i skyttergravene overskygget raskt spionasjen og hemmelighetskremmeriet som dominerte britenes sinn i begynnelsen av konflikten. Likevel var etterretning en viktig del av krigen, fra å fakke spioner til å avlytte radiomeldinger til lands og til vanns.
Du kan lese mer i bokasinet Spioner fra BBC.
