Det sentrale Spania er en helt annen verden enn Andalucía og Catalonias travle kyst, og det er ikke like mange turister som reiser hit. Midt i det hele ligger landets herlige, bråkete hovedstad, Madrid.
1. Madrid
Ta for deg av alle Spanias forskjellige smaker på en tapastur i hovedstaden – eller la livet komme deg i møte på en av byens hyggelige barer.
Det er som ronaldo mot Messi, den katalanske uavhengigheten mot Kong Juan Carlos detaljerte kjærlighetsliv – spørsmålet om hvor i Spania du finner den beste maten, er en diskusjon som bør føres med varsomhet (og som muligens vil avsluttes med fektende hender og en lekse av nye spanske ukvemsord). Det logiske svaret er Madrid, for her får du alle de spanske smakene, fra andalusisk gazpacho til lam kokt på Zaragoza-måten. Og takket være tapasfilosofien er det fullt mulig å spise seg gjennom hele landet på en kveld.
«Når du går ut på byen, drikker du ikke øl og vin fordi du er tørst», sier José Angel Mozos García, og ønsker gjester velkommen til sjømatrestauranten La Mar, ved siden av byens operahus. «Sånn er det også med tapas i Madrid – folk spiser ikke fordi de er sultne, de spiser fordi det er gøy. Du starter på det nærmeste stedet, og så fortsetter du hele kvelden.»
Utenfor Josés restaurant begynner det å myldre av tapasgjengere. Fra kjøkkenet sendes det ut dampende tallerkner med det som samme morgen svømte i Middelhavet og Atlanteren: fyldig og kremet valenciansk sjømat-paella og reker fra Cadiz, som nå er druknet i hvitløk, i den klassiske retten gambas al ajillo, som Madrileñosene elsker.
«Mat i Spania handler ikke om formelle middager med hvite linduker og gode bordmanerer», fortsetter José og skuffer opp reker med en brødbit i den flotte spisesalen med mauriske fliser. «Det er mat du spiser med hendene, mat som er skapt for å være sosial rundt.»
Madrid er helt klart en hovedstad som har underskudd på formaliteter. I motsetning til London, Paris, Berlin og Roma, har den få ikoniske severdigheter – ingen berømt triumfbue, ingen særlig stor katedral. Det er en by hvor den livlige atmosfæren er viktigere enn storslagne bygninger. Og intet tidspunkt er mer livlig i Madrid enn de sene nattetimer, når tapasekspedisjonene er i farta. På denne tiden av døgnet sover London og Paris sin søteste søvn, og til og med Roma har bedt om regningen og er klar for å dra hjem.
På din vandring mellom spiseriene vil du sannsynligvis komme over torg hvor folk har kommet ut av restaurantene og slapper av ved foten av statuene. Noen rusler langs de låste portene til Buen Retiro-parken mens duften av furunål smyger seg over gjerdet. Andre småprater kanskje foran fasadene til de enorme galleriene, hvor portrettet av El Grecos dystre ansikt våker over de tomme rommene som tidligere på dagen myldret av liv.
Noen tapasbarer er mer som pit stops å regne, som Casa Labra – stedet der Partido Socialista Obrero Español (Spanske sosialisters arbeiderparti) ble grunnlagt. Omgitt av kraftig trepanel får du kjøpt torskekroketter til den solidariske prisen av €1.25 (ca.12 kr) – inntatt stående. Andre restauranter innbyr til å bli litt lenger. En slik er La Bola. Her serveres den tradisjonelle Cocido Madrileños – en «Madridgryte» av pølse, svineskank, storfekjøtt, kylling og poteter, kokt i keramiske gryter etter en uforandret nordspansk oppskrift fra 1870-tallet. (Retten serveres for øvrig i like uforandrede omgivelser.)
Det beste er gleden over å oppdage din egen fantastiske tapasbar i Madrid – baren som ligger bortgjemt i en bakgate til en bakgate, som serverer den beste tortilla española du noen gang har smakt, og som uansett hvor mye du tråler Google Maps neste kveld, ikke er mulig å finne igjen. Noen gang.
2. Toledo
Oppdag moskeer, kirker og synagoger mens du vandrer mellom festningsmurene, på sporet av Middelalderens sverdsvingende riddere.
Byens skyline stiger sakte fram fra hetedisen idet du nærmer deg Toledo. Først ser du spiret på byens katedral fra 1200-tallet, der det rager mot den klarblå himmelen. Så følger borgenes kanontårn og de mindre kirkespirene. Til slutt åpenbarer resten av byen seg med en herlig blanding av pastellfargede villaer, fargerike blomsterkasser og et virvar av hustak i åssiden, der elva Río Tajo gjør en lang sving.
Madrid er riktignok den spanske hovedstaden, men den langt eldre naboen i sør har desto mer av landets historie å skilte med. Som visigotisk hovedstad i det sjette århundret var Toledo den første store byen som ble gjenerobret under Reconquista. Den har siden vært et maktsentrum for den katolske kirke. Toledos storhetstid var likevel i middelalderen, da den ble kjent som «byen med tre kulturer». Kristne, jøder og muslimer levde sammen i fred og fordragelighet, og gjorde byen berømt for sine institusjoner innen akademia og filosofi. Når man rusler rundt i Toledo i dag, er det fascinerende å tenke på at man i løpet av én morgen kan høre kirkeklokkens klang, en mumlende bønn fra en rabbi og bønnerop fra en muezzin i minareten. Gjennom denne kakofonien kan man også høre lyden av metall som bankes ut, fra smedene som produserer Toledos mest berømte eksportvare.
«Toledo-sverdet er det beste i verden», sier Mariano Zamorano begeistret i verkstedet sitt. «Kundene valgte ofte ett sverd for å drepe, og ett for å knekke bein.»
Gjennom middelalderen valfartet riddere fra hele Europa til Toledo for å kjøpe sverd. De var kjent for å ha et spesielt sterkt stål. Zamorano-familien er det siste lokale dynastiet av sverdsmeder, og har holdt tradisjonen i hevd i 150 år. I den sotete smia finnes ambolter og bokser fulle av nagler, og Mariano lager sverd til enhver anledning. Han viser fram sverd som er brukt i teateroppsetninger, seremonielle sverd og replikasverd av den typen conquistadorene brukte til å true inkaene og overta Amerika. Sverdene lages fortsatt på middelaldersk vis – metallet varmes opp i essen og smis manuelt, et arbeid Mariano påstår er ufarlig, til tross for at han mangler noen fingre på den ene hånden etter en arbeidsulykke i smia. «Alle barn liker å leke ridder», sier han og fekter rundt med et maurisk sverd. «Men faren min lot meg aldri leke med ekte sverd da jeg var liten.»
Hvis det er én by man kan leke ridder i, er det Toledo. Utenfor Marianos smie går brosteinsgatene på kryss og tvers under store festningsvoller og solide porter. Mens du vandrer rundt må du ikke gå glipp av den unnselige Mezquita del Cristo de la Luz, et rolig og skyggefullt sted for bønn og meditasjon. Dette er den siste gjenværende mauriske moskeen av de ti som en gang lå spredt rundt i byen. Ikke langt unna ligger Sinagoga del Tránsito, en hvitkalket synagoge med flotte, hesteskoformede buer.
Byens æra som toleransens høyborg tok slutt i århundrene etter Reconquista, da alle som ikke var katolske ble tvunget til å konvertere eller bli utvist fra Spania – sannsynligvis etter et ublidt møte med spissen på et Toledo-sverd.
3. Consuegra og Castile-La Mancha
Gå i fotsporene til Spanias første eventyrer.
Blant alle helter i den spansktalende verden – fra fotballspillere til tyrefektere, fra kunstmalere til konger – er det én mann som skiller seg ut. Han gliser til deg fra pengesedler og postkort. Historien hans er blitt fortalt gjennom ballett, opera, film, en Broadway-musikal, et Picasso-maleri og til og med i en sang av Coldplay. Til forskjell fra andre nasjonalhelter hylles denne for sin ubrukelighet. Helten er Don Quixote, skapt av den store forfatteren Miguel de Cervantes i 1600-talls komedien med samme navn. Handlingen finner sted på hans hjemsted, Castile-La Mancha.
Landskapet er åpent – himmelen er uendelig, og de rette veiene skjærer seg gjennom et lappeteppe av brunsvidde jorder som strekker seg helt fram til horisonten. Ett og annet forfallent slott kan skimtes på en ås i det fjerne. Temperaturen er høy, luftspeilingene mange og befolkningen liten.
«La Mancha har en lang historie med innbyggere som skal være litt gærne», sier Santiago Moraleda. Til tross for heten, er han kledd i en lang, svart frakk. En svær, morsk ugle sitter på skulderen hans og hakker ham i øret, noe som kanskje bekrefter hans egen teori. «Men vi er også kjent for å være veldig modige.»
Santi er ikke så rar som man først skule tro. Klesdrakten skyldes nemlig at han deltar i den årlige middelalderfestivalen i markedsbyen Consuegra. Store deler av året er byen et søvnig sted, der eldre par sitter i vinduskarmen og ser på gårdbrukstrafikken som skramler forbi. En helg i august hvert år samles imidlertid innbyggerne på byens største torg for å tylle i seg mjød, spise helgrillede griser og med stor innlevelse gjenskape gamle kamper i en middelalderborg som kneiser stolt over byen. Minibusser fulle av bueskyttere går i skytteltrafikk i gatene, mauriske teltleire er slått opp ved siden av fotballbanen og munker går i andektig prosesjon forbi turistkontoret. Vanligvis jobber han som guide for fuglekikkere, men i dag har Santi kledd seg for anledningen, og har tatt med en samling av sine egne rovfugler til festen.
Consuegras mest berømte ridderhelt er selvfølgelig Don Quixote – i følge sagnet var det her han kom ridende med lanse i hånd for å angripe sin mest fryktede fiende. Santi står tilfeldigvis i skyggen av denne «fienden», som slett ikke var et mangehodet monster, men en vindmølle. Den er et av mange hvitkalkede tårn som fortsatt klorer seg fast i de bratte skrentene mot La Manchas sletter. Noen er bevart som museer, men de fleste står forlatt, med fastkilte vinger og tannhjul og fuglereder på taket. De var i drift lenge før Cervantes’ roman kom ut tidlig på 1600-tallet, og har alltid vært et kjennetegn for området.
Don Quixotes kamp og tap mot vindmøllen er et skjellsettende øyeblikk i europeisk litteratur, som sier noe om hvem han var: en dagdrømmer som valgte å leve i en eventyrlig fantasiverden i stedet for i den kjedelige, virkelige verden. Noen lesere vil tenke at han er fullstendig gal, mens andre mener at han er den kloke og resten av verden er gal.
Santi har oppkalt alle ørnene, uglene og tårnfalkene sine etter karakterene i romanen. Og akkurat som Don har han og de andre innbyggerne i Consuegra bestemt at de én helg i året kan leke at de er adelsfolk, bueskyttere og riddere – så de også får en smak av fantasiverdenen for en stakket stund. Nå er festivalen snart over. Beleiringsrampene er fjernet, målskivene er ryddet for piler og Santi tar sine bevingede venner med hjem.
«Den viktigste delen av fortellingen er galskapen», sier han. «For det er kun med en porsjon galskap at du virkelig kan leve et drømmeliv.»
4. Mérida
Utforsk romerske ruiner og fråts i spansk skinke på stedet der den opprinnelig ble skapt.
Alvaro Gonzalez plukker opp kniven og gransker objektet sitt, lik en kunstner som er i ferd med å legge det første penselstrøketpå et blankt lerret. Folk som er på handletur i Mérida kikker spent på ham gjennom butikkvinduet, uten at Alvaro lar seg affisere.
«Noen ganger tenker jeg på grisen og livet den har levd», sier han idet han bøyer seg over en Ibérico de Bellota-skinke i skinkebutikken der han jobber. «For meg handler det om respekt for dyret og respekt for kjøttskjærerfaget. Jeg vet at grisen har hatt det bra.»
Med kirurgisk presisjon skjærer Alvaro en nesten gjennomsiktig skive. Om grisen faktisk har hatt det bra vites ei, men gleden hos alle som spiser den er unison. Skinken smelter på tungen. Først kjenner man smaken av nøtter, deretter en kraftig kjøttsmak og til slutt en subtil ettersmak, som av fin olivenolje.
Ingen andre regioner i Spania tar skinke mer seriøst enn Extremadura. Mérida er hovedstaden i regionen, som består av vindfulle fjellkjeder, utallige åskoller og enslige bondegårder som grenser til Portugal. Her tramper selve Rolls-Roycen av spanske svineraser, den svarte iberiske grisen, rundt. Kostholdet, som for det meste består av eikenøtter, gir kjøttet en jordaktig smak. Ettersom grisen er i stadig bevegelse får kjøttet en god fettmarmorering, slik at det blir fantastisk smaksrikt og saftig. En Ibérico de Bellota-skinke av topp kvalitet kan fort komme opp i 7 600 kroner – det vi si at en enkelt gris drar rundt på mer enn 32 000 kroner.
Behandling og speking er kun én del av historien.Vel så viktig er cortadorens håndverk – å skjære skinkeskiver så tynne at kjøttet får puste. Det er en kunnskap det tar lang tid å tilegne seg. Ekspertene er høyt ettertaktede i brylluper, og det er ikke få amatørskjærere som har endt opp på legevakten med blodige hender.
«Første gangen jeg prøvde å skjære et lår, ødela jeg det helt», sier Alvaro, som har lagt opp et fat med perfekt skårede skiver. «For hvert lår jeg skjærer, lærer jeg noe nytt. Kjøttskjæring er nedfelt i vår identitet i denne delen av Spania.»
Kjærligheten til skinke er ikke noe nytt i Extremadura. Mange mener at den romerske senatoren Cato den eldre er oppskriftens opphavsmann. Det er flere spor etter romersk styre her. Det sies at selve navnet Extremadura kommer av de latinske ordene for «ekstremt vanskelig», og viser til den lange, utmattende marsjen fra Roma til den ytterste, vestlige grensen av Romerriket.
Går du en ettermiddagstur rundt i Mérida, oppdager du fort at romerne likevel hadde energi til å bygge, til tross for en slitsom reise. Mellom de moderne husene, dukker plutselig gamle, monumentale byggverk opp. Ikke langt unna Alvaros butikk ligger Dianatempelet i all sin selvfølgelighet mellom et apotek og en bank, og litt lenger bort går togskinnene nedenfor en romersk akvedukt.
Byens største arkitektoniske juvel – et godt bevart romersk teater fra det første århundre f.Kr. – er godt besøkt på sommerkveldene. Det ble gravd fram i 1910, etter å ha blitt brukt som søppeldynge i nesten to tusen år.Nå er det restaurert, og brukes igjen som teater. I tillegg kan du beundre Méridas omfattende samling av mosaikker, som er gjenfunnet i bolighusenes grunnmurer. Disse er nå samlet i byens museum, hvor man kan se avbildninger av romernes favorittsysler: drikke vin, rase rundt i eikeskogen i Extremadura og, selvsagt, å jakte ville griser.
5. Salamanca
Vakker arkitektur og livlig gatemusikk kjennetegner universitetsbyen Salamanca – kjent som «Spanias Oxford».
Først når de siste solstrålene forsvinner fra Plaza Mayors sandsteinsfasade, våkner Spanias mest praktfulle torg til liv. Eldre ektepar rusler under buegangene, barn leker sisten og dekker torget med smeltet iskrem og studentene hamrer løs på laptopene sine på kafeene. Det hele overvåkes strengt av den spanske historiens mest betydningsfulle menn: oppdageren Columbus, conquistadoren Cortés og forfatteren Cervantes, hvis profiler er hugget inn i steinbuene. Rett overfor disse står lokale beboere på støpejernsbalkongene og kikker forventningsfullt ned på torget.
Salamanca har Spanias eldste og mest prestisjetunge universitet, og kan dermed titulere seg som landets vakreste og smarteste by. Okergule tårn rager over byen og kaster lange skygger ned på smågatene der studentene sykler til forelesning. De gamle fakultetene ligger rundt åpne plasser, som er behagelig skyggefulle, takket være sypressen som vokser der. Noen av brosteinene har inskripsjoner på latin, malt i okseblod av studenter som ble uteksaminert for flere hundre år siden.
De to kirketårnene til katedralene som overlevde jordskjelvet i 1755, har fremdeles knuste glassruter og sprukne vegger – dystre spor som fremdeles er synlige etter katastrofen som raserte hele Lisboa. Sør i byen blir elven Río Tormes bredere og renner dovent under en romersk bro på vei mot den portugisiske atlanterhavskysten.
Å komme inn på universitet i Salamanca, har aldri vært enkelt, og studieavgiften er høy. Det siste har heldigvis noen spesielt skarpe studenter funnet en løsning på.
På slaget ni går to grupper inn på torget, iført blanke sko, stramme bukser og fargerike skjerf. De er bevæpnet med trekkspill, kontrabasser, mandoliner, gitarer og store ølkrus. Snart er hele Plaza Mayor fylt av gitarspill, klapping og hoing fra «tunas» – trubadurgruppene som siden 1200-tallet har spilt på gata for å dekke studieavgiften. Hvert band er knyttet til sitt spesifikke fakultet.
«Legene har alltid hatt de beste tuna-bandene», sier Fernando Yunta, en arkitektstudent som faktisk spiller gitar sammen med kirurger og psykologer. «Noen av sangene vi synger er om kjærlighet eller tyrefekting. Noen av dem er om universitetet. Vi spiller for musikkens skyld, for moro skyld. Og fordi det er en bra måte å dra damer på.»
Salamancas tradisjoner har overlevd mange turbulente perioder i spansk historie. Den mest berømte universitetshistorien dreier seg om poeten Luis de León, som ble anholdt midt i en forelesning, mistenkt for kjetteri, under Den spanske inkvisisjonen på 1500-tallet. Han ble buret inne på isolat i fire år, og da han ble løslatt, returnerte han til den samme forelesningssalen med ordene «… som jeg sa i går.» På 30-tallet gikk en annen professor i eksil i seks år på grunn av urolighetene i Spania. Da han kom tilbake til forelesningssalen, dro han akkurat den samme spøken.
«Lufta er tykk av historie når du studerer i Salamanca», sier María José Gonzáles, masterstudent i psykologi, og snurrer på kaféstolen idet «tuna»-bandet stemmer instrumentene. «Du kan kjenne at du studerer på et sted der generasjoner før deg også har studert. Og det hjelper selvfølgelig at hele byen ser ut som noe hentet fra Harry Potters univers.»