Sør-Afrika: GOLD

Følg skattejegernes spor gjennom fjellene i Sør-Afrika, og avslutt med et uforglemmelig møte med dyrene på en av landets opprinnelige safarier. 

Før gullrushet

I den økende vinden strever bruden med å bevare anstendigheten. Mens gjestene samler seg rundt henne og hennes nye mann for å ta bilder, blåser skjørtet opp, og det må fire mennesker til for å få det ned igjen. Det ønskede bildet blir ikke noe av: Skyene ligger lavt over fjellet de har valgt som bakgrunn, og den berømte kløften som ligger under det, er ikke å se. Brudefølget gir opp, presser seg inn i en konvoi med ventende biler og kjører sin vei.

Tålmodighet har imidlertid lenge vært en dyd oppe i Drakensberg-fjellkjeden. Med skumle, langtannede bavianer streifende omkring på platået rundt meg, setter jeg meg på en kampestein og venter, til tider omsluttet av tåkedotter som smyger seg til og fra som nysgjerrige spøkelser. Etter en time skjer det. Skyene skiller lag, og de runde steintoppene som heter The Three Rondavels, kommer til syne, stupbratt opp fra kløften 400 meter lenger nede. Det mørkegrønne båndet, som er Blyde River, snor seg mellom dem. I et kort øyeblikk, som fortjener et operaaktig utbrudd fra et englekor, lyses Mpumalanga-slettene langt borte i øst opp av gylne solstråler. Så skifter været igjen, og engene med appelsin-, mango- og avokadotrær forsvinner nok en gang ut av syne.

The Three Rondavels markerer startpunktet på en 26 kilometer lang kløft. En vei som kalles The Panorama Route, følger kløften og forbinder de mange severdighetene langs den – fosser så høye at det dannes regnbuer nederst, en enslig spiss av kvartsittstein som spidder himmelen som en absurd skyskraper, dype, skogkledde avgrunner der klippespringerantiloper og leoparder streifer, med navn som sier en hel del om utsikten: Wonder View og God’s Window. Likevel er det å komme hit kun for å nyte utsikten relativt nytt – fram til siste halvdel av 1900-tallet var det belønning av mer materiell art som trakk.

Thomas Bourke, hvis familie hadde kommet til Sør-Afrika fra Irland, er en mann som aldri fikk lønn for sin tålmodighet. Han hadde mistanke om at det lå gull i klippene som omga Blyde River, og begynte å grave ved breddene halvveis oppe i kløften. Han fant aldri noe gull. Alt som er igjen av anstreng­elsene hans, er løse steinhauger og et skilt som advarer mot å gå lenger inn i den ustabile uren. Han fikk til slutt en slags godtgjørelse: Stedet bærer navnet hans. Flere fosser strømmer over den glatte, oransje sandsteinen i Bourke’s Luck Potholes – virvler gjennom skåler og tunneler som er gravd ut i steinen gjennom århundrene. Glansstærer hekker i sprekkene på de lave klippene, og anorakkledde besøkende kaster mynter ned i de dypeste kulpene fordi det skal bety lykke – kanskje uklokt, skjebnen til stedets navnebror tatt i betraktning.

Bourkes skattejegerkolleger hadde mer hell på et sted i enden av The Panorama Route. Da det ble funnet gull i området i 1850-årene, strømmet gullgravere fra hele verden til. Mac-Mac Falls – en foss som renner 70 meter ned i et skyggefullt krater – er oppkalt etter oppfatningen om at annenhver mann som kom for å gjøre sitt krav, var skotsk. I dag er det kun markedsselgerne som gjør forretninger. Bodene deres selger keramikkvaser, flodhester av tre og skinntrommer. Halvannen kilometer nedstrøms har aktiviteten stilnet enda mer. Vannet danner en rekke naturlige badebassenger, der familier og tenåringsgrupper slapper av før de slenger noen pølser på de offentlige grillene. Det er vanskelig å forestille seg at de slake gresskråningene som omgir vannfallene, en gang huset 1500 mennesker som hadde strømmet til i håp om å bli rike.

Sør-Afrika, oppslag

Under gravingen

GULLGRAVER Alec «Wheelbarrow» Patterson – som fikk tilnavnet sitt fordi han ikke mente det var nødvendig å flotte seg med et esel når en trillebår var mer enn tilstrekkelig for de fleste jobber – endret historiens gang i regionen for alltid en heldig dag i 1873. Han var litt av en einstøing, ble lei av Mac-Mac og beveget seg nordover og vasket gull i Lone Peach Tree Creek. Der fant han snart alluviale avleiringer – han hadde kjempeflaks. Selv om han prøvde å holde funnet sitt hemmelig, begynte ryktene å gå. Etter noen uker lød det skyfling, hamring og rop ved elven, etter hvert som tusenvis av gullgravere strømmet til og slo leir.

Pattersons funn forårsaket den største gullfeberen Sør-Afrika noen gang hadde opplevd. Bosetningen Pilgrim’s Rest vokste opp rundt gruvestedene, og innen 1876 var det blitt en ordentlig by, med lovlige forretninger som vokste opp rundt nye penger – og sjarlataner og kjeltringer som fulgte etter dem. Som lokalbefolkningen aldri unnlater å påpeke, fikk byen elektrisitet fire dager før London – drevet av vannet som renner gjennom Bourke’s Luck Potholes.

Selv om gruvedriften stort sett døde ut i 1970-årene, står Pilgrim’s Rest mer eller mindre som den gjorde ved århundreskiftet. Vervetaper rusler nedover hovedgaten etter å ha veltet søppelspann, eller sitter og plukker i hverandres pels i jakaranda-trærne. Bølgeblikkbygninger, som en gang inneholdt banker, barbersalonger og bordeller, er nå levende museer. Postvogner står i verkstedet som pleide å utføre servicen på kjøretøy som tok turen ned til Johannesburg, og på bensinstasjonens røde tak står ennå ordene «Highwayman’s Garage» i store bokstaver, et århundre etter at den ble etablert med urettmessig ervervet fortjeneste. I den gamle landsbylegens hjem er spisestuebordet dekket til teselskap under strenge, sepiabrune portretter av familien, og en spaserstokk, en paraply og en skinnveske står ved stumtjeneren, som om legen kan bli kalt ut hvert øyeblikk.

Pilgrim’s Rest er likevel ikke kun fylt av nostalgi. Det finnes fortsatt mennesker med forbindelser til gullrushet her. Jeg treffer Vinky Robertson i utkanten av byen, ved den gamle kirkegården. Den ligger i en åsside med utsikt over de nå gresskledde gullgruvene og vitner om byens tiltrekningskraft i sine glansdager: Mange av gravsteinene har navn fra Cornwall og Wales – mennesker som kom for å søke lykken, men som bukket under for malaria eller annen motgang.

Etter stormløpet

Gjemt blant steinene ligger det endelige hvilestedet til en navnløs bankrøver. Gravstøten er dekorert med med korslagte knokler.

Vinkys bestefar hadde mer hell med seg da han kom fra Sverige i 1912. Han tjente ikke så verst på graving-en og etterlot seg et par generasjoner som ennå har sitt hjem i byen. «Det var gull i hele elven da han var her», sier Vinky. «For ham var det et godt sted å være – livet er ikke så vanskelig når du kan finne gull.»

Johnny Reinder, verten på Vine pub halvannen kilometer bortenfor kirkegården, husker en boom nærmere i tid. «De fant gull oppe på Graskop Hill i 1978», sier han og peker på bitte små, glitrende spor av metall i en kvartsittbit han oppbevarer i skapet ved baren. «Noen ble så oppglødd at de brakk beina da de løp nedover fjellet for å fremme kravene sine.»

Johnny har en anekdote for hvert av gruveminnene han har samlet og stiller ut i Vine. Alle som kommer gjennom døren får servert fortellinger fra de gode, gamle dager, om da han solgte pølser med brød til Graskop-gullgraverne, og om gjenferdene til gamle gravere som hjemsøker bygningen og skremmer kundene hans halvveis til døde. «Enhver by med en bakgrunn som denne vil ha mange gode historier», sier han med et smil og legger kvartsitten tilbake i skapet og låser døren forsvarlig.

Etter som regionens gruveindustri vokste, strømmet det flere og flere mennesker til for å yte sin service. Det oppsto et nettverk av «transport-ryttere», som brakte utstyr og proviant på oksekjerrer fra havnene i Mosambik og returnerte med gull – og noen ganger også elfenben og dyreskinn. Reisen var lang og anstrengende, og utallige ryttere ble ofre for sykdom, mord og dyreangrep underveis.

Da Vinkys bestefar kom, var en mindre farefylt løsning på trappene: en jernbane som kunne frakte varer mellom kysten og gullfeltene. The Selati Line ble så vellykket at South African Railways-selskapet opprettet en passasjerrute, som stanset for en natt langs Sabie River øst for fjellene, slik at gjes-
tene kunne kikke ut på de mystiske firbeinte dyrene som skred rundt på den andre siden av vinduet. Det siste toget kjørte gjennom i 1973, men arven etter Selati Line består. Takket være de populære opplevelsesturene for å se vilt ble området utnevnt til landets første verneområde for dyr, Sabi Sands.

«Damptoget kom hver morgen», minnes Elliot Mgiba og lader riflen sin med kuler fra et hylster på beltet. «Det bråkte veldig og hadde en fløyte for å fortelle dyrene at det var på vei.» Elliot har vært viltvokter i Sabi Sands i 45 år og pleide å ta Selati-ekspressen til skolen. «En dag traff toget et neshorn», sier han idet vi klyver inn i en firehjulstrekker. «Faren min kom tilbake med litt neshornstek, men jeg var svært opprørt og spiste den ikke.»

Fra Selati Camp, en lodge som er bygget for å hylle togruten og er full av jernbaneminner og romantikken ved de første safariene, følger vi de gamle jernbane-fundamentene gjennom verneområdet. Impalaer, noen med nyfødte kalver som prøver å reise seg på de spinkle beina sine, løper sin vei da vi nærmer oss, mens nyalabuskbukker med vifteformede ører holder stand i buskene, uten å bestemme seg for om de skal bli eller løpe. Ved en gammel stasjon i nærheten av leiren forteller Elliot historien om passasjerer som ble nødt til å tilbringe natten i trærne, i skjul for jaktende løver, etter at føreren av Selati-ekspressen ikke hadde sett dem og stoppet da han passerte. «Etter det satte jernbanen opp stiger mot trærne slik at folk kunne klatre lettere opp», sier han.

Nå har leoparder erstattet mennesker i trærne. Vi støter på flere under oppholdet i Sabi Sands, blant annet unger som mødrene har forlatt for å jakte.

En ligger henslengt i et afrikansk ibenholttre, nesten uten energi nok til å være at vi nærmer oss. «Hvis en leopard finner et behagelig sted», sier Elliot og prøver å vekke ungens interesse ved å etterape skriket til en hyene, «blir hun sittende lenge. Vi kan være her i to timer, og hun rører ikke på seg én gang.» Lenger borte dekorerer de avrevne restene av en impala et annet tre. Den er dratt inn i greinene av en av leopardene som ligger i gresset i nærheten.

Det er en innbringende tid for parkens jegere. Byttene deres er svake, den lange, tørre årstiden er nettopp slutt. Hyener traver omkring med enorme, kjøttrike bein i kjevene, mens villhundflokker later seg i skyggen av akasietrær, for mette til å røre seg. Løvene er så bortskjemt at de dreper flere bøfler om dagen, eter det de trenger, og lar kadavrene ligge. De er så fulle av kjøtt at selv ikke gribbene klarer å plukke dem rene. Mens de tykkmagede voksne dumper ned i støvet for å fordøye måltidet, øver ungene seg på framtidig jakt og snubler rundt med søsknene eller traver uredde med blottlagte tenner etter en vannbukk.

Så endrer imidlertid balansen seg. Etter som gresslettene og skogene får nytt liv, vil parkens bøfler snart fetes opp og bli for sterke for løvene. Neshorn trenger seg fram over slettene med senket hode og støvsuger opp all vegetasjon som de enorme snutene kan få tak i. «De har ikke sett slik mat på lenge, de kan ikke tro det», sier Elliot idet en hann fyller seg opp bare noen få meter fra firehjulstrekkeren, så opptatt av å gresse at han ikke ser ut til å legge merke til den store metallgjenstanden foran seg. Når de spiser slik som dette, har de ingen retningssans – de bare følger gresset.» Elefantene er også tilstrekkelig distrahert av de nye bladene på knobthorn- og febertrærne til å bry seg så mye om oss. Selv gjødselbillene har det travelt, der de desperat former baller av møkk og triller dem av sted i et forsøk på å imponere potensielle maker.

Og slik veksler årstidene i dette hjørnet av Sør-Afrika, slik de har gjort lenge før resten av verden kom for å grave opp rikdommene i fjellene, og damptogene tøffet og hvinte over slettene med vogner fulle av gull. Lykkejegerne og jernbanebyggerne er borte for lengst, men livet i Sabi Sands vil for alltid leve videre.

Sør-Afrika, oppslag

Du kan lese mer i bokasinet Lonely Planet: Drømmereiser 2018.