Den fascinerende historien om hvordan Sola og de andre himmellegemene rundt den ble til
Helt til for 500 år siden trodde alle at Jorda var midtpunktet i universet, og slik hadde det alltid vært. Rundt Jorda sirklet Sola, Månen, stjernene og planetene Merkur, Venus, Mars, Jupiter og Saturn.
Så, på 1500- og 1600-tallet, kom de tre astronomene Copernicus, Kepler og Galilei. De snudde et to tusen år gammelt verdensbilde på hodet. De presenterte det heliosentriske systemet – tanken om at Sola sto i sentrum, mens Jorda og de andre planetene sirklet rundt den. Med andre ord: De viste oss solsystemet vårt.
Teorien ble kraftig motarbeidet av kirken helt til ut på 1700-tallet. Da begynte flere og flere fremtredende personer å stille spørsmål om vedtatte «sannheter». En av disse var den franske vitenskapsmannen Pièrre-Simon Laplace. Han var en av de første europeerne som kom med en vitenskapelig og ikke religiøs teori om hvordan solsystemet var blitt til. Dette var i 1796. Laplace hadde en teori om at solsystemet opprinnelig var en roterende sky av gass som gradvis klumpet seg sammen til Sola og planetene. Dette er faktisk ikke så langt fra det vår tids astronomer tenker om hvordan solsystemet ble til.
Det 20. hundreårets framskritt innen fysikk og matematikk førte til mer detaljerte teorier om hvordan planetene ble til, men hele tiden har teorien tatt utgangspunkt i at det startet med en gasståke. Edwin Hubble oppdaget at Melkeveien bare var én av mange galakser i universet. Dette som førte til at oppsamlingsteorien ble satt fram. Den sovjetiske astronomen Otto Schmidt foreslo at Sola, slik den ser ut nå, har beveget seg gjennom en sky av stjernepartikler og kommet ut på den andre siden, omgitt av stjernestøv. Denne oppsamlingsteorien ble videreutviklet av Raymond Lyttleton i 1961, men kunne ikke gi en god nok forklaring på hvordan planetene faktisk ble dannet ut fra dette støvet.
Opp gjennom årene har det kommet mange andre forklaringer, men vi vet egentlig ikke helt hvordan solsystemet ble til og hvem eller hva som skapte det. Modellen til Laplace har overlevd helt til nå, selvsagt med visse endringer. Den moderne Laplace-teorien tar utgangspunkt i en supernova som eksploderte for fem milliarder år siden. Det ble slynget ut en mengde ulike grunnstoffer og gasser som kolliderte med en tåke av helium og hydrogen. Dette ble senere til vårt solsystem. Vi kan faktisk se dette skje i andre deler av vår galakse, og enda lenger ute i rommet.
Du kan lese mer i bokasinet Universet Junior.
