Versailles hylles som en av verdens vakreste bygninger. Bak den luksuriøse fasaden hos Ludvig XIV skjulte det seg imidlertid en verden av skandaler, maktkamp og overvåking.
I dag forbindes navnet Versailles med overflod og prakt. Går man gjennom de forgylte korridorene og strålende rommene får man en smak av en storslåtthet som det nesten ikke finnes maken til noe sted. Selve slottet og den praktfulle hagen rundt er ansett for å være de vakreste byggverkene mennesket har skapt. Men Versailles var ikke alltid slik – det startet som en beskjeden jakthytte av mur og stein i en liten, nesten ukjent landsby. Og det var ambisjonene til én mann som skapte den vakre perlen det er i dag.
Ludvig den fjortende var et mirakelbarn. Etter flere dødfødsler var moren 37 år da han endelig ble født, sunn og frisk. Ludvig ble umiddelbart hyllet som en gave fra Gud, og moren hans var raskt ute med å innprente dette i sønnen. Takket være det nære, kjærlige forholdet til moren ble han endelig konge da han var 16, og uten moren som regent trodde han fullt og fast på at det var Gud som hadde plassert ham på tronen.
Ludvigs barndom hadde imidlertid vært alt annet enn stabil. Da han var bare ni år hadde det franske parlamentet gjort opprør mot kongen, og Frankrike ble kastet ut i en lang og blodig borgerkrig. Den unge tronarvingen hadde førstehånds erfaring med grusomhetene landet hans gikk gjennom, og han opplevde mye ydmykelse og frykt. Kaoset hadde uten tvil satt spor hos den unge Ludvig, og da han ble konge var han fast bestemt på å hindre at landet opplevde slik splid og kaos på nytt. Planen var å styre alt fra en beskjeden jakthytte i Versailles.
Ludvig var allerede glad i Versailles. Han tilbrakte mange lykkelige barndomsår der, langt fra trengselen i Paris, og der holdt han mange selskaper for høytstående personer og venner. Han oppdaget fort at den beskjedne hytta ikke var stor nok for alle gjestene, så i 1664 beordret han en ombygging som skulle gi plass til 600 mennesker. Dette kan virke som handlingene til en uansvarlig, ung konge som gjerne vil imponere vennene sine. Sannheten var at allerede på dette tidspunktet var Ludvigs planer for Versailles mye større enn å bygge et rent festlokale for venner. Det var ikke vennenes komfort han hadde i tankene, men den viktigste, gudegitte institusjonen i landet – monarkiet.
Versailles var mer enn en jakthytte for Ludvig. Han ville gjøre den til midtpunktet for sitt kongelige hoff. Kongefamilien hadde residert i Paris i århundrer, men Ludvig mente at å flytte til Versailles ville øke hans egen makt. For å klare det måtte han ha en bygning som passet til hans storslåtte overbevisning. I stedet for å rive jakthytta valgte han å bygge et «omslag» rundt den. Hytta skulle fungere som hjertet i slottet. Nybygget omsluttet hytta fra nord, vest og sør.
Kongen beordret den velrenommerte arkitekten Louis Le Vau til å lage overdådige leiligheter for kongefamilien i den nye bygningen, og hele hovedetasjen ble tilegnet kongen og dronningen alene. Le Vau bygget også en enorm terrasse i den vestlige delen av nybygget, og den nordlige delen ble satt av til baderom, som hadde varmt og kaldt vann og et enormt nedsenket, åttekantet badekar. De andre rommene ble laget til kongens barn og andre familiemedlemmer. Alle rom ble omhyggelig dekorert med malerier og skulpturer som framstilte kongen som legendariske og historiske helter. Her var Aleksander den store, keiser Augustus av Roma og til og med selveste Zevs; ingen mann eller guddommelighet var for stor for Ludvig.
Under den tredje byggeperioden i mai 1682 flyttet Ludvig offisielt til Versailles med hoffet sitt. Byggearbeidene fortsatte under Jules Hardouin-Mansart, og det var under hans ledelse slottet fikk det meste av utseendet det har i dag. Dagens speilsal ble innviet med en storslått fremvisning av makt og overdådighet. Slottets hager ble også radikalt forandret av gartneren André Le Nôtre, med en enorm innsjø (Le Grand Canal), et nettverk av labyrinter og til og med et drivhus som dyrket fram frisk frukt hele året. Nå var den opprinnelige jakthytta fullstendig omsluttet av Ludvigs nye påbygg, og Versailles var virkelig litt av et syn. Det var et monument over Frankrikes makt og rikdom, og ikke minst landets konge.
Versailles var mer enn et vakkert byggverk, det var en måte å dominere adelen på. Ved å flytte hoffet og aristokratiet til slottet, kunne Ludvig overvåke alle på en enestående måte. Det ble laget leiligheter i slottet som skulle gi plass til adelen. De var ofte små med bare ett eller to rom som måtte deles mellom flere hoffolk. For aristokratiet var det å bo i Versailles mer som å bo i en moderne boligblokk enn å bo i det flotteste slottet i verden. Det var imidlertid bare én måte en aristokrat kunne forbedre sin stilling på, og det var å tjene kongen lojalt og plikttro.
Ludvig kalte seg selv Solkongen, og med god grunn – alt og alle i Versailles kretset rundt ham. Ludvig skapte flere utførlige hoffritualer der han ble observert og assistert gjennom hele dagen. Kongelige seremonier, som den der adelen skulle kle på kongen etter en rangordning som bestemte hvilket klesplagg hver enkelt kunne gi ham, utløste heftig konkurranse om Ludvigs gunst. Alles øyne var på Ludvig, men det medførte også at han kunne følge med på hvem som var ved hoffet og hvem som ikke var der. Et fraværende medlem av hoffet fikk ingen fordeler eller titler, men de som tjente kongen ville bli rikelig belønnet. Ludvig forførte hoffet med ekstravagant luksus og avledet dem med overdrevne og tidkrevende hoffritualer. Monarkiet hadde ikke klart å knuse den opprørske adelsstanden gjennom 11 borgerkriger og 40 år, men Ludvig klarte det med gjestfrihet. Han holdt adelsstanden tett inntil seg, og sørget for at deres ambisjoner ble kontrollert gjennom deres evne til å tjene ham.
Dette ga imidlertid grobunn for en verden av hemmeligheter, rykter og skandaler. Det var ingenting som var hellig eller hemmelig i Versailles, og hvis du ikke fulgte med på den siste sladderen kunne du plutselig befinne deg utenfor den indre kretsen. Medlemmene av hoffet var nødt til å beherske manipulasjonens kunst for å klare seg. Det var ingen steder denne maktkampen var så tydelig som blant Ludvigs elskerinner. Solkongen var en beryktet skjørtejeger, og utroskapen var ingen hemmelighet. Favorittelskerinnen fikk den uoffisielle tittelen andrekone, og hun kunne høste fordelene av det. Gjennom hele livet hadde Ludvig utallige elskerinner, og fikk flere barn med dem enn med sin lovmessige kone, Maria Theresa. Hans mest berømte elskerinne var markisen av Montespan, som han hadde sju barn med. Montespan presset ut sin forgjenger med list og sjarm, og skaffet seg en suite i slottet i nærheten av kongen, som hadde en egen dør inn til henne. Det er blitt sagt at Ludvig var så betatt av henne at han elsket med henne tre ganger om dagen, og han kledde av henne før selskapsdamene hennes var ute av rommet.
En skandale som raste i fem lange år, fra 1677 til 1682, frarøvet imidlertid Montespan både posisjon og makt. Den giftige affæren impliserte mange adelige og mange i kongens indre krets, og handlet om drap ved hjelp av forgiftning og heksekunst. Mystiske dødsfall blant adelen førte til arrestasjoner av flere klarsynte. Det var også alkymister som hevdet å ha solgt gift til medlemmer av hoffet, og som skulle brukes til å kvitte seg med rivaler. En kvinne som ble arrestert, La Voisin, forklarte at hun solgte gift til Montespan for at hun skulle beholde kongens gunst. I alt var det 442 mistenkte i skandalen, og 36 ble henrettet, 23 landsforvist og fem sendt i galgen. Selv om Montespan aldri ble tiltalt og det ikke fantes bevis utover La Voisins erklæring, var omdømmet hennes skadet. Kongen trakk seg unna, og rivalene var raskt ute med å overta både posisjonen og kongen.
Dette var langt fra den eneste skandalen i Versailles; rykter om at dronningen hadde født et mørkhudet barn, hemmelige homoseksuelle affærer i hagen, og kongens anstrengte forhold til sin teatralske lillebror som likte å kle seg i dameklær, dominerte hoffet i perioder. Ludvig forsikret imidlertid at han alltid hadde kontrollen, og at han visste alt som foregikk. Dette gjorde han med en tidlig form for spionasje; han ansatte spioner som fungerte som øyne og ører inne i slottet. Hans kodeknekkere fanget opp alle brev som ble skrevet, og det var til og med spioner som søkte gjennom kvinnenes undertøy for å se om de fremdeles hadde eggløsning. Da folket oppdaget dette utviklet de sine egne, hemmelige koder. Ludvig gikk et skritt lenger og leide inn verdensberømte matematikere som laget koder og knekket de kodede brevene i et hemmelig rom som ble kalt det svarte rommet. Utenfra var alt dette skjult av hoffets etikette, men Ludvig stolte ikke på menn med høy rang, og han regjerte ved hjelp av dårlig skjulte trusler.
I den fjerde og siste byggeperioden i Ludvigs regjeringstid ble det kongelige kapellet bygget, i tillegg ble det gjort endringer i kongens gemakker. Da kapellet var ferdig i 1710, stoppet nesten all byggeaktivitet i Versailles. Kongen var nå i 70-årene, og han hadde gjennomført noe som var nesten utenkelig da han var ung. Han hadde beholdt kontrollen og styrt et fullstendig monarkistisk herredømme i et land som var på bristepunktet. Han gjorde også Frankrike til en ledende stormakt i Europa ved å berolige et aristokrati som hadde gjort opprør mot hans far da han var barn. Han klarte det ved å ganske enkelt plassere dem i et overdådig, forgylt bur som het Versailles.
