Senkingen av «HMS Hood»

24. mai 1941 sank den britiske slag­krysseren HMS «Hood» i Danmarkstredet. Av en besetning på 1418 mann ble bare tre overlevende funnet.

Tidlig om morgenen, den 24. mai 1941, ca kl 06.00, sank den britiske slagkrysseren HMS «Hood» i Danmarkstredet, det stormfulle havstykket mellom Island og Grønland. I en kort, men dramatisk artilleriduell med det tyske slagskipet «Bismarck» og hennes følgeskip, den tunge krysseren «Prinz Eugen», fikk «Hood» flere treff av både 8” og 15”granater og sank i løpet av få minutter etter en eksplosjonsartet brann.

Dette er historiens tørre fakta. Hvordan det egentlig foregikk og i det hele tatt kunne skje, har imidlertid vært gjenstand for debatt, faktisk helt fram til i dag. Jeg skal i denne artikkelen prøve å beskrive bakgrunnen for hendelsene og også førsøke å gi en framstilling av selve slaget, basert på både gamle og nye kilder.

Sjokktilstand

Senkingen av «Hood» etterlot seg et britisk admiralitet i sjokktilstand, en følelse som også spredte seg i befolkningen ettersom saken ble kjent. «The Mighty ’ood», som hun het på folkemunne, til da verdens største marinefartøy og det britiske imperiets stolthet og «showcase» gjennom mer enn 20 år, hadde plutselig opphørt å eksistere. Et kort kommuniké fra det britiske admiralitetet kl. 21 den 24. mai summerte opp slik:

«British naval forces intercepted early this morning off the coast of Greenland German naval forces including the battleship «Bismarck». The enemy were attacked and during the ensuing action H.M.S «Hood» (Captain R. Kerr, C.B.E, R.N) 0 wearing the flag of Vice-Admiral  L. F. Holland, C.B, received an unlucky hit in a magazine and blew up. The «Bismarck» has received damage and the pursuit of the enemy continues. It is feared there will be few survivors from «Hood»…».

Utvikling i Royal Navy

For å forstå bakgrunnen for hendelsene og kanskje særlig hvorfor «Hood» navigerte som hun gjorde i de skjebnessvangre minuttene før hun sank, er det nødvendig å gå litt tilbake i tid.

I de første årene av første verdenskrig arbeidet det britiske admiralitetet med et konsept som skulle samle de beste egenskapene ved både slagskip og den spesielle britiske «slagkrysseren» i en ny klasse av skip, kalt «Hood»-klassen. Den skulle ha samme bestykning og pansring som de tunge slagskipsklassene og i tillegg kunne prestere hastigheter på +30 knop. For å kunne imøtekomme disse kravene måtte skip i den nye klassen bygges betydelig større og lengre enn skip i sammenlignbare klasser, der kanskje bare ett av kravene ble oppfylt. Kontrakter for tre skip i klassen ble til slutt inngått og de ble døpt «Hood», «Howe» og «Rodney» (sistnevnte ble senere skilt ut i en egen klasse og fikk søsterskipet «Nelson», for øvrig de to eneste britiske skip noensinne med 16” kanoner.)

«Hood»-navnet stammet fra en gammel engelsk familie med rike tradisjoner i Royal Navy, og skipet som her omtales var det tredje i rekken til å bære det distingverte navnet. Kjølen til den nye superkrysseren ble strukket i slutten av mai 1916, mens Jyllandsslaget ennå pågikk, 31. mai–1. juni.

«Hood»s designparametere ga henne først et deplasement på 36 000 tonn, men det ble senere økt til 41 200. Skipets «length overall» som det kaltes, ble på hele 262,13 meter, til da verdens største marine fartøy. Nye Brown-Curtis dampturbiner genererte 150 000 hestekrefter over fire akslinger, noe som ga henne en ”sustained speed” på 31 knop. Hovedskytset på et slagskip i «Hood»-klassen besto av åtte 15” Vickers-Armstrong Mk 1 kanoner, fordelt på fire doble kanontårn. Hvert kanonløp veide innpå 100 tonn og var nesten 17 meter langt. Den roterende vekten av hvert tårn var 1000 tonn, montert på solide rullelagre og holdt på plass i fundamentet kun av egen vekt. Sekundærskytset besto opprinnelig av 12 5.5” Mk1 kanoner fra Coventry Ordnance Works. Disse ble imidlertid i 1940 skiftet ut med fire-toms «Dual Purpose»-kanoner, tiltenkt både luft- og sjømål. I tillegg var «Hood»-skipene utstyrt med et antall maskingeværer og to torpedorør, ett på hver side, på høyde med stormasten.

Tekniske forbedringer med hensyn til bl. a. pansring og brannsikring, på bakgrunn av erfaringer fra Jyllandsslaget, ble utført på «Hood» mens hun ennå var under bygging. I Jyllandsslaget mistet Royal Navy bl.a. slagkrysserne HMS «Invincible» og «Queen Mary» på grunn av ustabilt krutt, antent av ”flash”-branner fra granattreff i kanontårnene. Sikringen innebar økt horisontal pansring over ammunisjonsmagasiner og maskinrom, og også bedret pansring og utforming av hovedskytsets kanontårn. Elevasjonen på kanonene ble økt fra 200 til 300 for å gi større maksimal skyteavstand. Kontraktene på søsterskipene ble imidlertid kansellert i 1917, slik at «Hood» sto igjen som eneste ferdigstilte superslagkrysser i den nye klassen etter første verdenskrig.

Omstillinger …

Fra 1922-39 ble det iverksatt flere programmer av Royal Navy for modernisering og ombygging av de store marinefartøyene. Washington-avtalen av 1922, som satte begrensninger i tonnasjen på marinefartøyer og som var ratifisert av alle de store sjøfartsnasjonene, tillot imidlertid en økning i dette på inntil 3000 tonn per skip ved modernisering og utbedringer.

I 1927 var «Hood» klargjort for et utbedringsprogram som ville gitt skipet enda bedre dekks- og maskinrompansring. Forslaget ble imidlertid forkastet da det på det tidspunktet ville medført for store ombygginger av skipet. Hun lå allerede dypt i vannet etter tidligere utbedringer («The largest submarine in Royal Navy»), og siden hun var et av de siste store fartøyene bygd før Washington-avtalen satte sine begrensninger, hadde «Hood» allerede fått en større grad av beskyttelse enn tilsvarende fartøy i RN. De planlagte, nye utbedringene av «Hood» fikk derfor laveste prioritet.

I 1939 var det nok en gang planlagt overhaling av «Hood», spesielt på grunn av skipets akilleshæl, den tynne dekkpansringen. Denne hadde vært tilstrekkelig i årene etter første verdenskrig, men var forlengst foreldet på grunn av utviklingen innen artilleri i mellomkrigstiden. Imidlertid ønsket ikke Royal Navy å binde opp sine tunge marineenheter for store utbedringer på grunn av krigstrusselen. Kun mindre arbeider ble derfor utført, bl.a. ble  hennes gamle 4” luftvernkanoner i «single mounts» byttet ut med «dual purpose» 5,25” kanoner. Men det viktigste, den sårt tiltrengte økningen av dekkpanseret, ble altså aldri utført.

Etter at «Hood» for siste gang var klargjort ved Portsmouth Dockyard i august 1939, satte hun kurs for Scapa Flow på Orknøyene for å slutte seg til Home Fleets base der.

Noen få uker senere var krigen i Europa et faktum.

Den tyske marinen

Under nazismens framvekst i Tyskland i 30-årene så man gjerne på internasjonale avtaler med forakt. Slike avtaler hindret «Det nye Tysklands» framvekst. Versailles-traktaten, som landet ble tvunget til å underskrive ved fredsslutningen i 1918, var for «Den nye orden» i Tyskland en grov ydmykelse.

Washington-avtalen satte også klare begrensninger for Tyskland på marinefartøyers tonnasje, men i mellomkrigstiden ble slike avtaler notorisk tilsidesatt av tyskerne.

Imidlertid ble det i 1936 ratifisert en ny avtale, «The London Naval Treaty», som økte den tillatte tonnasjen på marinefartøyer. Tyske skipsdesignere grep begjærlig anledningen, og arbeidet med «F»-klassen av slagskip, som «Bismarck» og «Tirpitz» tilhørte, startet. (Arbeidet var faktisk påbegynt i hemmelighet allerede i 1935). I juli 1936 var «Bismarck»s kjøl strukket. Hun ble sjøsatt 14. februar 1939 ved Bluhm & Voss verft i Hamburg, med Adolf Hitler og «Jernkansleren» Otto von Bismarcks barnebarn tilstede.

Full-last deplasementet var nesten 51 000 tonn. Med en maks fart på 30 knop og med sine åtte 15” (380mm) kanoner og 34 andre sekundærskyts og luftvernkanoner, representerte «Bismarck» det ypperste innen skipsdesign på den tiden. I en hemmelig undersøkelse med erobrede tegninger av «Bismarck», foretatt av britiske og amerikanske eksperter i 1942, ble det konkludert med at «Bismarck» var fullt på høyde med og i flere tilfeller overgikk de alliertes motparter, representert ved eksempelvis «North Carolina» og «King George V»-klassen.

Operasjon «Rheinübung»

Ettersom krigen ble intensivert utover i 1940-41, økte det tyske presset mot de allierte handelskonvoiene, både fra ubåter og overflatefartøyer. Det var først og fremst rollen som angriper mot handelsskip «Bismarck» var tiltenkt. Både Hitler og den tyske marineledelse var imidlertid smertelig klar over at de var Royal Navy langt underlegne i antall enheter, og aldri ville klare seg i en direkte konfrontasjon med sin motpart. Royal Navy hadde en inngrodd respekt som en formidabel motstander hos sjøfartsnasjoner over hele verden. De tyske marineenheter hadde derfor streng ordre om å for enhver pris prøve å unngå åpen kamp med Royal Navy. Etter sukssessrike tokt mot handelskonvoiene i det vestlige atlanterhav med krysserne «Scharnhorst» og «Gneisenau», fikk viseadmiral Günther Lütjens, en utilnærmelig men korrekt marineoffiser, flaggkommandoen over den tyske marines stolthet, det nye slagskipet «Bismarck». Et nytt tokt mot handelskonvoiene ble umiddelbart planlagt i marineledelsen, og som en logisk følge av andre operasjoner fikk det nye toktet kodenavnet «Rheinübung» – «Øvelse Rhinen».

I grålysningen den 19. mai 1941 slapp «Bismarck» fortøyningene ved sin base i Gotenhafen og kurs ble satt opp gjennom Kattegat mot de allierte handelsrutene nordvest for Island. Operasjon «Rheinübung» var i gang.

«Bismarck» oppdages!

Den britiske admiral og «Commander-In-Chief, Home Fleet» sir John Tovey visste, takket være en tidlig etterretningsrapport, at «Bismarck» sammen med den tunge krysseren «Prinz Eugen» og flere mindre eskortefartøyer, var gått nordover. (Kampgruppen ble faktisk oppdaget allerede ved Sør-Sverige og melding gikk umiddelbart til admiralitetet i London. Man har aldri helt brakt på det rene hvorfor Lütjens valgte nettopp denne lett oppdagelige ruten oppover langs svenskekysten.) Et foto-rekognoseringsfly fra Royal Navy hadde flaks og oppdaget «Bismarck» i Grimstadfjorden utenfor Bergen. Merkelig nok bunkret ikke «Bismarck» når anledningen var der, noe som kom til å spille en avgjørende rolle senere.

Spørmålet for Tovey som da gjensto var: Hvilken vei seiler «Bismarck»? Velger hun stredet mellom Færøyene og Island, eller Danmarkstredet, den relativt trange passasjen mellom Island og Grønland? Tovey sendte de tunge krysserne «Norfolk» og «Suffolk» til å patruljere i Danmarkstredet, mens krysserne «Manchester» og «Birmingham» skulle dekke Færøyene-Island stredet. Han delte sine tilgjengelige tunge skip i to grupper. «Hood» og det helt nye slagskipet «Prince of Wales» i én gruppe, slagkrysseren «Repulse» og «PoW»s søsterskip «King George V» i en annen. På denne måten antok han at det burde være gode muligheter for å oppspore «Bismarck» i enten den ene eller andre passasjen.

Avreise for «Hood»

«Hood»s siste ferd begynte kl. 00.50, torsdag 22. mai 1941. Etter at de tunge ubåtnettene av stål ble trukket tilbake fra munningen av Hoxha Sound på Scapa Flow, gikk «Hood» ut i spissen for «Prince of Wales» og en eskorte på seks destroyere. I dårlig vær og tung sjø fikk kampgruppen ordre fra admiralitetet om å gå til Hvalfjord på Island først, for å prøve og stanse «Bismarck» derfra. Slik situasjonen utviklet seg ble gruppen imidlertid værende til sjøs. To av destroyerne ble detasjert den 23. mai da de ikke kunne holde følge med de større skipene i det dårlige været.

Den 23. mai kl. 20.02 mottok kamp-gruppen melding fra krysseren «Suffolk» om at fienden var oppdaget og besto av ett slagskip og en krysser på kurs 240, i en avstand av 560 km rett nord for kampgruppen. 38 minutter senere meldte også Norfolk samme kontakt.

Krysseren «Suffolk» hadde, som et av de første skip i Royal Navy, fått installert langtrekkende følgeradar, nå med roterende antenner som bedret retningsbestemmelsen. Installasjonen hadde til da vært strengt hemmeligholdt og det kom fullstendig overraskende på den tyske marineledelse at Royal Navy hadde «over-horisont»-radar. Fra da av klarte ikke «Bismarck», med unntak av et tidsrom på cirka ett døgn, å riste av seg sine forfølgere.

Ved 20.30-tiden den 23. mai kom «Norfolk» ved ett tilfelle innenfor rekkevidde av «Bismarck»s kanoner og ble satt under ild, men klarte å unnslippe i en tåkebanke. Imidlertid ble «Bismarck»s egen radar satt ut av funksjon på grunn av vibrasjoner fra skytset. «Prinz Eugen» ble derfor kommandert fram i tet for å være «Bismarck»s «øyne» da «Prinz Eugen»s radar var intakt. De tyske skipene byttet altså plass. Dette historiske faktum har vært lite påaktet til nå, men kom til å spille en avgjørende rolle i den påfølgende kampen mot de britiske styrkene, som vi snart skal se.

Kl 20.54 satte den britiske kampgruppen med «Hood» i spissen opp farten til 27 knop. Litt etter gikk det ut melding til resten av destroyerne om å snu hvis de ikke kunne holde følge.

24. mai 1941 – «Klart skip!»

Kl. 00.15 ble det signalisert «klart skip» og mannskapet på «Hood» og «Prince of Wales» ble kommandert til sine kampstasjoner. «Suffolk» rapporterte kl. 02.56 sin avstand til «Bismarck» å være 28 000 meter, og kampgruppens kurs ble lagt om til 2200 kl. 03.21 og deretter til 2400 kl. 03.42. «Hood»s avstand til den tyske kampgruppen var på dette tidspunkt cirka 37 km, men de to gruppene nærmet seg hverandre raskt med en kombinert fart på nesten 60 knop. En ny kursendring kl. 05.37 til 2800 gjorde vinkelen mellom gruppene enda spissere, og avstanden minket nå raskt. Kl. 05.52 var avstanden nede i cirka 25 000 meter, og Holland om bord i «Hood» ga ordre om forberedelse til å åpne ild. I ildordren pekte han ut det ledende skipet i den tyske gruppen som hovedmål. Dette skulle vise seg å være en fatal feiltakelse, siden «Bismarck» og «Prinz Eugen» jo hadde byttet plass. Imidlertid hadde de drevne artillerioffiserene på «Prince of Wales», som lå noen kabellengder aktenfor «Hood», korrekt identifisert det bakerste skipet som «Bismarck». Men nå skjedde ting i rask rekkefølge …

Åpningssalven fra «Hood» mot det framste av de tyske skipene kom bare fra A- og B-tårnene på fordekket. På grunn av «Hood»s kurs var ikke  «skuddvinduet» for de aktre tårnene, X og Y, «åpent» ennå. «Hood» skjøt med sine 1920 punds panserbrytende granater, i stand til å detonere med ødeleggende kraft dypt inne i et skip, men kanonene var dessverre innsiktet på et strategisk feil mål.

Kaptein Leach om bord på «Prince of Wales» fulgte dramaet gjennom kikkerten, men hadde så stor tiltro til sine offiserer at han valgte å ignorere ordren fra «Hood». Kl. 05.53 åpnet også «Prince of Wales» ild med sine seks framre 14” kanoner, men nå mot det viktigste målet, «Bismarck». Men hvorfor valgte Holland om bord på «Hood» å vente så lenge med kursendringen som kunne ha «åpnet» skuddvinduet også for X- og Y-tårnene? Her ligger en del av den kritikken som i ettertid er framsatt mot admiral Hollands disposisjoner i denne kritske fasen av slaget. Nyere undersøkelser, bl.a. ved en nøye gjennomgang av «Prince of Wales»’ logg og undersøkelser av «Hood»s kurs og fart, peker på at han vanskelig kunne ha handlet annerledes. Holland var klar over «Hood»s akilleshæl, den tynne dekkspansringen, og forsøkte så raskt han kunne å få skipet inn i immunitetssonen 4, hvor nedslagsvinkelen til «Bismarck»s granater ville (i teorien) være for flat til å kunne slå igjennom dekkspanseret.

«Bismarck» i skuddposisjon …

Om bord på «Bismarck» forsto nå Lütjens og hans offiserer at de hadde et slag å utkjempe som ikke kunne unngås, til tross for ordrene om nettopp det. (Lütjens var faktisk overrasket over å påtreffe britiske marineenheter i det som kan kalles ”Storbritannias bakgård”, og det er forbausende at den tyske overkommandoen hadde så dårlig etterretning på dette punkt.)Avstanden mellom kampgruppene var nå nede i 24 000 meter og minket raskt. Lütjens ga ordre om en 650 kursendring, nå til 2000, for å gi sine kanoner bedre skuddvinkel. Den nye kursen åpnet nå faktisk muligheten for de tyske fartøyene til å utføre «Crossing the T»-manøvren. Han ga deretter tillatelse til å åpne ild så snart kursendringen var gjennomført.

«Prinz Eugen» var det første av de to tyske skipene som skjøt, kl. 05.53, en full bredside med alle åtte kanoner på én gang. Ildgivningen var uhyre presis, og hun oppnådde raskt dekkende salver på «Hood». «Prinz Eugen» hadde moderne, hurtigskytende kanoner med en skuddtakt på fire salver i minuttet per batteri og en omladehastighet på bare 15 sekunder per kanon. De 256 kilo tunge 8” granatene hadde en utgangshastighet på 3000 fot per sekund, nesten like raskt som en riflekule. Selv om vekten av 8”granatene, skudd for skudd, var langt lavere enn for de større 15” granatene til «Hood» og «Bismarck», kunne de gjøre stor skade på lettere pansrede deler av et skip eller vitale deler i overbygningen. Fremdeles skjøt de britiske fartøyene mot hvert sitt mål, uten å treffe. Faktisk reduserte de på denne måten sine statistiske muligheter til å få inn treff, ved å fordele ildkraften på to mål. Klokken var nå blitt 05.55, og avstanden mellom «Bismarck» og «Hood» var nede i 22.000 meter.

«Bismarck» skyter!

De tyske kanonmannskapene på «Bismarck» gjorde nå de siste finjusteringer av kanonenes retning og høydevinkel, med oppdaterte skytedata fra plottet i ildledningssentralen. Da justeringene var gjennomført, åpnet «Bismarck» ild mot «Hood» med fire av sine 15” kanoner. Gjennom hele trefningen skjøt «Bismarck» kun fire-kanoners salver, aldri fulle bredsider, noe som også stemmer med observasjoner av nedslagene gjort fra «Prince of Wales». På den avstanden tok det 34 sekunder for de 1760 punds panserbrytende granatene å nå fram til målet.

«Hood»s siste minutter …

På «Hood»s bro så kadett Dundas den første salven fra «Bismarck» lande, kloss ved styrbord baug, nesten helt korrekt for avstand. På «Bismarck» ble nedslagene observert, og justerte opplysninger om «Hood»s kurs og fart ble sendt fra kikkerter og måleinstrumenter i overbygningen til den armerte ildlednings-sentralen dypt nede i slagskipet. Der ble nye skytedata beregnet og sendt ut på nytt til kanonene.

Om bord i «Prince of Wales» kunne man nå observere perfekte «dekkende» salver fra «Bismarck», med «Hood» i midten av nedslagene, akkurat slik skyteinstruksen sa at skuddbildet skulle være. Tilsynelatende uskadd seilte «Hood» videre med vannsøyler høyere enn mastene på begge sider av skipet, men det oppsto nå brann på båtdekket i den lagrede 4” ammunisjonen der. Admiral Holland på «Hood» ga ordre om å vente med å slokke til ammunisjonen hadde brent ut. Hans neste flaggkommando, utført kl 05.59, var den mye omdiskuterte kursendringen 9 «200 babord», noe som endelig åpnet «vinduet» for «Hood»s X- og Y-tårn. «Hood» og «Bismarck» seilte nå på nesten parallelle kurser, men «Bismarck» hadde skutt seg inn. Tre salver ble avfyrt fra «Bismarck» i rask rekkefølge, og kl 06.00 landet «Bismarck»s siste fireskudds-salve mot «Hood», den femte totalt. Signalgast Ted Briggs, den ene av de tre overlevende fra «Hood» , hadde full utsikt til hendelsene fra sin stasjon på kompassplattformen og forteller:

«…Kaptein Kerrs ordre etterfulgte Hollands: ’Open fire!’ Fra kontrolltårnet over oss kunne vi høre artillerioffiseren brøle ‘SHOOT!’, og varsel-gonggongen svarte med ‘ting-ting-ting’ før «Hood» spydde ut sin første salve med et øredøvende brøl og etterlot en sky av brun kordittrøyk som blåste forbi oss på kompassplattformen …

Plutselig kom en rapport fra kontrollposisjonen: ‘Vi skyter på feil skip. «Bismarck» er til høyre, ikke venstre!’. Holland mistet ikke fatningen, men ga sin ordre med samme monotone stemme: ‘Skift over til høyre mål’…»

I løpet av de neste to minuttene greide «Hood» å avfyre seks salver mot «Bismarck» med A- og B-batteriene på fordekket. Det er litt kontrovers om hvorvidt «Hood» fikk inn treff på «Bismarck» med disse salvene. Ted Briggs mente å observere en svak glød gjennom røyken, men var ikke sikker. I løpet av disse minuttene fikk også «Prinz Eugen» sannsynligvis inn treffet på «Hood», som startet den tidligere omtalte brannen på båtdekket.

Ted Briggs: «…Det var nå Holland forsøkte å få bæring på våre X- og Y-tårn …’Tyve grader babord’ lød kommandoen. Yeoman Carne sendte ordren videre til flaggdekket «Two blue» – flagg nr. 2 gikk til værs på signalråen. Idet «Hood» la over kom brølet fra X-tårnet, men tvillingen Y var fremdeles stille… Et blendende lys feide plutselig forbi oss utenfor kompassplattformen. Jeg ble løftet opp og slengt med hodet først i dekket … da jeg reiste meg så alt annerledes ut og «Hood» hadde ti grader slagside til styrbord. Jeg hørte rormannens stemme gjennom talerøret rope til vaktoffiseren: ‘Styringen er borte, sir!’ Kerr kommanderte umiddelbart: ‘Skift over til nødstyring!’ Holland var tilbake i stolen sin mens «Hood» langsomt rettet seg opp. ‘Takk himmelen for det’, mumlet jeg, men ble skrekkslagent vitne til at rullingen fortsatte over til babord, inntil vinkelen nådde førtifem grader … da vi skjønte at hun aldri ville rette seg igjen, begynte vi å ta oss ut av styrbord dør …

Holland satt sammensunket i stolen sin og stirret rett framfor seg, fullstendig utslått. Jeg klarte å klatre ned stigen fra kompassplattformen til admiralsbroen hvor sjøen kom opp for å møte meg … i sjøen snudde jeg meg og så «Hood»s baug stikke rett opp og henge litt i luften før hun sank …»

Konklusjoner

Det er nå med sikkerhet fastslått at den første brannen på båtdekket ikke egentlig var skyld i at «Hood» sank. Flere scenarier har vært drøftet, blant annet om torpedo-stridshoder som var lagret under båtdekket kunne ha blitt antent av direkte treff fra tunge granater. Man har imidlertid kommet til at dette er usannsynlig. Stridshodene ville ikke ha vært tilstrekkelige til å detonere alle magasinene lenger ned i skipet på én gang. Fra «Prince of Wales» observerte man nedslagene fra «Bismarck»s granater, og i hvert fall i den femte salven manglet det nedslag i sjøen. Mye tyder på at minst én granat fra denne salven gikk inn gjennom det tynt pansrede båtdekket, og at det var eksplosjonen herfra som kastet Ted Briggs i dekket. Like etter var katastrofen et faktum.

Kaptein Leach på «Prince of Wales» sa senere i sin sjøforklaring:

«Jeg hadde akkurat observert en salve fra B. som så ut til å bestå av to skudd for kort og ett over, eller motsatt, på høyde med stormasten. Men jeg fikk bestemt inntrykk av at noe traff «Hood» da, litt foran og til styrbord for stormasten …»

Påfallende nok har få av de som observerte duellen fra «Prince of Wales» meldt om kraftig lyd fra den siste eksplosjonen, noe som tyder på voldsom brann men ikke eksplosjon. Det ble observert en voldsom ildsøyle midtskips, høyere enn mastene, og store mengder røyk som ventilerte ut av alle åpninger fra maskinrom og overbygning. Brannen var så voldsom at skipet brakk i to og faktisk sank i to halvdeler i løpet av få minutter. Nyere undersøkelser tyder også på at brannen startet i kordittlageret for 4” magasinet under båtdekket og deretter spredte seg eksplosivt til det nærliggende 15” magasinet. En eksplosiv utvidelse av gasser under dekk sprengte skottene inn til maskinrommene og ventilerte ut åpninger herfra. I løpet av sekunder under denne ildstormen kollapset hele akterskipet. Selve ammunisjonen detonerte ikke, bare korditt-drivladningene som «Hood» hadde over 100 tonn av om bord. Sannsynligvis var dette årsaken til at så få store eksplosjoner ble observert.

I et leserinnlegg i The Times like etter at «Hood» sank, skriver innsenderen at det ikke var det minste feil med verken skipet eller mannskapet. Hun sank fordi:

«… she had to fight a ship 22 years more modern than herself. This was not the fault of the British seamen.»

F.eks. var «Hood»s ildledningssutstyr, (med f.eks ”Dreyer” plottebord) fremdeles av første verdenskrig-type og fullstendig utdatert i forhold til «Bismarck»s, noe som kan ha gjort at det tok lenger tid for «Hood» å skyte seg inn på «Bismarck». Det britiske admiralitetet, fremdeles i sjokktilstand, valgte å katalogisere brevet som en del av den offisielle forklaringen …

Etterord

Få, hvis noen, dokumenterte hendelser fra marinehistorien kan vel måle seg med denne i dramatikk. Hva som videre skjedde med «Bismarck» og «Prinz Eugen» er kort fortalt dette:

Etter at «Hood» sank måtte «Prince of Wales» trekke seg tilbake med skader etter en kort skuddveksling med «Bismarck». Bl.a. gikk en 15” granat tvers gjennom broen på «Prince of Wales», riktignok uten å eksplodere, men den kinetiske energien tok livet av alle som oppholdt seg der, med unntak av kaptein Leach. Men før det skjedde, fikk «Prince of Wales» inn et heldig treff under vannlinjen i «Bismarck»s baug, som gjorde at hun tok inn vann og etter hvert måtte redusere farten. Det viste seg umulig å tette hullet, og skottet ble avstengt. Dette blokkerte også for bruk av framre bunkerstanker, som ironisk nok inneholdt like mye verdifullt drivstoff som «Bismarck» hadde latt være å bunkre under oppholdet i Norge. Fartreduksjonen gjorde at «Bismarck» uansett ikke ville greid å nå inn til franskekysten, hvor hun ville fått flystøtte. På et tidspunkt detasjerte «Bismarck» «Prinz Eugen», som fortsatte ut i Atlanterhavet på egen hånd. Etter krigen ble «Prinz Eugen» overtatt av US Navy og bl.a. brukt som målfartøy under atombombe-prøvesprengningene på øya Bikini.

Alle tilgjengelige enheter i RN ble satt inn i jakten på «Bismarck», både hangarskip-baserte fly, slagskip og andre overflatefartøyer av forskjellige typer. Hun ble til slutt senket den 27. mai utenfor den franske atlanterhavskysten. Treffet fra «Prince of Wales» i baugen sammen med en heldig torpedo fra et Swordfish-fly som ødela styringen, gjorde til slutt «Bismarck» umulig å manøvrere. Tungt artilleri og torpedoer sto for senkingen på kloss hold, som av mange ble betraktet som en uverdig slakting av et allerede dødsdømt skip.

Av «Bismarck»s besetning på over 2000 mann ble bare drøyt 150 reddet av britiske fartøyer. Mange sjøfolk lå ennå i vannet og kjempet da det kom inn melding om ubåtobservasjon i farvannet, noe som imidlertid aldri ble sjekket ut. De britiske fartøyene valgte da å trekke seg tilbake og overlot resten av det tyske mannskapet til sin skjebne.

Artikkelforfatteren

Arne Rolstad er amatør-marinehistoriker og forfatter av mange artikler om marinehistorie.

Artikkelen er hentet fra bokasinet Sjøkrig.