Sannheten bak Englands største legende.
Dristige rømninger, grusomme kjeltringer, tapre frihetskjempere, kjærlighet på tvers av klasseskiller – historien om Robin Hood har det hele. Men spørsmålet som har fått historikere til å gruble i flere hundre år, er om alle disse eskapadene er produkt av en fiksjonsforfatters frodige fantasi i middelalderen, eller om de kunne ha sin rot i historisk virkelighet på en eller annen måte? Med andre ord, har det noen gang eksistert en virkelig Robin Hood?
Hver generasjon har sin yndlings-Robin Hood. For dem i en viss alder er han Kevin Costner, som skyter en glødende pil med ufeilbarlig presisjon til tonene av Bryan Adams’ megahit «Everything I Do, I Do It For You». For lesere av eldre årgang vil Robin alltid være synonymt med Errol Flynn, den dumdristige, grønnøyde saksiske ridderen, som i 1938-produksjonen forpurret kong Johans usle planer i strålende Technicolor.
For dem med en mindre konvensjonell smak er den arketypiske Robin Hood overhodet ingen mann. I stedet er han en frosk ved navn Kermit som styrter til jomfru Marians redning i Muppet Shows uforglemmelige tolkning av fortellingen om den berømte lovløse i 1979.
Dette er kanskje tre svært forskjellige produksjoner, men hver av dem vitner om den spektakulære suksessen til det som må være verdens ultimate historie om en fredløs. Robins treffsikre piler har pirret publikums fantasi helt siden fortellingen om ham ble fortalt en eller annen gang, et eller annet sted, i dypet av middelalderen. Og flere århundrer senere viser hans tiltrekningskraft ingen tegn til å minke.
HISTORIEN
Det finnes nesten like mange versjoner av Robin Hoodhistorien som det er trær i Sherwoodskogen. Men de fleste moderne bearbeidinger av fortellingen starter med Englands tapre og edle konge, Rikard Løvehjerte, på vei til Det hellige land på korstog. Mens Rikard er opptatt utenlands, raner hans onde, grådige bror, Johan, til seg den engelske tronen og slår inn på et terrorregime.
Med assistanse fra den like grusomme sheriffen av Nottingham skattlegger Johan folket sitt så det svir, og fengsler (eller verre) dem som ikke er i stand til eller ikke vil betale. Inni denne heksegryta trer den mesterlige bueskytteren og fredløse Robin Hood. Han bestemmer seg for å gjøre motstand mot Johan og hans onde sheriff. Robin opererer fra en base dypt inne i Sherwoodskogen og leder en geriljakamp mot sheriffens menn, slipper unna deres forsøk på å ta ham og, selvsagt, stjeler fra de rike for å gi til de fattige. Til dette får han hjelp av sine «lystige venner», en gjeng fredløse som blant annet omfatter den velvoksne Lille John, som blir venn med Robin etter å ha beseiret ham i en kamp med staver med jerntopper, og Broder Tuck, en korpulent, jovial kirkens mann med svakhet for god mat og vin. Men De lystige vennene får ikke alt på sin måte. Sheriffen kommer opp med en plan om å ta Robin ved å kunngjøre en bueskytingsturnering på Nottingham Castle. Robin forlater skogens trygghet for å delta i turneringen og vinner, men blir tatt til fange av sheriffens menn og dømt til hengning.
Han går den sikre død i møte inntil adelskvinnen jomfru Marian hjelper De lystige vennene med å redde Robin og bortføre ham med list tilbake til skogen. Snart er Robin tilbake på Nottingham Castle for å redde Marian fra den onde sheriffens klør og vise sin aktelse for kong Rikard, som nettopp har vendt tilbake for å ta tilbake tronen fra sin bror. England er trygt, og Robin og Marian lever lykkelige i alle sine dager.
MANN ELLER MYTE?
Men skjedde noe av dette i virkeligheten? For å svare på det spørsmålet må vi legge det 21. århundret langt bak oss og vende tilbake til den tiden da navnet «Robin Hood» første gang satte sitt preg på et skriftlig dokument. Vi vet at Robin allerede var en litterær figur rundt 1377, fordi han dukker opp, om enn flyktig, i Piers Plowman, et dikt av William Langland. I det erklærer Sloth, den fulle presten, at han kanskje ikke kan sitt Fadervår, men han kjenner «versene om Robyn Hood».
Vi må spole fram til om lag 1450 for å finne den håndfaste referansen til Robin i en skreven tekst. Den kommer i form av balladen Robin Hood and the Monk, som forteller oss hvordan Robin går til messe i St. Mary’s Church i Nottingham, bare for å bli gjenkjent av en munk som han tidligere har ranet på veien.
Robin blir arrestert, og den ikke fullt så heltemodige helten reddes først da Lille John bryter ham ut av fengselet. Disse fortellingene avslører at Robin Hood var en stor del av den britiske bevisstheten på 1400-tallet, men de sier oss lite om han virkelig levde eller ikke. Da må vi lete andre steder, og vi begynner med epokens historiske fortegnelser.
Det er nå ting blir interessante, for det mangler ikke på spor etter menn som potensielt kunne ha vært Robin. Den kanskje mest fengslende av disse figurerer i King’s Remembrancer’s Memoranda Roll of Easter 1262, som rapporterer om benådningen av prioren av Sandleford for å beslaglegge uten fullmakt de personlige eiendelene til en rømling som retten kalte «William Robehod».
Dette var ikke første gang navnet Robin Hood, eller i det minste noe svært liknende, var blitt lest opp i en engelsk rettssal. Nesten fire tiår tidligere, i 1226, holdt den kongelige retten et rettsmøte i York, hvor de idømte en «Robert Hod», som de beskrev som en rømling, en straff av 32 shilling og sixpence.
Kunne en av disse to lovløse ha vært den virkelige Robin? Var den skotske historikeren John Major, som skrev i 1521, inne på noe da han hevdet at Robin var aktiv i 1193–94 samtidig med Johans forsøk på kupp mot Rikard?
Hadde Sloane Manuscripts, samlet av 1700-tallslegen Hans Sloane, rett da de hevdet at den berømte fredløse ble født i Locksley (trolig Yorkshire) i 1160? Det er mulig. Men den brutale sannheten kan være at disse mennene ikke ble referert til som «Robehod» eller «Robert Hod» fordi de var Robin Hood, men fordi det bare var det rømlinger i alminnelighet ble kalt på den tiden – så innebygget var legenden i den nasjonale psyken.
Det at «Robehod» og «Robert Hod» dukker opp i dokumentene, er uten tvil spennende, men det beviser ingenting. Det er faktisk hevdet at «Robin Hood» bare er en sammentrekning av «Robin o’ the Wood», en rent sagnaktig skikkelse med et økenavn som først ble vanlig brukt på 1100-tallet.
DEN SLEMME KONG JOHAN
Men det betyr ikke at hele Robin Hood-historien er uten historisk realitet. Tvert imot, den gir et uvurderlig perspektiv på hvordan livet var i middelalderen – og, mer konkret, hvordan det var å leve under styret til fortellingens beryktede skurk, kong Johan. På en tid da herskere gjerne tok i bruk brutale handlinger, tok Johan (som regjerte fra 1199 til 1216) despoti til nye lavmål. Han påtvang sine undersåtter ruinerende skatter, førte kriger som var umulige å vinne, og kastet sine fiender i fengsel på konstruerte anklager. I en avskyelig barbarisk handling beordret han at to aristokrater, Maud de Braose og hennes sønn William, skulle sultes til døde i et slottsfangehull.
Johan var en straffende, inkompetent, upopulær leder. «Selv helvete blir mer avskyelig av kong Johans nærvær», var kronikøren Matthew Paris’ dom over ham i 1230-årene. Likevel oppnådde Johan noe, ser det ut til, under sitt ulykkelige styre. Det var å gjøre den tidligere utskjelte figuren av en lovløs til småkårsfolks ideal. Under Johans far, Henrik II, hadde fredløse vært folkefiende nummer én. Nå var de helter. Dette bakteppet ga grobunn for at en skikkelse som Robin Hood kunne dukke opp.
Og hvor var det bedre for Robin å føre sin krig mot en skruppelløs konge enn fra dypet av en skog? Ikke bare var det praktisk, skogene var store, ofte ville og enkle å gjemme seg i, men for folk på 1200-tallet også svært symbolske. I middelalderens England var skogene for en stor del kongens private privilegier, underlagt strenge lover og som sådan utrolig upopulære. Å gjemme seg i Sherwood var ikke bare en bra måte for Robin Hood å unngå å bli tatt til fange, for tidlige lesere av fortellingen ville det også ha blitt tolket som en offentlig utfordring mot kongen.
SPØRSMÅL OM GREVSKAP
Enten Robin var en historisk skikkelse eller ikke, var han så visst ikke den eneste lovløse som opererte under kong Johans regjeringstid. Han var heller ikke den mest profilerte, i det minste ikke på 1200-tallet. Den anerkjennelsen må gå til en mektig marki som het Fulk FitzWarin. Fulk og Johan var barndomsvenner, inntil de to hadde en krangel over et sjakkspill.
Den framtidige kongen glemte aldri hendelsen, og da de var voksne, tok han Fulks familiegods fra ham og ga det til en rival, Morys FitzRoger. Fulk myrdet øyeblikkelig FitzRoger og flyktet inn i lovløsheten, en utfordrende handling som gjorde ham beundret i det ganske land. Kunne hans historiske bragder være malen som Robin Hoods historie var basert på?
Kanskje. Kanskje ikke. Men selv om det var tilfellet, portretterte ikke de fleste tidlige balladekomponistene Robin Hood som en type person som ville ha sirkulert i kongelige kretser. Mens Fulk var aristokrat, var trolig den opprinnelige Robin Hood medlem av selveierbøndene, en voksende klasse som lå mellom småbøndene, dem på bunnen av samfunnet, som var bundet til en herre og måtte betale en fastsatt leie for jorda si, og adelen. Før han vendte seg mot lovløsheten, kan de tidlige balladekomponistenes Robin Hood ha eid sin egen jord, han kan til og med ha vært en marki, men han ville ikke ha brutt brød med de kongelige.
Heller ikke ville han nødvendigvis vært en mann fra Nottinghamshire. I flere hundre år har to konkurrerende grevskap – Nottinghamshire og Yorkshire – gjort krav på Robin som sin. Den framtredende plassen til den onde sheriffen i moderne versjoner av historien antyder at det førstnevnte har seiret. Men ikke alt ved denne versjonen av hendelser henger sammen.
For eksempel går sagnet om at Robin Hood og hans Lystige venner lå i dekning i The Major Oak i Sherwoodskogen, på akkord med tanken at treet bare må ha vært et ungtre under den onde kong Johan.
Yorkshires krav kan dermed ikke avvises. Flere ballader fra middelalderen, blant annet A Gest of Robyn Hode og Robin Hood and the Monk, hevder at han ble født i South Yorkshire, og at han opererte ut fra Barnsdaleskogen i samme grevskap. Og en av de mest varige sagnene som er forbundet med Robin Hood-historien, antyder at han også døde der. Robin ble, hevdes det, begravd på området til Kirklees kloster i West Yorkshire etter å ha blødd til døde av en hevngjerrig abbedisse. Da Robin skjønte at han snart skulle dø, fyrte han av sin siste pil fra vinduet i portnerboligen og tryglet Lille John om å begrave ham nøyaktig der pilen falt.
En tegning laget av antikvaren Nathaniel Johnston i 1665 viser en helle dekorert med et kors og inskripsjonen «Her ligger Roberd Hude, Willm Goldburgh, Thoms …» risset inn rundt kanten – på stedet hvor det sies at den fredløse er begravd. Likevel fant sir Samuel Armitage, som undersøkte stedet på 1700-tallet, ikke tegn til noen grav. Han konkluderte derfor med at minnesteinen måtte ha blitt «brakt fra et annet sted, tilskrevet Robin Hood av folketradisjonen».
Så verken Nottinghamshire eller Yorkshire har gjort et ubestridelig krav på å være opphavssted til Robin Hood-legenden. Alt vi kan si med i det minste en viss grad av sikkerhet, er at han var fra Nord-England.
Uansett hvilket grevskap som ga oss Robin Hood, er det liten tvil om at i senmiddelalderen hadde menn og kvinner over hele England adoptert ham som sin egen. Besøk en hvilken som helst valborgsnattsfeiring i landet fra minst 1400-tallet og framover, og det er store muligheter for at du vil ha blitt mottatt av synet av svirebrødre kledd i grønt delta i de enormt populære «Robin Hood-lekene».
Og dette var tydeligvis ikke bare den gemene hops privilegium. Kronikøren Edward Hall forteller oss at for å markere årets valborgsnattsfeiring i 1510 kom den unge kong Henrik VIII inn i dronning Katarina av Aragóns sovegemakk med 11 av sine adelsmenn, «hver av dem med pil og bue, og et sverd og et skjold, som fredløse, eller Robyn Hodes menn».
Selv den store dramatikeren William Shakespeare ble trollbundet av Robin og skrev ham inn i to av skuespillene sine, To herrer fra Verona og Som dere vil ha det. I det siste hører vi at den landsforviste hertugen lever «som den gamle Robin Hood fra England».
VI SER FRAMOVER
Rundt begynnelsen av 1500-tallet skrev John Major: «Jeg tenker meg at de mest berømte røverne, Robin Hood og Lille John, som lå i bakhold i skogen, men kun tok fra de rike, var på høyden. De tok ikke livet av noen mann med mindre han enten angrep dem eller bød dem motstand når de forsvarte sin eiendom.» Her, i to korte setninger, kom Major til kjernen av grunnen til at Robin Hood fortsatt var så populær blant sine landsmenn, fra Shakespeare til påseilede engelskmenn som feirer valborgsnatt med lek og moro.
For dem var han den heltemodige mannen av enkle kår som pekte nese av autoritetene; det trøstende beviset på at absolutt makt ikke alltid seirer til slutt. Et halvt årtusen etter Majors bortgang, og etter å ha erobret Amerika på 1800-tallet, takket være Howard Pyles suksess-barnebok, The Merry Adventures of Robin Hood, har den fredløse fra tåken i middelalderens England blitt et globalt fenomen. Det later til at ideen om en triumferende underdog fremdeles fenger, selv i den digitale tidsalderen.
I dag inspirerer Hood Hollywood-suksesser (Russell Crowe er den siste A-skuespiller til å spille ham, i en Ridley Scott-regissert produksjon fra 2010), sørger for helten i populære videospill og har til og med gitt sitt navn til et skattesystem som tar sikte på å fordele rikdom fra de rike til de fattige.
Vi får kanskje aldri vite om han selv var rik eller fattig, hvor han levde og døde – om han levde i det hele tatt. Men én ting er det ingen tvil om, og det er at Robin Hood er det uimotståelige midtpunktet i en av de varigste og mest besnærende legendene av dem alle.
Du kan lese mer i bokasinet Historiens største mysterier.