På vei til verdens ende

Lei en gammel bobil og opplev New Zealands merkverdige landskap på Nordøya slik få andre gjør – følg landeveiene til svarte sandstrender, glitrende grotter og spektakulære geysirer.

Maoriene kaller dem ma¯kutu, eller trolldom, for i New Zealand er veiene magiske. Det ene minuttet dukker de opp,  folder seg ut langs idylliske fjell for så i det neste å forsvinne mens de pløyer seg dypt inn i  trias-periode-jungler fulle av sølvbregner. Det er et utemmet hjørne av universet som belønner dem som reiser for egen maskin. Med nøklene til en bobil kan førerne – på impuls – lete etter en innsjø de fikk et glimt av gjennom ruten, eller stanse for å klatre opp et berg som de fikk øye på i bakspeilet. For deres seng for natten er aldri langt der framme et sted, men alltid cirka en drøy halvmeter bak dem.

Fang de ville bølgene ved Piha

Når man kjører ut på hovedveien fra Auckland til vestkystbyen Piha, begynner newzealender-fortryllingen å virke. Alle som kjører til dette surfernes fristed, må først passere Waitakere Ranges, en plutselig Edens hage av subtropisk kauriskog som fungerer som en barriere mellom de blinkende lysene fra sivilisasjonen og den utemmede kysten.

Etter 30 minutters kjøring vestover svinger veien seg i korketrekkere oppover fjell dekket av n?¯kau-palmer, noen like enorme som Jacks bønnestengel. Så raser den ned på den andre siden for å møte Pihas stupbratte klipper, der måker hekker i sprekkene. Det er midt på ettermiddagen da bobilen triller inn i Piha, forbi spredte  bordkledde hus, og parkerer foran en strand  hvor bølgene slår inn. Denne vulkanske sanden har superheltstyrke –  den er så jernrik at den vil feste seg på en magnet.

New Zealands surfere trekkes også hit og snakker om stedet i poetiske ordelag som kun matches av selve stedets navn – Piha er det onomatopoetiske maoriordet for smellet av bølgeslag mot baugen på en kano. Byen er så laidback og rolig at den mest sannsynlig ville forsvinne fra kartet dersom surfeklubben ble stengt. Surferne følger en annen klokke enn resten av New Zealand. De står opp med tidevannet, og ved solnedgang er gatene tomme.

Den nasjonale longboardmesteren Zen Wallis, med sitt solblekede, bustete hår uttrykker, er selve symbolet på Pihas surfetype. Han er ute på vannet de fleste dager, fanger bølge etter bølge som blåser inn fra Tasmanhavet, før mørket til slutt sender ham på land. (Han innrømmer til og med at han sover med longboardet ved sengen før konkurranser, fordi det bringer lykke.)

Zen er også surfetrener, har dyp kunnskap om Piha og snakker om bølgene i ærbødige metaforer. Den dominerende pålandsvinden, forklarer han, skaper et potent støt som trekker kun herdede surfegale til byen. «Livet eksisterte i svart og hvitt før sporten kom hit», sier han idet himmelen blir oljeaktig purpur bak ham. «Nå våkner vi hver dag til en kaleidoskopisk bølge av verdensklasse, men uten hordene. Det er som dop.»

Se sankthansormer i Watomo Caves

Bobilen ruller sørover ut av Piha i den tidlige morgendisen. Grå skybanker beveger seg over de blanke åsene og markene hvor hengslete sauebønder samler gigantiske flokker på mer enn tusen dyr.

Verken husdyrene eller terrenget på vestsiden av Nordøya ville sett malplassert ut i Wales. Eviggrønne daler og gropete beitemarker omgir éngatesbyen Waitomo, mens rufsete jordbruksland og treskur inngir fred og ro litt lenger unna veikanten. Husdyrflokker døser på mosedekkede skrenter mens lokale bønder ser en rugbykamp i byen. Stedet er rolig, fredelig og tilsynelatende ikke spesielt interessant – det avslører ikke noe om de usedvanlige skattene som er skjult under matjorda.

Selv i et land som er så geografisk velsignet som New Zealand, har  Waitomo Caves en spesiell status. De er et nettverk av ubegripelige, bekmørke ganger som lenge har vært hellige for maoriene, men også for huleforskere som Angus Stubbs, en tredjegenerasjons bonde som har blitt en hulemann av vår tid. I de siste 20 årene har han funnet fred i porøse huler og jette-
gryter. De er Nordøyas katedraler, sier han, skapt gjennom årtusener med vannerosjon og nå hjem for en underjordisk elv og labyrintiske tunneler.

Den lokale kawhia-stammen brukte områdets kalksteinskatakomber som gravsteder for å få tilgang til livet etter døden, men viktorianerne var mer interessert i hva de kunne ta. De plyndret grottene en etter en og gravde opp museumskuriositeter og skjelettene til enorme moafugler. De var fugler som ikke kunne fly, og ble jaktet på av maoriene til de ble utryddet. Knoklene fikk en særdeles god pris på en auksjon i London.

Angus leder an nedover inn i Ruakuri Cave, og sola forsvinner brått bak en idet en luke lukker seg. Vi presser oss gjennom smale åpninger og inn i en romslig obsidiansvart hangar. Øynene venner seg gradvis til mørket, og så dukker de opp: tusenvis av underjordiske stjerner lyser opp det hvelvede galleriet som et underjordisk glassmaleri.

«Disse små fyrene er akkurat som deg og meg», sier Angus og lyser en lommelykt mot sankthans-ormene, som maoriene opprinnelig kalte «titiwai» – vannstjerner. «Ikke så fine når lyset er på, men vakre når det er mørkt.»

New Zealand, oppslag

Slapp av ved Tauposjøen

En kjøretur på Nordøya innebærer å møte skilt som forteller New Zealands historie – en merkelig blanding av byer oppkalt etter skotter og engelsk­menn som led av hjemlengsel – Hamilton, Hastings, Cambridge, New Plymouth – og rytmiske maori­landsbyer: Matamata, Whatawhata, Mangatangi.

Fra Waitomo Caves går veien til Tauposjøen sørøstover inn på State Highway 30. Den ruller over ferister og åser som er foldet som trekkspill, inn i den sentrale delen av Nordøyas jordbruksland, duggvått og grønt av vegetasjon. Snart går land-skapet over i vulkanske rygger og treløse fjelltopper, og veien kommer fram til Tauposjøen, en av de  vakreste innsjøene på den sørlige halvkule.

Innsjøen fyller krateret til en forhistorisk vulkan og ble skapt av et av de største utbruddene i historien – utbruddet som blåste ut så mye  oppsmuldret bergmasse at det ville ha fått Krakatoa til å se puslete ut. Idet Taupo dukker opp over dashbordet, ser den mer ut som et hav enn en innsjø. Den er så stor at vannet og himmelen blander seg som vannfarger, og så bred at jorda bøyer seg over overflaten som en skje.

Utenfor Taupo, i byens nordlige utkant, ligger verkstedet til Delani Brown, en mestertreskjærer som lager allegoriske totemer inspirert av innsjøen og av maorienes skapelsesmyte om Ranginui, himmelens far, og Papatu¯a¯nuku, jordas mor.

«Treverket kan ta meg i hvilken som helst retning», sier han og  fester en klumpete kloss forsteinet sumpkauri i en skrustikke. «Så jeg må høre godt etter.» I løpet av ettermiddagen gjennomgår klossen gradvis en metamorfose til en snirklet talisman. Delani bruker meiselen sin som en tynn pensel og risser og skjærer i klossen med stor varsomhet. På nært hold har den utskårede linjer over pannen – hver rille simulerer områdets energi av elver, kløfter og forkastninger.

Stolt over resultatet kikker Delani ut mot Taupo-sjøen. «Ko wai koe?» spør han meg. «Hvilke vann kommer du fra?» Det er en tradisjonell hilsen som kommer fra whakapapa, det grunnleggende prinsippet for genealogi som gjennomsyrer hele maorikulturen. Han nøler et øyeblikk før han peker på innsjøen. «Det er mitt univers», sier han. «Rett der ute.»

Det er ikke bare maorier som Delani som har blitt forhekset av  Great Lake Taupo-regionen. Helt siden de første stammene kom i kano på 1200-tallet, har de lavtliggende landsbyene rundt innsjøen tiltrukket seg nykommere. Blant akasietrærne er det nå pensjonater, gallerier, økologiske vingårder og ølbryggerier, hvor feriegjester tilbringer flere dager. Mange tar båtturen til klippene ved Mine Bay, for å se et praktfullt gudeansikt som er skåret inn i klippeveggen.

Før det blir mørkt, er bobilen tilbake på veien, og de neste 48 kilometerne fyker av sted i takt med radioens popmusikk. Vi svinger sørover mot byen Turangi, parkerer ved stranden og tenner grillen under skinnet fra halvmånen. Middagen er grillede lammekoteletter skylt ned med kald boksøl.

New Zealand, oppslag

Utforsk de dampende undrene i Rotorua

Det er daggry og veien bukter seg nordover på vei mot spabyen Rotorua. Byen ligger nede blant sølvskinnende kraterinnsjøer i alle fasonger og størrelser og er kjent for sitt svovelrike badevann og sine fantastiske maorilegender.

Rotoruas mest minneverdige folkeeventyr fortelles av 71-årige Auntie Josie Scott, en maori-eldste i Nga¯ti Whakaue-stammen. Historiefortelling er en stor del av livet i Rotorua, forklarer hun, og få forteller dem bedre enn henne. Hun leder kulturelle vandreturer rundt i den historiske bebyggelsen Ohinemutu i utkanten av Rotorua – ifølge henne det mest energigivende stedet på jorda.

«Det er en magnetisk kraft som gjør det umulig å dra herfra», sier hun idet en geysir bak henne slipper ut damp. «Grunnen lever, og det holder oss her.» Mens vi rusler rundt i maorilandsbyen, forbi den kirsebærrøde og hvite kirken St. Faith’s Anglican Church, peker hun på utendørs badeskur og et termisk basseng i enden av en nabos hage. «Varmen er det som brakte stammen vår hit første gang. Bare ikke gå for nær, du vil ikke ha noen termisk aktivitet i rumpa di.»

Rotorua har et komplisert forhold til vannet sitt – livet her er ikke risikofritt. Det finnes mer enn 1200 hvesende geotermiske steder i området, og 500 bassenger og 65 geysirer bare i Whakarewarewa Valley. Varme kilder kan sprute høyere enn en seksetasjes bygning. Ikke desto mindre setter lokalbefolkningen pris på turistinntektene de genererer. Daglig er det grupper ved den marengs-formede Lady Knox-geysiren i Wai-O-Tapu, hvor skummet bruser mot himmelen og damp kommer opp fra bakken, før den bølger over åssiden og blåser med et apokalyptisk raseri.

Andre steder i Wai-O-Tapu synes geysirene – de villeste på den sørlige halvkule – til å danse og synge. Noen plystrer ut bobler, andre blåser sukkerspinn-skyer ut i luften som konstant lukter surt. Det finnes limegrønne gryter (råtne egg), tungekantede gjørmebassenger (ukegammel skinke) og rykende grotter (bedervede bønner). Champagne Pool byr på overjordisk gurgling – den bruser som de smertestillende tablettene du kanskje trenger etter en kveld ute på byen.

Neste dag går landskapet fra dampende til solkysset på hovedveien tilbake til Auckland. I to timer bølger veien seg forbi skoger, idylliske landskap og buktende elver. Da byen til slutt dukker fram og bygninger igjen omslutter bobilen, føles det det å ta en U-sving i siste øyeblikk som det eneste riktige å gjøre.

Du kan lese mer i bokasinet Lonely Planet: Drømmereiser 2018.