Nordøst-India

I et oversett hjørne av et enormt land kan du vandre til de levende broene i Khasi Hills, før du drar for å se neshorn i Kaziranga nasjonalpark. Utforsk deretter pålelandsbyene på elveøya Majuli, slapp av med en kopp te i en Jorhat-tehage, og avslutt blant fjellstammene i Nagaland.

1. Khasi Hills

Monsunflom er en del av livet i fjellene langs grensen til Bangladesh, men lokale stammer har konstruert sin egen geniale løsning på problemet.

Tåken innhyller de de skogkledde sidene av Khasi Hills, og landsbyboerne i Nongriat skal ut på arbeid. Mennene er på vei til åkrene sine med jutesekker slengt over skuldrene og macheter dinglende fra beltet, mens kvinnene forbereder frokost eller går ned til elven for å vaske klær. Kyllinger skraper i bunnvegetasjonen, og jungellydene høres i den funktige, dampende luften: pludringen fra sangfugler, hornfuglenes skrik, og ett og annet brøl fra en gibbon nede i dalen. Det er imidlertid en annen lyd som rasler i bakgrunnen som musikk: lyden av vann.

For menneskene her dreier livet seg om vann. Nedbøren fra Shillongplatået ledes gjennom kløftene, gir næring til vegetasjonen og gir landsbyene en uuttømmelig drikke-vannskilde. Det er den tørre årstiden nå, og elvene og fossene rundt Nongriat er redusert til en pipling. Men det vil være noe helt annet om noen måneder, når de første regnbygene kommer og monsunen begynner.

«Det meste av året ligger stedet du nå står på, nesten to meter under vann», forklarer den lokale guiden Batskhem Wahlang og gjør en håndbevegelse over det uttørkede elveleiet mens han hopper over steinene like stødig som en fjellgeit. «Den er fredelig nå, men under monsunen er elven et vilt dyr – uforutsigbar og farlig.» Han når bredden på den andre siden og ser oppover dalen, hvor sidene er bratte som stup. Under monsunen, sier Batskhem, forvandles stupet til en vegg av vann som tordner ned i dalen.

Khasi Hills, som går langs den sørlige grensen av delstaten Meghalaya og vender ut mot de flate deltaene i Bangladesh, er et av de våteste stedene på jorda. I løpet av monsunen mellom mai og november får området noe av verdens kraftigste uvær: I et gjennomsnittlig år faller det 12 meter regn her, 16 ganger mer enn i London. Byen Cherrapunjee i nærheten har rekorden for største regnmengde i et enkelt år: 26,4 meter i 1860–1861.

Områdets elver flommer opp av det kraftige regnet og tre- eller firedobler seg i størrelse. Elver blir som hav og sildring blir til stri strøm, men war khasi-folket har funnet en genial løsning på problemet: levende broer laget av røttene på enorme, eldgamle gummitrær.

«Vi kaller denne Ritymmen», sier Batskhem. «Lang rotbro.» Han peker mot elveleiet der en bro går fra bredd til bredd, markert av et enormt gummitre i hver ende.
Rekkverket og listene er formet av trærnes sammenflettede røtter, vevd sammen som fibrene i en stålvaier.

«Dette er den lengste rotbroen – 29 meter. Lokalbefolkningen mener den er 200 år gammel. Personlig tror jeg den kan være eldre.» Han går ut på broen og holder seg i det knudrete rekkverket med den ene hånden. «Ikke vær redd, den er sikker», sier han og ler. «Hvis den kan overleve monsunen, kan den klare vekten av oss.»

Det er ni slike broer i Khasi Hills. Det er en strevsom prosess å konstruere dem: selv de som vokser raskest tar to tiår å fullføre, og det er nødvendig med konstant vedlikehold for å sørge for at de er friske nok til å overleve de kraftige monsunangrepene. Men når de først er ferdige, er broene svært seiglivede: Den eldste er mer enn fem hundre år gammel. De fleste har ett spenn, men det er én – dobbeltdekker-broen ved Nongriat – som har to nivåer. Her er til og med et tredje nivå under konstruksjon.

«Når jeg ser på disse broene, føler jeg meg stolt over folket mitt», sier Batskhem mens han går tilbake opp mot veien. «Spør du meg, er de et av verdens underverker.»

Nordøst-India, oppslag

2. Kaziranga nasjonalpark

Se neshorn, vannbøfler, ville elefanter og, med litt flaks, kanskje en tiger, i Assams største naturreservat.

«Hysj», sier natur-forsker Subash Sawsa idet han stanser firehjuls-trekkeren, går ut på veien og gransker busken i veikanten. Det er like etter soloppgang, og en stillhet har lagt seg over slettene i Kaziranga. På den andre siden av elven trenger et skarpt, panikkartet bjeff gjennom stillheten.

«Varsellyd fra en hjort», hvisker Subash med skinnende øyne i halvlyset. «Det er tiger i nærheten.» Han faller ned på ett kne og speider inn i skyggene, gransker landskapet etter tegn på bevegelse. Og så, like raskt som det kom, er øyeblikket forbi. Fuglesang bryter stillheten. En vannbøffel dukker opp langs elvebredden, hornene stikker ut fra de hodehøye sivene.

Kaziranga er et av de viktigste tigerområdene i India. Den siste opptellingen anslo at det er mellom 100 og 110 tigre der, noe som gir Kaziranga den høyeste tettheten av tigre blant Indias nasjonalparker.

«Vanligvis føler du en tiger lenge før du ser en», sier Subash mens firehjulstrekkeren skumper av gårde på en vei i parkens vestlige del. «Men noen ganger dukker de opp fra intet, så vi må være forsiktige.» Han ser bort på viltvokteren som sitter i passasjersetet med en geværkolbe mellom knærne. «Forsikring», sier Subash med et bredt glis.

Det er sjelden å se tiger, selv i Kaziranga, men det er masse andre dyr å se. Parken er delt i tre deler – vest, sentral og øst – hver med forskjellige habitater: noen er sumpete og våte, andre flate og savenneliknende, dekket med gressletter og trær. Her bevares villmarken, og her holder noen av Indias mest utrydningstruede arter til, som det enhornede neshornet, asiatisk vannbøffel, barasinga, indiamuntjak og treleopard.

Kaziranga kan takke jakt for sin eksistens. Men i 1904 besøkte Mary Curzon, kona til visekongen av India, stedet uten å se et eneste neshorn. Hun overtalte mannen til å beskytte parkens utsatte dyreliv. Den ble erklært som viltreservat i 1905, ble nasjonalpark i 1974, ble oppført på Unescos verdensarvliste i 1985 og ble erklært som tigerreservat i 2006.

Heldigvis har neshornbestanden hatt en imponerende økning. Det er nå om lag 2400 dyr i parken, noe som utgjør to tredeler av Indias totalbestand. Selv om tyvjakt forblir et problem, har bevaringstiltakene nyttet.

«Neshorn kommer ofte hit etter salt», sier Subash og stanser ved et saltsted ved et elefantepletre. Som på signal lunter et hunn-neshorn ut fra underskogen med piskende hale og rykkende ører. Et øyeblikk senere stikker et babyneshorn hodet fram fra gresset og dulter mot morens bein.

Senere, i skumringen, parkerer Subash ved et av sine favorittgjemmesteder. Det er en bekk kantet med siv og overhengende trær, som fører ut i en bred, sølvfarget innsjø. Disen driver av vannet, rosafarget av den vakre solnedgangen.

«Tigrene liker å drikke her», sier Subash og gransker vannkanten med en kikkert. Han speider i en halvtime til mens himmelen går fra rosa til purpur til svart, og stjerner strøs utover den mørknende himmelen. Så får han liv i bilen, skraper den i gir og skrangler bortover mot parkporten.

«Beklager», sier Subash bedrøvet. «Ingen tiger i dag, dessverre – men det kommer en dag i morgen.»

Nordøst-India, oppslag

3. Majuli

Ta båt til verdens største elveøy – et land av rismarker, pålehus og hellige klostre.

MORGENFERGEN HAR nettopp lagt til i Majuli, og kaia er et salig kaos. Mopeder, pickuper og lastebiler skramler av båten og ruller nedover landganger og ned på sanden. Havnearbeidere roper over båtripene, og lasten blir losset: sekker med ris, oljefat, kasser med grønnsaker, et klimaanlegg, et par TV-er. Passasjerer klyver nedover landgangene og opp i tuk-tuk-er linet opp i sanden. Så reverseres trafikkflyten: Fergen fylles opp, ny last tas om bord, og etter 10 minutter legger den ut fra brygga og tøffer over Brahmaputra igjen. Etterlatt midt i elven har den viltvoksende øya ingen flyplass eller bro, så fergene er den eneste forbindelsen med fastlandet.

Elven dikterer alt på Majuli. Den skaffer jobb og mat til øyas fiskere, men enda viktigere, den gir næring til rismarkene. Risdyrking er Majulis viktigste næringsvei, og mer enn hundre sorter dyrkes her, inkludert en jernrød ris som brukes i mange assamiske retter.

Å leve langs elven har sine fordeler, men det er ikke et enkelt liv. Under monsunen forsvinner mye av øya under vann. I stedet for å kjempe imot det har imidlertid innbyggerne tilpasset seg elvens lunefulle natur. Mamu Payeng Kaman er medlem av Mising, den største av Majulis stammer. Som alle i landsbyen hennes bor hun i en chang ghar, eller pålehus. De er bygget av håndvevde bambuspaneler og tekket med halm, og er et gammeldags byggverk.

«Elven er en del av livet her», forklarer Mamu mens hun vever stoff på håndveven. Ordene hennes understrekes av smellene og surringen fra skyttelen. «Vi kan ikke kontrollere den, så vi må finne måter å tilpasse oss på.» Hun peker på en kano som er fortøyd under huset.  Når flommen kommer, forklarer hun, er den eneste transportmiddel. «Kanoer er billige. De spiser ikke høy og bruker ikke bensin!»

Øyboerne er vant til å takle elvens nykker, men det er noe som blir stadig vanskeligere med klimaendringene. I løpet av det siste århundret har øya mistet tre firedeler av landområdet sitt: fra 1243 kvadratkilometer i 1900 til bare 352 i 2014. Med hver monsun kryper elven litt høyre, og mer av øya forsvinner inn i Brahma-putras vannmasser. I henhold til noen forutsigelser kan øya bli lagt under vann i løpet av de neste 15 årene.

Mange øyboere er bekymret for fremtiden og har flyttet til fastlandet, men andre har blitt. Blant dem er beboerne av Majulis satraer, eller hellige klostre, som vier seg til en retning av hinduismen som er kjent som neo-vaishnavisme.

Jayanta Saikia bor i et av de eldste klostrene, Dakhinpat Satra, etablert i 1584. Nå er han 22, har vært munk i 6 år og spiller khol, en dobbeltsidig tromme, under de hellige høytidene. «Det tar lang tid å lære verkene», sier han, og fortsetter: «Noen kan vare i flere timer!»

Med en storm av slag som gir gjenlyd rundt templets atrium, avslutter Jayanta øvingen og trasker gjennom satraens hage. Inne fra klosteret høres lyden av sang. En klokke slår og annonserer kveldsbønnen. Utenfor porten glir Brahmaputra forbi, og en fisker kaster garnet sitt inn i skumringen.

4. Jorhat

Te har vært avgjørende for livet i denne delen av India siden 1830-årene. Møt teplukkere og besøk plantasjene i et av Assams mest velrenommerte teområder.

OVERALT I HELE ASSAM, fra de enkleste landsbyhus til de mest storslagne hoteller, finner et fast morgenritual sted – et ritual som har varslet en ny dag her siden kolonitiden. Noen ganger er den en formell affære, servert med pomp og prakt, men som oftest tas den i farten, fra en gateselger, eller på en fortauskafé. Den er limet som binder Assam sammen. Livet her ville ha vært utenkelig uten morgenens tekopp – og i Assam er den varm, søt og veldig sterk.

Siden slutten av 1830-årene, da britiske nybyggere oppdaget de første ville kameliabuskene her, har te vært Assams mest lønnsomme næringsvei. Det er den største tedyrkende regionen i verden og produserer nok te hvert år til å gi 6,3 millioner kopper – noe som bare Sør-Kinas produksjon kan slå. Mer enn en million mennesker har sitt levebrød i teen – fra plukkerne på markene og arbeiderne i fabrikkene til kaféeiere og hotellansatte, gartnere, speditører, grosserere, botanikere,
agenter, auksjonariuser og eksportører. Te er mer enn en næring her. Den er en livsstil.

«Uten te ville Assam miste farten og stoppe», erklærer Dhruba Jyoti Dowerah, som administrerer åtte av regionens største tehager, som dekker tusenvis av mål rundt byen Jorhat. «For oss er det mer enn noe hyggelig å drikke. Det er en besettelse. Hvis du stakk meg i fingeren, ville jeg mest sannsynlig blø te.»

Det er en varm og fuktig morgen i Gatoonga Garden. Tebuskene strekker seg så langt øyet kan se. Til forskjell fra andre teområder som Darjeeling og Nilgiri er det ingen bølgende åser eller terrasserte skråninger i Assam. Her er hagene paddeflate. Buskene er plantet i linjalrette rader, avbrutt av vanningskanaler, og med akasie- og mimosatrær for å få skygge. Bladene skinner ennå av morgenduggen og glitrer som glass mot den røde jorda. Teplukkerne har allerede arbeidet i en time – plukkingen må gjøres tidlig for å beholde fuktighet og unngå heten midt på dagen.

Sabitri Ganjam er en i teamet av teplukkere som jobber i Gatoonga i dag. Landsbyen hennes er en times gange unna, og hun går til fots til hagen hver dag. Hun er kledd i en rød jakke og har beskyttet hodet mot sola med en bredbremmet hatt. Hun jobber seg bortover raden, og plukker bladknoppene fra hver busk før hun slipper dem i en bambuskurv på ryggen.

«De beste hagene, som vår, tar bare de øverste to bladene og en knopp fra hver busk», sier hun. «Det betyr at vi høster mindre te, men den har topp kvalitet. Hun trekker inn duften fra bladene: Den er gress- og blomsteraktig, med et hint av noe bittert og skarpt. «Aromaen er god», sier hun. «Jeg tror vi får en fin avling i år.»

Halvannen kilometer unna gjør Gatoongas fabrikk seg klar til kommende sesong. Ingeniørene demonterer maskiner, renser utstyr og maler gulv; det blir ikke tid til vedlikehold når sesongen begynner. Fabrikkens nærhet til hagene sikrer at tiden mellom plukking og bearbeiding blir kortest mulig, og at ferskheten bevares på best mulig måte.

«Ideelt bør teen bearbeides innen to timer etter plukking», sier Dhruba mens han fører an inne i fabrikken. «Det er utfordrende, men det er den beste måten å sikre kvaliteten på. Nå tror jeg det er på tide at vi smaker på noen teer.»

Han dukker gjennom en dør i fabrikkens smaksrom, som ser ut som et laboratorium. Langs den ene siden står det en rad porselenskopper på en benk, ett brygg for hver av hagens signaturteer. De varierer fra mørkebrune til brent oransje og blek sitrongul, noe som uttrykker de forskjellige klassene, bladstørrelsene og styrkegradene på teen.

Som en sommelier smaker Dhruba på hver te etter tur, virvler dem rundt i munnen, lar dem skylle mot gommen før han spytter i en spyttebakke. «Alle Indias teer har sitt eget særpreg», sier han. «Darjeeling er kjent for sarthet, men Assam er kjent for styrke. En fyldig kopp Assam-te bør være maltaktig og ha en mektig, rund smak. Vi liker at teene våre er kraftige.»

Han er fornøyd med utvalget og tar en siste slurk før han forsvinner inn på fabrikken. Ute på markene er det lunsjtid, og Gatoongas teplukkere tar en pause. I skyggen av et akasietre pakker de ut matboksene sine og slår seg ned for lunsj. Innen kort tid putrer et kjøretøy opp veien og tuter i hornet. Det er tebilen, og arbeiderne stiller seg pent i kø for lunsjteen.

Det er mye mer arbeid som må gjøres i hagene denne ettermiddagen, men i Assam er det alltid tid til en kopp te til.

5. Nagaland

Bli med til Nordøst-Indias mest isolerte delstat – et lite besøkt land av stråtekkede hytter, fjellstammer og gamle hodejegere.

«Kenekaa aase?» sier Ngap Non, mens hun slår hendene sammen og bøyer hodet i hilsen. «Velkommen til Longwa. Vær så god, kom inn.»

Hun går inn i huset sitt. Innenfor er det mørkt og kjølig. Solstrålene filtreres gjennom det stråtekkede taket og kaster spindelvev-aktige skyggemønstre på jordgulvet. Verktøy og pyntegjenstander henger på veggene. Det er jordbruks­redskaper og fjærhatter, seremonimasker og perlekjeder, dyrehorn og et arsenal av daos, de trekantede machetene som brukes til å kutte vegetasjon, men som i fortiden også fungerte som krigsvåpen.

Ngap Non sparer hovedattraksjonen til slutt: «Denne ble skåret ut av min manns bestefar», forklarer hun og peker på en tredør på forsiden av huset. Den er hogd ut av et teaktre, svertet av forvitring og røyk og dekket av utskjæringer. «Bildene handler om konyak-måten å leve på. Etter min mening er det den fineste døren i landsbyen.»

Hun peker ut noen elementer: en jeger sikter med rifle på en tiger, omgitt av firfisler, slanger og storker; to menn sitter i en hytte, den ene brygger te, den andre patter på en opiumspipe. Inne i huset er det flere utskjæringer, og den ene tiltrekker seg blikket: En barbrystet kriger griper et firfislebein, omgitt av en haug med uhyggelige hodeskaller.

Ngap Non nikker alvorlig mot bildet. «Dette er en konyak-hodejeger. En gang var de Longwas stolthet, men nå er de gamle. Snart vil det ikke være noen igjen.»

Longwa ligger på begge sider av grensen mellom Nagaland og Myanmar. Inntil nylig var Nagaland fremdeles et mysterium for de fleste indere. Fjellendt og med tette skoger var det i flere tiår forbudt område for frem-
mede, et resultat av geriljakrigen for uavhen-
gighet som har pågått her, til og fra, siden 1950-årene. Selv om det ennå finnes lommer av motstand, er Nagaland for det meste fredelig nå for tiden og åpner seg gradvis opp for verden utenfor. Men selv nå føles en reise hit som et eventyr: Bare noen områder er tillatt for utenforstående å besøke, og bevæpnede soldater fra The Assam Rifles sjekker fremdeles passet ved grensen.

De fleste av Nagalands to millioner innbyggere tilhører en av 17 stammer, hvorav konyak er den største. Tradisjonelt ble hvert distrikt ledet av en angh, eller høvding, en arvelig tittel som gikk fra far til sønn. Få mennesker reiste langt fra landsbyen sin – kanskje ikke overraskende siden Nagalands stammer var kjent for å være mistenksomme overfor utenforstående, og krigere ble vurdert etter hvor mange hoder de hadde jaktet, og ikke etter sine diplomatiske evner. Selv om den ble erklært ulovlig av misjonærer i 1890-årene, tror man at praksisen med hodejakt har fortsatt i Nagaland helt opp til 1950-årene.

I dag glir de fleste unge bort fra landsbyene sine – på jakt etter arbeid dras de mot de falleferdige brakkelandsbyene som klamrer seg til regionens åssider. Noen beveger seg over grensen til Myanmar, mens andre drar til de større byene Assam og Manipur.

I et annet hus i Longwa sitter Teram Nyakto på huk på gulvet ved siden av et røykfullt bål. Som sønn av en av landsbyens ­gjenlevende hodejegere forteller han om den positive utviklingen som har skjedd i lands-
byen. «Da jeg var gutt, fantes det ikke mange muligheter», sier han. «Men nå har vi utdanning, helsetilbud og medisinsk utstyr. Noen har satellitt-TV.»

Teram tar ut seremonihatten sin av bambus og gribbefjær og ser på faren sin, Kamhi, som nå er i 80-årene. Kamhis ansikt og overkropp er dekket av tatoveringer som indikerer hans dyktighet som hodejeger. «Tidene forandrer seg», sier Teram. «Men vi må minnes historien vår. Den gjør oss til dem vi er.»

Utenfor Terams hus vender landsbyboere tilbake fra markene. Skoleklokka ringer, og leende barn strømmer ut på torget. En moped suser forbi, kjørt av en tenåring iført skinnjakke og pilotbriller, med øret limt til en mobiltelefon med Naga-pop. Ute i dalen hogger og brenner jordbrukere i jungelen og sender røyk opp mot den gule himmelen. Forandringen kommer raskt til Nagaland, men fortiden er aldri langt unna.

Du kan lese mer i bokasinet Lonely Planet: Drømmereiser 2018.