Madagaskar

Få et minne for livet med vår guide til denne fantastiske øya i Indiahavet. Møt dine første lemurer i Kirindy, før du kjører langs baobab-kantede veier til klippe­toppene i Tsingy. Deretter legger du kursen østover, hvor du møter enda flere dyr i Andasibe, før du avslutter med en båtreise på Pangalanes-kanalen.

1. Kirindy og baobabene

Start reisen i vest hvor du møter ville dyr og legendariske trær.

Jean-Baptiste rusler glad og fornøyd gjennom skogen med svingende armer og flappende flippflopper. I en time nå har han ledet an gjennom et virvar av stier, der den ene er lik den neste, stanset for å peke ut et brunt vesen skjult i den brune underskogen: en kvistliknende blyantslange her, en knyttnevestor landsnegle der.

Det tar litt tid å finne lemuren han fikk øye på bare med et blikk, men etter mye gestikulering («Til venstre for der greinen deler seg i en Y, ned fra den andre greinen, nei ikke den greinen, lenger ned») er den der: en røyskattmaki som stikker teddybjørnhodet med store, brune øyne ut av et hull i treet. Observasjonen åpner slusene til en overflod av møter i Kirindy­skogen. Noen få skritt videre dukker en svart og hvit verreauxsifaka opp høyt der oppe, der den svinger seg mellom tretoppene med en trapesartists eleganse og med det bitte lille babyhodet kikkende ut fra pelsen på magen. I en rydning like ved lokker Jean-Baptistes gutturale «whoop-whoop» på en familie av rødbukmakier, og de kommer snart ned fra løvtaket for å inspisere sine menneskelige gjester.

Dyrene i Kirindy har sitt hjem i restene av den siste tørre løvfellende skogen på Madagaskars vestkyst. Den livnærer åtte lemurarter – og det eneste vesenet i landet som får rumlende mage når den får øye på en. Skogen er en av de beste stedene å se lemurenes eneste fiende: den utrydnings-truede fossaen.

Tre av dyrene har tilbrakt dagene i leiren ved Kirindys økologiske forskningssenter. En etter en smyger de seg fram under en hytte og gjesper i solskinnet, før de krøker seg sammen i sølen. De ser ut som en blanding mellom en hund og en røyskatt, med gråbrun pels, gule øyne og like lang hale som kropp. Mamy Ramparany, som driver senteret, skulle heller ønske at de ikke følte seg så hjemme her. «Et av deres hovedproblemer», sier han og setter seg på huk for å se etter nok en fossa under hytta, «er at habitatet deres ødelegges av jordbruk og tømmerhogst. Kanskje de kommer hit fordi de ikke har nok mat.»

Mamy ser på at dyret reiser seg og går inn i skogen. «Det er utfordringen ved bevaring på Madagaskar, å finne ut hvordan folk kan tjene på skogen uten å ødelegge den», sier han. «Men det er en spennende utfordring. Så lenge det er dyr igjen, er det håp.»

Trærne med tykke stammer og spinkle topper som stiger opp fra krattskogen i Kirindy, står som et eksempel på denne utfordringen. De er baobabtrær – «alle skogers mor»på gassisk – og området var en gang fullt av dem. Gjennom årene har de gått tapt til avskoging og jordbruk og står nå vanligvis alene, med stammer tykke som hus, og tårner over jorda som er ryddet og brent til jordbruksformål.

Ca. 40 kilometer sør for Kirindy er Avenue des Baobabs en stolt påminnelse om hva som har gått tapt. Ved daggry har en tykk tåke lagt seg over veien, og de rundt 20 baobabene som kanter den – noen av dem 600 år gamle – reduseres til mørke silhuet-ter. Jordbrukere dukker opp i tåken. De bærer på ljåer og økser og fører zebu-kveg med seg. Kveget stopper for å klø flankene mot den ru barken på trærne. Utenfor jordhyttene langs veien er det tent bål, og over dem henger det svarte kjeler klare til dagens matlaging.

Idet sola står opp, letter tåken. Mer trafikk dukker opp på avenyen: jeeper på vei til byen Morondava, motorsykler med madrasser balanserende på styret. Ved siden av veien står det ti innhegninger. Inne i dem er det unge, skjøre baobabtrær, knapt en centimeter tykke og en halv meter høye – små i sammenlikning med de gamle trærne rundt, men likevel et bud om en lysere framtid.

2. Veien til Tsingy

Reisen er en del av eventyret på Madagaskar, spesielt på den fargerike turen langs den humpete 8a-veien nordover fra Kirindy.

I tillegg til sitt unike artsmangfold er Madagaskar også kjent for sine dårlige veier.» Det sier turguiden Dennis Rakotoson og klyver inn jeepen. Han smiler ikke.

Mindre enn 20 prosent av veinettet er asfaltert, så det å komme seg fra A til B på Madagaskar kan være en utfordring. Google Maps vil fortelle deg at det er en tre timers reise fra Kirindy oppover 8a-veien til Bekopaka, ca. 160 kilometer mot nord. Google Maps tar feil – veldig, veldig feil – men den forteller deg heller ikke at en dags reise langs ruten er minst like spennende som en dag i skogen med en lemurfamilie.

Det meste av veien er 8a mer krøttersti enn vei. Den legger snart bak seg rismarkene som omgir Avenue des Baobabs – de rette, grønne linjene pløyes av zebuer med kaklende ender etter seg. Landskapet blir tørrere, og buskene langs veikanten er dekket av sand som passerende kjøretøy har virvlet opp, som om noen har helt en bøtte oransje pulver over dem. Store flekker med svart jord ulmer ennå etter skogrydninger.

Tidlig om morgenen sparker barn på vei til skolen langs 8a fotballer mellom seg i støvet. Kvinner i fargesterke skjørt går mellom landsbyene med bunter av mais eller ved balanserende på hodet. Ansiktene er dekket av en masse laget av tamarindbark, for å stenge sola ute. Familier tar klesvasken sin i grunne elver og lar klærne tørke på bredden, eller humper av sted i trekjerrer, bak de kamelliknende puklene og lange hornene til de saktegående zebuene.

«Madagasserne er svært knyttet til zebuene sine», sier Dennes og lener seg på dashbordet mens jeepen kommer seg over et av mange hull på størrelse med plaske-bassenger. «De brukes til transport og på markene, selvsagt, men også i ritualer, begravelsesseremonier og til medisin. Hvis du gnir oljen fra puklene deres på huden, blir du veldig sterk.»

Midtveis på reisen slutter veien, avskåret av den store, brune Tsiribihin-elven. Jeeper manøvreres varsomt nedover planker på ferger som tilsynelatende er laget av tilfeldige metallbiter festet sammen med tau. Når alle er om bord, tøffer de forbi mennesker i håndutskårne trekanoer på den timelange reisen til Belo sur Tsiribihina på den motsatte bredden. Tidlig på etter­middagen er byens marked i full sving, og handelsmenn sitter ved siden av hauger med søtpoteter, sukkerrør, tørkede røde chili, stekte reker og fettholdige zebupukler, og vifter iherdig store fluer vekk fra varene med hendene.

«Veien blir litt verre herfra», sier Dennis idet 8a leder ut av byen. Noen steder er den delvis kollapset og finner en ny rute rundt falne trær og kratre fulle av vann.

Idet dagens intense hete begynner å svinne, økes aktiviteten i landsbyene langs veien. Menn kutter soltørket leire opp til mursteiner eller slår siv med ljå som skal brukes til å bygge med, mens konene støter ris med staver i gigantiske mortere og kalkuner står forventningsfullt ved siden av dem. Barn styrter ut til alle passerende kjøretøy, kikker inn og praktiserer fremmedspråk-kunnskapene sine med høflige spørsmål etter penner eller godteri.

Innen jeepen kjører inn på siste stopp i Bekopaka, via en siste elvekryssing og mange stopp for å la en fargesprakende kjempekoa, en geiteflokk eller en nervøs kameleon krysse veien, har sola begynt å gå ned gjennom mangrovetrærne. Reisen langs 8a har tatt mer enn 11 timer, men faktisk kunne jeg godt snudd og tatt turen på nytt igjen.

Madagaskar, oppslag

3. Tsingy de Bemaraha

Spenn deg fast for et par dagers klatring og klyving i Madagaskars mest uvanlige nasjonalpark.

I Bekopaka prøver tre små gutter å slå mangoer ned fra et tre med en kjepp. Rundt dem parkerer jeeper ved siden av zebu-kjerrer, og passasjerene hopper ut for å strekke på beina før de går mot et lite kontor i landsbyen. De er her for å bestille billetter til Tsingy de Bemaraha nasjonalpark – trekkplasteret som får folk til å reise oppover 8a-veien fra Morondava.

Parken er oppdelt i to seksjoner, Petit og Grand, og den minste ligger rett bortenfor kontoret. Guiden Charles Andriasy fører an inn i den, presser seg gjennom en smal passasje før han advarer: «Dette området er svært hellig. Det er mange graver her inne, og dere må vise respekt for de døde.» Og ja, de tre bråkende guttene ble hindret i å gå inn, ut fra den lokale overbevisningen om at barn har mer sannsynlighet for å møte et spøkelse her inne.

For om lag 150 millioner år siden lå hele regionen under havet. Da vannet trakk seg tilbake, etterlot det seg et overjordisk landskap av kalksteinsspisser og -grotter, med fossilene av for lengst utdødde marine dyr ennå synlig på overflaten. Århundrene som har gått, har dekorert klippene ytterligere: Rankene fra kvelerfiken snor seg rundt dem og strekker seg inn i sprekkene, mørke vanndammer skjuler åler og krabber, og de gigantiske spindelvevene til nephila-edderkopper strekker seg mellom toppene.

En serie tau, stiger og broer tar den besøkende igjennom, etterfulgt av en sti som snor seg opp, rundt og over klippene – fra dype søkk som aldri har sett sola, til utsiktsplattformer som balanserer usikkert på kalksteinstopper. Madagaskarhærfugler og gasserflodørner stuper over denne taggete, grønne skogen, og svartmaskefakier, med svarte ansikter som kikker ut av hvite pelsjakker, spretter rundt og virker mer hjemme blant de skarpe steinene enn sine menneskelige fettere.

All klatringen som kreves for å komme seg rundt Petit Tsingy, er imidlertid kun for øvelse å regne for hovedbegivenheten, ca. 16 kilometer unna i den andre delen av parken. I Grand Tsingy tilpasser Charles klatreselen sin og sjekker karabinene før han setter av sted nedover stien. Den starter misvisende med en enkel klatring opp gjennom skogen, med fjerne rop fra fakier som gir gjenlyd mellom trærne, og svartpapegøyer som seiler over hodet vårt.

Stien tar brått slutt ved en klippe, som vi ikke kan se toppen på fra bakken. En rekke nagler er hamret inn i klippeveggen hele veien opp, og mellom dem er det spent opp  tykt tau. Charles fester karabinen sin til den første strengen og drar seg opp på en smal hylle. Det er lange, sakte 60 meter opp, med festing og løsning av karabiner, finne fotfeste på glatte steintrinn hogd inn i kalksteinen og lirking over stiger som er spent over revner i klippen. «Hvis du går veldig sakte, trenger du ikke å være redd», roper Charles ovenfra. Omfanget av Grand Tsingy kommer til syne på toppen, med utsyn over tindene som strekker seg langt inn i skogen. Det tar flere timer å navigere gjennom resten av parken, skli rundt klippene, ake seg over knirkende taubroer, stige ned i enorme grotter og kravle gjennom tunneler.

Da vi kommer tilbake til skogen og sola står på sitt høyeste og sterkeste, er alt stille. Der greinene deler seg i en Y i et tre flytter en lemur på seg i søvne, kanskje forstyrret av en drøm. En hunn-faki, med armene hvilende på knærne og den lange halen hengende gjennom greinene, stirrer ned. Hun betrakter oss en stund, så lukker de oransje øynene hennes seg sakte. «Skogen har rett», sier Charles og tørker seg over pannen etter dagens anstrengelser. «Siestatid.»

4. Andasibe-Mantadia nasjonalark

Få nærkontakt med en skare av lemurer i de tåkekledde regnskogene på det østlige Madagaskar.

Det er kaldt oppe på Madagaskars sentralplatå. Tåkeflak flyter over åser som er innhyllet i eukalyptus, ambratrær, asalea og magnolia. Fra greinene deres henger det vanndråper som når som helst vil falle ned med et tilfredsstillende «plupp» på den fuktige skogbunnen. Løvfrosker kvekker og piper, kikker fram gjennom duskregnet og holder bladhalegekkoer og langbeinte edderkopper med selskap under løvtaket.

Luc Rajeriosa skyver seg fram gjennom underskogen, tråkker gjennom rankene til forskjellige planter og skyver til side greinene på enorme trebregner, store som kanoer. Han stanser og skyver stråhatten tilbake på hodet og stirrer opp i tretoppene.

«De er veldig langt unna», hvisker han og rynker pannen. «Men likevel må vi være svært stille.» Han stuper inn i en bambus-tykning. For hvert skritt synker føttene ned i den klebrige massen av råtnende bladverk. På toppen av en bratt bakke stanser han igjen. I løpet av minutter stiger et skarpt hyl opp, faller og stiger på nytt. Flere hyl slutter seg til, som om et orkester av musikere med ødelagte trompeter har etablert seg i skogen.«Nå hører du sangen til indrien», sier Luc og ser enda en gang opp i tretoppene.

Tre baller i silhuett er kveilet sammen på de øvre greinene. Lemmer strekker seg ut av pelskledde kropper, og indrien får fasong: svarte føtter og hender, hvite bein og armer, runde ører som innrammer et svart ansikt, og en lang, svart hale. De tre dyrene – en hann, en hunn og babyen deres – begynner å stelle seg i det lette regnet, plukker i hverandres pels med beinete fingre. Hannen kaster seg inn i et nabotre, og snart slutter familien hans seg til. De svinger seg av sted gjennom greinene og forsvinner.

«Vi vil ikke skade indrien», sier Luc og følger sakte etter dem. «Det er tabu. Vi kaller dem babakoto – menneskets far. Man tror at en dag, for lenge siden, reddet indrien en liten gutt som hadde gått seg bort i skogen. Av den grunn vil vi alltid ta vare på dem.»

Indrien er den største primaten på Madagaskar (kjempelemuren, på størrelse med en sølvrygg-gorilla, har vært utryddet i om lag 600 år). Opptil 70 familiegrupper lever i Andasibe-Mantadia nasjonalpark, og territorialropene deres gjaller regelmessig gjennom regnskogen, en lyd som kan høres på mer enn halvannen kilometers avstand. Det er noe vanskeligere å se dem, men Andasibe har andre severdigheter å by på om man ikke får observert dem. Her er det diadem-sifakaer med dunete ansikter og rødgule lemmer, som finnes kun i denne delen av landet, de merkelige sjiraffsnutebillene med hode som holdes oppe av en tynn nakke som er fire ganger så lang som den røde kroppen, dunkledde hapalemurer som river blader av bambus, og Madagaskar-treboaer slynget rundt stammen på palisandertrær, med spillende tunge under svarte øyne.

Luc lar seg imidlertid ikke avlede fra sin nesten ærbødige leting etter babakotoen, til tross for flere timers kravling gjennom skogen. «Jeg er som indrien», sier han og kommer ut i solskinnet på bredden av en liten innsjø. «Jeg må være i skogen hver dag.» Han går tilbake inn i underskogen og forsvinner ut av syne.

Madagaskar, oppslag

5. Pangalanes-kanalen

På tide å gire ned med en rusletur langs løvrike kanaler og strandkantede innsjøer, på utkikk etter det sky fingerdyret.

Halvmånen kaster et sølvaktig lys gjennom skogen. Ildfluer blinker blant trærne, og greinene kaster skygger som bølger og vaier i vinden. Det er ingen andre lyder enn det svake suset fra Indiahavet som treffer kysten nesten halvannen kilometer unna. Så er det med ett en rasling, og et mørkt vesen dukker opp på et tre i nærheten. Strålen fra lykten svinger opp og avslører en madagaskarrotteart. Den ser overrasket tilbake og farer av gårde.

Det er ikke på grunn av madagaskarrotter at folk kommer hit. Det er lenge å vente i mørket på hovedattraksjonen. Da den kommer, kommer den stille –  et monster som kryper ut fra skyggene i et mareritt. Det ene sekundet er den ikke der, det neste er den det: et merkelig kaos av røde, skjelende øyne, flekkete pels, enorme, flassende ører, skjeve tenner og raspende pust. De lange fingrene krafser inn i en kokosnøtt, skraper ut fruktkjøttet og stapper det inn i munnen.

Fingerdyret med det uheldige utseendet var en gang så sjeldent at man trodde det var utdødd. Arten er fremdeles på rødlisten og er beskyttet her, i et verneområde på en liten øy øst på Madagaskar. «Folk pleide å drepe fingerdyret», sier skipper Faro Razafimanantena og skyver av fra øya i den lange båten sin. «De trodde at om du så det, var det et tegn på fare. Folk trodde de ikke ville leve lenge etterpå.»

Det skumle utseendet til fingerdyret står på ingen måte i stil med omgivelsene i Pangalanes-systemet, en serie naturlige og menneskeskapte kanaler som strekker seg i over 640 kilometer langs kysten. Kanalene ble bygget på 1800-tallet og summer fremdeles av aktivitet. Ved daggry drar vidbunnede lastebåter opp til Toamasina by lastet med kull, ved og blader fra det vifteformede ravenala-treet. Fiskere ror ut til rusene sine i trekanoer og trekker opp garn for å se etter tilapiafisk. Et lyn av oransje og blått avslører konkurranse om en fangst i form av en madagaskarisfugl.

«For å komme noe sted, for å gjøre noe, må du bruke båt», sier Faro med hånden på utenbordsmotoren mens farkosten hans glir over det stille vannet i en smal kanal som speiler vegetasjonen på breddene. «All forretning her gjøres på vannet.» Han roper hei til en kvinne som sitter på grunna og skrubber kjeler mens barna plasker i nærheten. Røyk driver mellom trærne fra landsbyene bak dem, hvor ferskvannsreker stekes over ilden.

«Jeg liker å utforske», fortsetter Faro mens han styrer båten ned en ny kanal med breddene fulle av forhistorisk utseende skrupalmer. «Ingenting er bedre enn friheten ved å være utendørs.» Kanalene viker for brede elver som til slutt åpner seg til innsjøer med sandstrender. Lemurer kan komme til bredden for å drikke, men det er ikke tegn til dem i dag – vi ser kun en hegre som letter fra en eukalyptusstubbe og opp over trærne. Skyene forbereder seg på en strålende solnedgang og kaster de mest fantastiske rosa-, lilla- og gullfarger utover det blikkstille vannet i innsjøen.

Hvis et glimt av et fingerdyr betyr en snarlig død, som den lokale overtroen vil ha det til, føles det likevel helt usannsynlig i kveld.

Du kan lese mer i bokasinet Lonely Planet: Drømmereiser 2018.