Vikingene var kjent som fryktløse krigere. Det virkelige grunnlaget for suksessen var imidlertid deres fantastiske kunnskap om skip, sier Gareth Williams.
Et av den kollektive bevissthets mest kjente bilder på vikingtiden er langskipet – med dragehode, rader av skjold og stort, kvadratisk seil. I motsetning til det like kjente bildet av hjelmen med horn (en fantasikonstruksjon fra 1800-tallet) er langskipet noe som faktisk har eksistert. I perioden mellom 800 og 1050 e.Kr. var verden vitne til en enorm ekspansjon fra Skandinavia. Både Norge, Sverige og Danmark drev med en kombinasjon av plyndrings-tokt, erobringer, fredelig bosetning og handel over store avstander. Vikingene utviklet på denne tiden et imponerende nettverk av internasjonale kontakter som strakte seg fra Canada i vest til Sentral-Asia i øst og Nord-Afrika i sør. Mange av disse forbindelsene var fredelige, og i de senere årene har vikingene blitt kjent for å være mer enn de voldelige plyndrerne som ryktet skulle ha det til.
Når det er sagt, er dette ryktet langt fra grunnløst, og de fleste som levde på denne tiden, var godt kjent med vikingenes plyndringer og raid. Den persiske geografen Ibn Rusta fordømmer vikingenes framferd i Russland: «Forræderi er endemisk, og en fattig mann kan føle misunnelsen fra en frende, som ikke vil nøle med å drepe og rane ham.»
Samtidig er lettelsen til denne anonyme irske munken nesten til å ta og føle på da han på 800-tallet skriver:
The wind is sharp tonight,
It tosses the white hair of the sea,
I do not fear the crossing of the Clear [Irish] Sea,
By the wild warriors of Lothlind [Vikings].
Dette sitatet minner oss på hvor viktig skipene var for vikingenes framdrift. Skipene var unike farkoster som kunne frakte bosettere tvers over Atlanterhavet, som lot vikingene drive handel langs elvene i Russland. De brakte vikingene rundt på plyndringstokt med dødelig effekt over hele Europa.
Einhard, biografen til Karl den store, forteller oss at den store frankiske keiseren beordret at det skulle bygges festninger ved alle havner og elvemunninger for å hindre vikingangrep. Hvis dette faktisk ble gjort, var det i så fall lite effektivt. På 800-tallet ble det utført gjentatte angrep på bosetninger ved kysten, for eksempel ved Dorestad (i dagens Nederland) og opp langs store elver som Rhinen, Loire og Seinen, hvor vikinger til og med angrep Paris.
På den andre siden av Den engelske kanal klarte vikingene å seile skipene sine så langt inn i landet som til Repton i Derbyshire. Det er så langt unna havet som det er mulig å komme i Storbritannia. Dette klarte de fordi skipene deres var lette og raske, med en kjøl som ikke stakk så dypt. Dette kunne ha overraskende fordeler, noe Alfred den store oppdaget og fikk svi for i 896, da flåter med vikinger og engelskmenn barket sammen ved en elvemunning i Dorset. I kampens hete strandet og grunnstøtte skip på begge sider, men da tidevannet returnerte, klarte vikingflåten, som veide langt mindre, å flyte av gårde og dermed unnslippe Alfreds klør.
Sårbare mål
Det var ikke bare skipene som gjorde vikingene unike. De evnet også å bruke skipene strategisk – både langs kysten og på elver. Dette gjorde dem til effektive plyndrere. Det var snarere dette, framfor overlegne evner i kamp (som de helst unngikk til fordel for å angripe mykere og mer sårbare mål), som gjorde dem til en kraftfull makt i tidlig middelalder. Ikke bare kunne vikingene dukke opp og forsvinne brått. Med sin store lastekapasitet kunne skipene også brukes som mobile forsyningsdepoter for proviant eller bytter – slik at det ikke var behov for saktegående og sårbare forsyningskolonner på land. Slik ble det mulig for vikinghærene å holde felttog gående i fiendtlige territorier flere år på rad. Den «store hedenske hæren» utnyttet denne fordelen med ødeleggende virkning i perioden 865–74, da den erobret de angelsaksiske rikene East Anglia, Northumbria og Mercia, og var nære på å underlegge seg det siste eksisterende angelsaksiske riket, Wessex, i 877–78.
Vikingenes fantastiske kunnskap om og evne til å utnytte skipene på best mulig måte gjorde at de kunne dra på tokt året rundt, og angripe under de tøffeste forhold. Det berømte angrepet på Lindisfarne i 793 – hvor vikingkrigere etter sigende brente ned bygninger, stjal skatter og myrdet munker – fant ifølge Den angelsaksiske krønike sted i januar. Folk som har redigert krøniken i ettertid, har tvilt på om de kunne ha utført dette angrepet midt på vinteren. De har derfor endret måneden til juni, i den tro at den opprinnelige innføringen var feil. Det er imidlertid fullt mulig at angrepet fant sted i januar, nettopp fordi det ville ha vært en fordel å komme overraskende på.
Vikingskipene var likevel sårbare for dårlig vær. I 876 dro en vikinghær med skip fra East Anglia for å kjempe mot en «landhær» i nærheten av Exeter. De ble «møtt av en kraftig storm til sjøs, og alle skipene deres gikk tapt». Selv oppdagelsen av Amerika på slutten av 900-tallet, som ofte blir framstilt som et eksempel på hvor gode vikingene var til å navigere, var et resultat av at islendingen Bjarne Herjolvsson mistet kursen på grunn av sterk vind på vei til Grønland. Ifølge nyere sagaer gikk han ikke i land, men klarte å komme seg tilbake til Grønland, hvor han solgte skipet sitt og aldri mer dro til sjøs. Vikingene kunne ikke kontrollere været – selv om Tor, som skapte torden og lyn med hammeren sin, ser ut til å ha vært en av de mest dyrkede gudene. Likevel overgikk deres kunnskap om skip og seiling de fleste andre på den tiden. Dette er kanskje ikke overraskende med tanke på hvor de kom fra. Danmark består av en rekke øyer, og Norge er i praksis én eneste lang kystlinje. Om Sverige skriver krønikeforfatteren Adam fra Bremen på 1000-tallet at det var mulig å reise med skip på Mälaren fra Sør-Sverige til Sigtuna på fem dager, mens den samme reisen til lands ville tatt en måned. Frankerne og angelsakserne reiste riktignok oftest til lands, men det var elvene og havene som gjorde det mulig for vikingene å holde kontakten med hverandre, og ga dem de beste mulighetene for rikdom og ekspansjon. Skipene spilte dermed en helt vital rolle i skandinaviske samfunn under vikingtiden. Malerier av vikingskip har blitt funnet verden over, fra Dublin til Istanbul, og avbildninger av skip går igjen på alt fra mynter til smykker og i enorme utskjæringer. Selv barn som var for unge til å legge ut på lange seilaser, var kjent med skip og båter ment for kortere turer. Lekeskip og modellskip har blitt funnet på vikingbosteder både i Skandinavia og ellers i Europa. Vikingene hyllet også store seilere som Bjørn Jernside og broren Hastein, som etter sigende ledet et spektakulært tokt i Middelhavet på midten av 800-tallet.
Men ikke alle skip i vikingtiden var identiske med det stereotypiske «langskipet». Med tiden ble vikingene stadig mer spesialiserte skipsbyggere og skapte farkoster som var spesielt tilpasset bestemte værforhold. Arkeologer har oppdaget en stor variasjon i skipstyper – fra bruksspesifikke krigsskip (lange og smale) til fraktskip (dype og brede), i tillegg til andre typer som kombinerte disse to. To av de mest kjente – og helt klart best bevarte – skipene var trolig av denne kombinerte typen: Osebergskipet (begravd 832) og Gokstadskipet (begravd rundt 910), som begge ble funnet Vestfold. De kunne frakte et stort antall menn, men hadde også betydelig lagringsplass. Var så vikingene plyndrere eller handelsmenn? Oppdagelsen av Oseberg- og Gokstadskipet indikerer at de var begge deler. Men selv om det er mulig å skille mellom skip bygget for krigføring og dem som ble bygget for handel – i hvert fall fra 900-tallet og framover – var det ikke slik at det ene nødvendigvis utelukket det andre. Dette kommer særlig til syne når det gjelder slavehandelen. Angelsaksiske, irske og frankiske kilder avslører et stort antall plyndringstokt hvis mål ikke bare var å sanke skatter, men også å skaffe fanger som kunne byttes mot løsepenger eller selges som slaver. I 821 bortrøvet vikinger «et stort antall kvinner» fra halvøya Howth nord for Dublin og holdt dem i fangenskap. I 871, femti år senere, kom vikinger fra Dublin tilbake fra et plyndringstokt i det britiske kongeriket Strathclyde med «et stort utbytte av anglere, britonere og piktere». De samme vikingene kunne være både pirater og fredelige handelsmenn, alt etter hva situasjonen krevde. Legimiteten til vikingenes oppførsel – eller mangelen på sådan – var trolig delvis avhengig av hva slags perspektiv man hadde, særlig fordi vikingenes aktiviteter ikke bare gjorde at de overskred landegrensene til forskjellige kongeriker, men også grensene for hvordan ulike lover, regler og sosiale skikker ble praktisert. Her finnes det flere likheter med sjøkapteiner som Ralegh og Drake fra Elizabeths tid – romantiske helter i engelskmennenes øyne, og hedenske pirater i spanjolenes øyne. Kinesiske handelsmenn på 1800-tallet var også en gruppe eventyrere som balanserte hårfint mellom det som var lovlig og det som var ulovlig. Deres eminente sjøferdigheter gjorde det mulig å knytte handelskontakter over hele kloden.
Hvis du er på jakt etter bevis på den geografiske utstrekningen av vikingenes maritime innflytelse, finner du det blant annet i de store mengdene av islamske mynter de etterlot seg, samt i funn av hvalbein fra Nordatlanteren og silkefragmenter fra vikingbyer som Dublin og York.
Statussymboler
Vikingskip var imidlertid ikke bare praktiske hjelpemidler til å komme seg rundt på verdenshavene med. For et folk som verdsatte sjøferdigheter – og elsket å vise fram rikdommene sine – var skipet også et viktig symbol på velstand og status. Selv mindre båter krevde en betydelig investering i tid og arbeid. Vikingene hadde enkel og rikelig tilgang til ressursene de trengte for å bygge store skip – ikke bare billig arbeidskraft og store mengder tømmer – men også jern til spiker, ull og lin til seil samt hestehår, skinn og bast til tauverk. Skip ble også dekorert med intrikate utskjæringer eller pyntet med metall, som dette avsnittet i Encomium Emmae Reginae (1041–42) avslører: «Slik var også dekoreringen av skip … for dem som så dem på lang avstand, syntes de [å være] laget av flammer i stedet for av tre … Her strålte gjenskinnet av våpen eller flammen fra hengende skjold. Gull brant på stavnene, og også sølv skinte på skip av forskjellige størrelser.»
Enkelte skip ble berømt kun for utseendet sitt og reflekterte i tillegg eierens rikdom og status. Ormen Lange, med sine 34 rorom, bygget for Olav Tryggvason rett før 1000 e.Kr., ble for eksempel lenge husket som det største skipet som noensinne var bygget. Snorre Sturlason, islendingen som samlet sagaene, skrev rundt 230 år senere at blokkene som skipet hadde blitt bygget på, fortsatt var synlige på hans tid. Under byggingen av skipet var Torberg Skavhogg så misfornøyd med utformingen at han en natt begikk hærverk ved å hakke store biter ut av plankene. Da Olav Tryggvason oppdaget skadene, truet han med å drepe den skyldige. Skavhogg forklarte kongen at han syntes det var blitt gjort en altfor dårlig jobb, og ba om en mulighet til å reparere skipet. Hvis kongen ikke ble fornøyd, skulle Skavhogg frivillig gå døden i møte. Kongen ble til slutt så fornøyd med endringene Skavhogg utførte, at han fikk ansvaret for å fullføre Ormen Lange. Han ble siden en anerkjent skipsbygger.
Enda mer imponerende enn Ormen Lange var langskipet kjent som Roskilde 6. Med sine drøye 37 meter er dette det lengste vikingskipet vi kjenner til. Det ble funnet og gravd ut i 1996–97 (sammen med åtte skip av nyere dato) under en utbygging av Vikingskipsmuseet i Roskilde, pussig nok. Alt over 30 rorom ble ansett som stort i vikingtiden. Med 39 eller 40 var Roskilde 6 eksepsjonelt, og det finnes også bevis på at skipet var dekorert med utskjæringer. Både størrelsen og utsmykningen vitner om en farkost av høy status – kanskje var den bygget for en konge, eller i det minste for den kongelige flåten. Skipet ble bygget rundt 1025 e.Kr., og analyser viser at tømmeret det ble bygget av, mest sannsynlig stammer fra Østfold eller Vestfold. Knut den mektige erobret England i 1016 og hersket over både England og Danmark fram til han døde i 1035. I 1028 erobret han i tillegg Norge. Han sendte rivalen Olav Haraldsson (senere Olav den hellige) i eksil og skapte et Nordsjøisk imperium som ingen har sett maken til verken før eller etter. Kanskje fikk Olav Tryggvason bygget Roskilde 6 i et forsøk på å motstå Knuts ekspansjon? Det kan imidlertid også ha blitt bygget til Knut for å feire at han hadde erobret områdene rundt Oslofjorden, som var fulle av tømmer. De bevarte delene av Roskilde 6 ble satt sammen og vist fram på utstillinger i København, London og Berlin i 2013–15. Det er et fantastisk skue og demonstrerer ikke bare vikingenes unike skipsbyggingsevner, men også hvor viktig havet var i deres fargerike historie.