Bilfrie veier, beinharde klatreetapper og pulsøkende nedstigninger … denne spektakulære sveitsiske rundturen burde gå rett til topps på din liste.
Håret blir stadig våtere inni hjelmen, og jeg kjenner svetteperlene renner nedover nesen min. Hvis jeg ikke tørker dem bort med hånden, drypper de ned på sykkelstyret. Jeg vil gjerne tørke dem bort. Men tar jeg hånden bort fra styret, vil jeg få skjevt press på kjernepunktet mitt, som igjen vil forstyrre pedalrytmen. Og jeg er ikke sikker på om jeg ønsker det. Den første dråpen treffer styret med et splash.
Vi er i Sveits, ved Sustenpasset, og klare for dagens tredje og siste HC–klatreetappe. Jeg skal presentere «oss». Det er Phil, allerede på vei oppover, og irriterende dyktig semiproff triatlet for Team Corley Blue. Så er det Jason, som er racerkjører og også en kommende multisporter på vei opp. Paul er den som tar fantastiske bilder og får nyte turen på oppvarmede seter i en Skoda Superb. Og så er det meg, en helt gjennomsnittlig og dårlig trent aktiv syklist. Det viktigste er at vi alle elsker å sykle, selv om min beundring for sporten har fått seg en knekk akkurat nå.
Vi ankom Sveits i går kveld, kjørende fra Italia, forbi Mendrisio (stedet for VM i 2009) og Lugano (hjemstedet til Cadel Evans, som vant dette VM–et). Vi kjørte i skyggen av høye fjell langs A2 til vi dykket inn i de oransje lysene til den 17 km lange St. Gotthardtunnelen og ble enige om at her skulle vi gjerne ha gjennomført et temporitt.
Siste etappe nærmer seg da vi passerer gjennom Meiringen ved midnatt og setter kursen noen ekstra km til vårt overnattingssted for natten – en svært rustikk hytte i den lille landsbyen Innertkirchen. Sjarmerende og full av karakter, ville nok turistkontoret sagt. Enkel trehytte passer bedre.
Men da vi oppdager de myke madrassene, bryr vi oss ikke lenger om at det bare er ett bad til åtte personer.
Søvnige øyne blir møtt av en klar blå himmel neste morgen, og etter å ha fått syklene ut av det gamle fjøset på motsatt side av veien, fylt flaskene med elektrolytter og skrudd opp Jasons sete med en stikksag, tråkker vi i vei.
Dette er egentlig ikke en tur som krever de helt store navigasjonsferdighetene. Du tar til høyre i Innerkirchen, så rett oppover og over Gimselpasset, deretter til venstre ved Gletsch og opp over Furkapasset. I dalen følger du skiltene til Wassen hvor du tar veien til venstre mot Sustenpasset som tar deg hele veien tilbake til start. Selv Phil, som har en retningssans som et kompass i en magnetfabrikk, og samme forståelse av et kart som en hund som prøver å løse et kryptisk kryssord, tror han skal klare dette.
Men så begynner det …
Det er ikke mye tid til å varme opp støle muskler før asfalten vipper oppover, men heldigvis bare med moderat stigning til å begynne med, og trafikken er barmhjertig. Med sine perfekt plasserte tyrolerhus, kyr med store bjeller, luft så ren at den får Ajax til å lukte som en åpen septiktank, og ikke et betonghus så langt øyet kan se, kan Sveits av og til se ut som et eneste stort filmsett.
Etter noen km er Jason overbevist om at setet hans er for høyt, så i en av de første landsbyene stopper vi og finner fram til en fyr med en utrolig velutstyrt bod. Det tar litt tid å forklare hvorfor vi trenger ei sag til å fikse et stykke eksklusivt karbonfiber, og jeg er fortsatt usikker på om han skjønte det. Men med et skuldertrekk får vi låne saga (noe som egentlig var litt av en tillitserklæring dersom han fortsatt var usikker på vår mentale helse).
Med Jason på litt lavere sete fortsetter vi stigningen. Nederst er der noen tunneler gjennom fjellet, og ved flere av dem er det mulig å sykle gamleveien rundt, noe som er mye morsommere, spesielt når de er delvis brolagte. Idet vi passerer en mintfarget innsjø og ser veien som stadig stiger høyere opp, innser jeg at det kommer til å bli en veldig lang dag.
Et eller annet sted i kantonen Thurgau holder Peter Sagan på å vinne etappe seks, hans fjerde seier i 2012 Tour de Suisse. Rittet går ikke på disse veiene, men gjorde det tidligere, fram til 2011. I 2002 var hele denne ruten etappe fem, og den gikk under navnet «kongen av alle klatreetapper».
I de siste par hårnålssvingene i Grimsel strekker jeg merkelig nok ut hånden for å få litt snø til å kjøle meg ned med, men så snart jeg når toppen, får jeg et akutt behov for noen ekstra lag med klær. Det er en nydelig dag, og utvilsomt sommer, men det er bitende kaldt her oppe i høyden, og med litt regn i kastene kan man forstå hvor ille det må ha vært på dronningetappen i Tour de Suisse i 2007, da alle proffene var halvt ihjelfrosset på slutten.
Falsk morgen
Nedstigningen fra Grimselpasset er skuffende kort, og det føles som en dårlig belønning at akkurat da vi skal ta fart (en stor konvoi med veterantraktorer kommer motsatt vei), kommer vi til et veikryss, og vi må begynne klatringen igjen til dagens høyeste punkt. Det første partiet i Furka er relativt greit, og det er mulig å daffe av gårde i behagelig tempo og samtidig beundre veien som slynger seg i sikksakk oppover. Det er et utstillingsvindu for menneskelig og geologisk prosjektering i perfekt harmoni. Da høydemåleren bikker 2000 meter, virker det som om veien bestemmer at nå trenger vi en dobbel utfordring, og trapper opp stigningen for å redusere oss alle, så selv den mest suverene klatrer må ty til sneglefart.
Der er en iskiosk like ved toppen av Furkas hårnålssvinger, men etter å ha kommet så langt virker det som en skam å ikke sykle helt til topps med en gang, så vi dropper isen og gleder oss til en proteinbar når vi kommer til toppen. Jo da, jeg vet – en skikkelig rock and roll-måte å feire 2429 meter på.
På vei ned igjen sykler vi faktisk gjennom et filmsett, fordi denne siden av Furkapasset ble brukt som scene i Goldfinger, der Bond jakter på Tilly Masterson i sin Aston Martin DB5. Jeg liker å tro at vi gir den gamle Astonen en tøff utfordring da vi tar fart og setter utfor. Phil og Jason er heldigvis to merkelige skapninger: multisportere med gode sykkelkunnskaper.
De første kilometerne på vei ned er litt nervepirrende siden det ikke er noe autovern som beskytter meg mot den bratte fjellsiden på utsiden av veien. Og på høyder som dette er det virkelig bratt utfor. Noen steder er det små steinbautaer, og en nærmere inspeksjon viser at det er en elektrisk ståltråd mellom dem. Ikke beste plassen for uhell, men etter all klatringen er det en fornøyelse å bare la sykkelen rulle.
Med landsbyen Realp i sikte blir veien litt mindre bratt, og siden jeg ikke lenger har særlig framdrift, sørger Jason for stadig større gap mellom oss. Jeg sitter på stangen og hviler haken på styret for å hente ut noen aerodynamiske fordeler, og gapet stabiliseres litt. Så innser jeg at 1) Jeg ser ut som en frosk, klar til å hoppe og 2) risiko versus belønning er ikke spesielt balansert, så jeg setter meg opp, og takk og pris – han gjør det samme.
Dameselskap
Lunsj virker som en god idé, og det er en kafé ved inngangen til landsbyen der vi kan sitte ute i sola og se opp på Furka mens vi spiser, så vi parkerer syklene opp mot veggen og kollapser rundt en rødrutete duk. Vi ser ut til å være de eneste gjestene, bortsett fra en stor gruppe robuste, voksne kvinner som sitter inne og spiller bridge. Lasagnen og kaffen er perfekt. Eieren er selv glad for å fylle opp flaskene våre med det som må være det beste springvannet i verden.
Vi venter på Jason som skal justere setet sitt igjen (ulempen med en testsykkel ment for noen som er litt høyere), før vi setter kursen mot Andermatt. Siden tre av oss for det meste trener rundt Bedfordshire og rundt nordre Buckinghamshire, føles det nesten som å komme hjem. Oppløftet etter pasta og koffein girer vi litt opp siden veien er rett og går parallelt med jernbanelinjen. Hver og en av oss setter nesen i sky i ca. 30 sekunder før vi setter utfor med ryggen foroverbøyd. Vi kan holde 45 km i timen, og snart har vi nesten dekket samme distanse som vi gjorde på formiddagen, noe som er både gledelig og deprimerende på samme tid.
Snart er vi framme i Wassen som er dagens endestopp. Phil er en av mine beste venner, og han har vært så grei å prøve holde litt igjen på de to siste klatreetappene – og best av alt, da han åndsfraværende prøver å trå ved siden av meg. Nå bønnfaller jeg ham om å stikke, og etter å ha forsikret seg om at det er i orden, setter han av gårde. Han er kanskje ikke den kjappeste etter et race, men her oppe har han vinger på pedalene.
En halvtime senere tråkker jeg i vei med min vanlige høydeskrekk, mens svetten drypper ned på stangen. Klatre opp Sustenpasset er 18 kilometer tortur. I Grimsel, som til tross for at det er lenger på en eller annen måte alltid skjuler toppen, kan du leve i håpet om at målet er like rundt hjørnet. Mens her kan du tydelig se Susten strekke seg i det uendelige foran deg. Og her er det bare to hårnålssvinger å sakke ned farten i, og de kommer helt på slutten. I dag er det enda et problem med Sustenpasset: Det er stengt. Fem kilometer fra toppen er det satt opp et stort skilt, og selv med mine begrensde tyskkunnskaper kan jeg forstå den røde ringen med ordet «Verboten». Paul og hans trofaste Skoda Superb kan ikke kjøre lenger, men Jason og jeg (Phil har dratt for lengst) pakker med oss klær, drikke og et GoPro videokamera, som om vi var fjellklatrere som forlater siste camp for å nå toppen.
Vi ser Skodaen forsvinne, og vi fortsetter videre. Veiarbeidere har blokkert veien noen km lenger oppe og ser ganske forvirret på oss som kaver oss i vei opp til dem. Vi får snike oss forbi mens noen steiner løsner fra kanten idet vi passerer. Veien flater endelig ut, og musklene er like lette som sykkelhjulene – for første gang på en og en halv time.
Ved inngangen til den 300 meter lange tunnelen som markerer toppen på Sustenpasset, er det like lytt som i en katedral. De høyeste lydene er av sykkelsko mot asfalt og gradvis minkende hjertefrekvens. Helt uten andre folk enn klatrere og syklister (med unntak av pogo-stick-selgere) på vei mot toppen, er verden stille og luften fortsatt uberørt.
Nedover og nedover
Etter å ha nytt utsikten av spisse snødekte fjell i horisonten i ett minutt eller to, kjører vi videre gjennom den uopplyste tunnelen mot et sterkt hvitt alpint lys på den andre siden. Det er en barriere like før utgangen av tunnelen, så vi må gå av og løfte syklene over før vi kryper gjennom åpningene i rødt og hvitt metall. Det er fortsatt litt våt snø på den andre siden som siver sakte gjennom skosålene da vi går de siste par stegene til tunnelutgangen mot en varmere, mer solfylt verden på vestsiden av fjellet.
Etter bare noen få svinger på veien ned igjen, kjenner jeg at at stigningene var verdt turen. Dette er syklingens nirvana. Så vidt jeg vet, finnes det ikke noe dataspill om landeveissykling, men hvis Sony hadde laget en digital fantasiverden for sykkel, ville den sett ut akkurat som dette. Veien er bred, som nedstigningen fra Grimselpasset, men banen er mer flytende, som deler av Furka.
I nærheten av toppen ser vi en foss som er delt i to, og kombinert med blå himmel og sol som fanger opp dråpene, er det nesten for perfekt og pittoresk til å være sant. Men det er det.
Det er knapt behov for å trå på pedalene. Bare noen halve rotasjoner av og til når ytterste pedal svitsjer mellom høyre og venstre side i hårnålssvingene, og for å unngå kramper. Smeltevann renner av og til over veien og får oss til å rette opp syklene. Dekkene lager tynne, svarte spor når de kommer ut på den andre siden av vannet, som motorsykler som spinner opp bakdekkene sine.
Den ene halvparten av meg er desperat etter å nyte naturen rundt meg og å beundre utsikten som åpenbarer seg på ny for hver sving. Men den andre halvparten vet at jeg må konsentrere meg for å ta svingene så fort og smidig som mulig, kjøre så jevnt jeg kan og ikke sløse med farten.
I starten slynger veien seg fram og tilbake med forutsigbare strekningerer mellom hårnålssvingene, noe som gir anledning til å puste rolig. Men lenger nedover fjellsiden kommer svingene hyppigere, og jeg må hele tiden se forsvinningspunktet og prøve å bedømme alvorlighetsgraden rundt neste sving.
Går det galt, ender jeg opp som Alexander Vinokourov i 2002, med å pleie et stygt hudparti skadet av asfalt.
På ett sted passerer vi de gamle traktorene vi så tidligere i dag, fortsatt kjørende på veien. Det virker som et merkelig valg av feriekjøretøy, men de tenker sikkert det samme om oss.
Hele nedstigningen fra tunnelen til landsbyen tar totalt 40 strålende minutter, og vi bruker akkurat like mye tid på en hel 30 kilometers nedstigning som vi brukte på å kalibrere bremseklossene utenfor fjøset, rett før vi dro. Det er enkelt og greit den beste og mest spektakulære nedstigningen jeg noen gang har syklet. Totalt har hele turen vært på 125 kilometer, med klatreetapper på over 4500 meter, og vi har brukt like under fem og en halv time på aktiv sykling, ifølge alle våre Garminer. Og viktigst av alt, vi slo lett Paul og hans Skoda på returen. Vi oppdaget at han fortsatt befant seg på motorveien mot Zürich, og skuffelsen var stor da vi fant ut at han hadde romnøklene våre i bilen …
