O‘ahu er porten til en amerikansk stat uten like. Turen begynner med en reise i Stillehavets smaker og en sjanse til å prøve surfebølgene rundt hovedstaden Honolulu. Etterpå drar vi videre til naboøyene Kaua‘i, (som kan ta pusten fra hvem som helst), Maui (vi tar en bedagelig kjøretur rundt øya) og Hawai‘i (Den store øya), der naturen er yngst.
Surferne begynner tidlig på stranden i Waikiki. Når de første strimene av lys kan skimtes bak den gamle, utbrente, triangelformede vulkanen Diamond Head, padler noen få, håpefulle en halv kilometer utover for å møte bølgene. I dag er havet rolig, og bølgene her er ingenting i forhold til den skummende berg-og-dal-banen ved den berømte nordkysten av O’ahu – øya som er hjem for to tredjedeler av Hawaiis 1,4 millioner fastboende.
Men Waikiki Beach på Honolulu er surfernes mekka. Det var her Hawaiis konger red på bølgene før i tiden, og denne sporten var en gang en gave fra den lille øya – en gave som nådde nær sagt hele resten av verden. Når Waikiki våkner til en ny dag, får synet alle O’ahus nykommere til å glemme at de er både trøtte og døgnville. De fleste som kommer til denne lille staten midt i Stillehavet, må regne med forstyrret døgnrytme. Fra Honolulu må du krysse nesten 3870 kilometer med åpent hav for å komme til nærmeste storby (San Fransisco). Hawaiis hovedstad er dermed verdens mest isolerte by.
Likevel reiser folk hit fra hele stillehavsområdet, og fra steder enda lenger unna. De som har imponert mest, er kanskje polynesierne, som satte kursen ut i det ukjente om bord i små trekanoer. Men alle folkeslagene som ankom senere, har også bidratt til den fargerike kulturen, som er helt ulik noen av de 49 andre amerikanske statene. Noen ganger kan du se det på arkitekturen: Bussholdeplassene i Honolulu har tak som minner om de japanske shintohelligdommene, og det finnes til og med en kopi av Japans vakreste buddhisttempel, Byodo-in, på den andre siden av fjellene.
Men det er enda lettere å gjenkjenne det isolerte kulturmangfoldet ved hjelp av maten. Ingen andre steder enn Hawaii kan du bestille asiatiske saimin-nudler med oppskåret, amerikansk hermetisk spam-skinke, eller «spam musubi» – den samme skinken med teriyakisaus servert på en seng av sushiris. Fra Portugal kommer masaladaen, en donut uten hull, som ofte inneholder tropisk fyll, som for eksempel kokosnøtt eller ananas. Leonard’s Bakery – litt lenger innover i landet enn Waikiki, men markert med et skilt som er Las Vegas verdig – har servert slike donuts siden1952.
Til tross for denne fargerike bakgrunnen var det mange som følte at den lokale maten ikke ble utnyttet til fulle. I 1991 samlet en gruppe dyktige kokker seg og laget et manifest som de kalte «Hawaii Regional Cuisine». Manifestet hadde som mål å skape et finere motstykke til den hawaiiske hverdagsmaten. Og selv om Hawaii ikke er alene om å ville benytte flere lokale råvarer, er det kanskje ekstra unødvendig å importere så mye mat til disse øyene som har så store muligheter til å drive eget landbruk.
Før de første eventyrerne kom hit fra den den vestlige verden sent på 1700-tallet, var taroplanten Hawaiis viktigste jordbruksprodukt. «Den ble regnet som menneskets eldre bror i den tradisjonelle slektshistorien», sier Liko Hoe, en hawaiisk universitetslærer som har tatt på seg å drive en 110 år gammel poi- forretning.
Poi er en grålilla, mildt sursøt puré, som er en viktig ingrediens i maten under den tradisjonelle festmiddagen luau. Hjerteformede taroblader brukes også som en spiselig innpakning for det strimlede laulau-svinekjøttet. Han serverer disse, og andre gamle, tradisjonelle retter ved den slitte treskranken i Waiahole Poi Factory, et spisested som ligger ved veien i trøtte, landlige omgivelser, på motsatt side av fjellet for Honolulu. De siste ti årene har det vært en økende interesse for gamle matlagingsmetoder. «Et av målene mine er å oppmuntre folk til å dyrke og male sin egen taro», sier han og viser oss teknikken med det gamle brettet sitt av regntre og en støter av vulkansk stein. «Jeg er ikke helt fornøyd ennå, men jeg er på rett vei.»
Tilbake i Chinatowns hovedgate i Honolulu finner vi restauranten «The Pig and the Lady». Eier og kjøkkensjef Andrew Le begynte sin karriere hos en av Hawaiis levende legender innen regional matlaging, Honolulus Chef Mavro. Han tilhører den yngre generasjonen lokale kokker og blander Hawaiis selektive kokekunst med vietnamesiske smaker og teknikker. «Vi vokser opp rundt middagsbordet mens de voksne både ler med oss og irettesetter oss», sier han. «Restaurantens navn er en hyllest til moren min og maten hennes. Hun kalte oss barna for smågrisene sine, og hun er en ekte lady.» Hawaiisk oksebryst dukker opp i Andrews tolkninger av vietnamesiske klassikere som pho-nudler og banh mi-sandwich. O‘ahu taro og frøekte tomater er andre yndlingsingredienser. «Du kan dyrke omtrent hva som helst på disse øyene», sier han. «Hvis du ikke får det til å gro, gjør du noe feil.»
Når det nærmer seg kvelden, samler strandfolket seg på moloen i Waikiki for å nyte solnedgangen. En gratis huladansoppvisning begynner borte ved statuen av surfepioneren Duke Kahanamoku, som alltid er pyntet med friske blomsterkranser. Litt bortenfor mengden kneler en surfer med ansiktet vendt mot havet. Han holder hendene opp foran seg og legger håndflatene mot hverandre mens han sier fram en stille bønn.