Til ære for den store Leonard Nimoy – den originale og beste utgaven av Spock i Star Trek – reiser vi tilbake til 1996 og ser på dette intervjuet.
Det var en gang en mann som tok på seg et par ører og ble en legende. Som Mr. Spock i Star Trek, den vulcanske vitenskapsoffiseren på romskipet Enterprise, ble Leonard Nimoy gjenstand for både kontroverser og begjær. Han ble også et av de mest gjenkjennelige ansiktene på planeten.
På 70-tallet virket det imidlertid lenge som om skuespilleren var fast bestemt på å distansere seg selv fra rollefiguren. Da hans andre selvbiografi ble gitt ut i 1996 med tittelen I Am Spock (Jeg er Spock – en oppfølger til boken I Am Not Spock (Jeg er ikke Spock) fra 1975 – så det ut til at mannen endelig hadde blitt forsonet med vulcaneren.
Til ære for den store mannens bortgang i en alder av 83 ser vi tilbake på et intervju som først ble publisert i fjerde utgave av SFX. Intervjueren var heldig nok til å dele en biltur i en Rolls-Royce med ham, som del av en omfattende promoteringsturné. Nimoy var sliten, men i fin form og klar til å rette opp i misforståelser om den første boka si.
«Jeg prøvde ikke å vende ryggen til Spock», sa han. «Tittelen var ment litt som en spøk, men folk flest leste ikke forbi tittelen og gjorde bare antakelser.» På tide å få orden på sakene …
Så, er du Spock eller er du ikke Spock?
Jeg er, jeg er.
Prater du med Spock i hodet ditt slik du sier at du gjør i boka di?
Jeg gjør det. Virkelig.
Når var sist gang du pratet med ham? Hva sa han?
Denne morgenen. Jeg har faktisk ikke lov til å si hva det var han sa. Han har bedt meg om å slutte med det. Han begynte å bli opprørt over at jeg siterte ham for hele verden. Han sa: «Vi kan fortsette å ha disse samtalene, men vær snill og ikke skriv om dem mer.» Så jeg sa: «OK.»
Så når vi publiserer dette, vil det være de aller siste visdomsordene fra Spock som blir publisert?
Ha, ha. Et eksklusivt intervju. Nei, sannsynligvis ikke. Jeg gjør veldig mange intervjuer …
Så, ødela den første boken din – I Am Not Spock – for egoet hans? Er dette en måte å si unnskyld?
På en måte. Vei, nei. Fordi, som jeg forklarer i denne boka, den første boka var feiltolket. Den handlet aldri om å fornekte Spock. Han var, og vil alltid være, en viktig del av mitt liv. Men mye har skjedd med Spock siden 1975, og jeg har måttet revurdere mitt forhold til ham.
Men det virket lenge som om – da du avslo tilbudet til å bli med i den foreslåtte Star Trek: Fase II-serien og så angivelig ba om at Spock skulle bli drept i Star Trek II – at du ikke egentlig likte å spille figuren i det hele tatt …
Jeg ba virkelig aldri om å bli drept i Star Trek II. Jeg ble spurt om hva jeg følte om at det skjedde, og til slutt ba jeg om å endre manuset, fordi den opprinnelige dødsscenen ikke virket heroisk nok for meg. Det skjedde for raskt, og det hadde ikke noe poeng. Vi gjorde mye arbeid med manuset for å gjøre dødsscenen riktig. Du må også huske at mange var overbevist om at det kom til å bli den siste av filmene på det tidspunktet.
Hvilken periode med Spock er du mest fornøyd med?
Vi var vel på topp rundt midten av første sesong i den opprinnelige TV-serien, og gjennom andre sesong. Tredje sesong var veldig svak generelt sett, men den var spesielt uheldig for Spock. Og han var på sitt beste i tredje og fjerde film også.
Det er de filmene du regisserte …
Jeg er sikker på at det har noe med saken å gjøre.
Den utgaven av Spock som kom tilbake i IV var annerledes …
Ja, i Star Trek IV var han fjernere. Han lette etter seg selv, og han endte opp med å få tilbake en følelse av at han var annerledes. Men ved slutten av filmen, da han sier til sin far: «Fortell moren min at jeg har det bra», så visste han hvor han var; han visste hvor han var på vei.
Hvor mye av livet ditt utgjøres av Star Trek?
Mye. Tidvis, i alle fall. Det har vært perioder hvor Spock og Star Trek har vært dominerende, og andre hvor de har vært i bakgrunnen, men de har alltid vært der.
Er det noe du ikke ville gjort for fansen skyld?
Mye. Jeg har ofte blitt spurt om å dukke opp som Spock utenfor Star Trek, og det er noe jeg har unngått å gjøre. Jeg tror Spock eksisterer innenfor konteksten til filmen eller seriene, og at han kun fungerer innenfor den konteksten. Han er ikke noe du kan leke rundt med, og sette opp på en hest i en parade eller noe. Jeg prøvde det en gang – veldig tidlig – og jeg sa at jeg aldri ville gjøre det igjen. Det var uverdig.
Bekymrer det deg at folk om 200 års tid vil huske deg som Spock, og ikke for noen andre roller?
Nei, ikke i det hele tatt. Det å bli husket er nok. Det ville ikke gjort meg noe.
Hva håper du at de husker om Spock?
At han var interessant. Fascinerende. Verdifull. Annerledes. Forfriskende. Kjekk. Ha, ha!
Du ler, men det var du som endte opp som seriens sexsymbol, heller enn Kirk, som utvilsomt må ha vært det som var planen i utgangspunktet …
Det var bisarr og overraskende – for meg, i alle fall.
Du må være takknemlig overfor Spock for at han hjalp deg til å få jobbe som regissør for filmer.
Helt klart, men jeg følte at jeg var klar for jobben. Min største bekymring var hvordan de andre i besetningen ville reagere, men jeg hadde ikke trengt å bekymre meg.
Det virket som om alle de faste Trek-figurene fikk mer å gjøre i dine filmer …
Ja, det er det jeg har kalt Mission: Impossible-teorien – hver figur har sin funksjon å utspille i historien.
Selv om George Takei fortsatt sier at han gikk glipp av nøkkelscenen sin i Star Trek IV …
Ha, ha! George har brukt mye tid og energi på å fortelle alle at han ble fratatt den scenen. Han var tenkt å møte et lite barn i nåtidens Chicago, og barnet viser seg å være forfaderen hans. Dessverre var ikke barnet medgjørlig den dagen. Jeg syntes synd på George, men det var ikke noe å gjøre med det.
Det kommer fram i Jeg er Spock at du kom godt overens med Nick Meyer, som var med på å skrive Star Trek IV, og som regisserte Trek II og VI.
Ja og nei. Nick er en veldig interessant, kreativ og energisk fyr, og han jobber hardt. Vi kom ganske godt overens da vi laget Star Trek II, som han regisserte. Han gjorde en veldig god omskrivning av manuset, og han ga oss herlig materiale for Star Trek IV. Og han utviklet noen gode ideer for Star Trek VI, hvor jeg var produsent, og hvor jeg personlig ba om ham som regissør. Men vi ble svært uenige om manuset. Jeg var ikke helt tilfreds med det. Det hadde sinne styrker, men jeg følte at det var et annet element som kunne blitt lagt til, og vi ble ikke enige om det. Det er delen hvor McCoy og Kirk blir tatt på innsiden av det klingonske imperiet fordi de er tiltalt for mord. Det var utelukkende ment som et eventyr, som var greit nok, men jeg sa: «La oss avsløre noe om klingonene som vi aldri har visst før.» Vi kunne ha funnet på en utrolig hemmelighet – noe som var et skikkelig «Wow!»-øyeblikk som publikum ville snakket om etterpå – «Så du det hemmelige Klingon-kammeret?» eller noe sånt. Men Nick ble aldri helt med på det der.
Kanskje han er en god regissør, men ikke helt fortrolig med Star Trek-mytologien …
Det var vel noe slikt som foregikk. Men det var noen aspekter ved Star Trek han virkelig hadde et godt grep om. Han klarte bare ikke å ta steget inn i mysteriet – den mystiske, kulturelle siden ved ting.
I Am Spock inneholder relativt lite snakk om bedrag eller kritikk av Shatner …
Alt jeg kan si er at ja, Bill og jeg har våre uenigheter. Men jeg skylder ham også mye. Jeg kunne ikke ha utviklet Spock slik jeg har gjort uten hans unike portrettering av Kirk.
Du kan lese mer i bokasinet Topp 100 TV-serier.
