Profesjonell ørkenrally forbindes kanskje helst med Dakar Rally, men du kommer langt med en Jimny i Sahara også.
Hei hå, hei hå, fra arbeid går vi nå, med spade og … OK, rim er ikke min sterkeste side, og Disneys dverger kom flere tiår før Tuareg Rallye, men teksten danser rundt i hodet på meg og finner til slutt veien ut i form av atonal plystring ispedd andpustne gisp.
Jeg hakker-hakker-hakker-hakker-hakker … Dette er ikke mye moro. Jeg har på meg tre lag med Nomex og HANS-innretningen min skrangler irriterende rundt halsen. Jeg kjenner svetten danne en hinne mellom den blanke skallen min og hjelmforet, og jeg ligger på knærne i ørkenen og prøver desperat å grave sand bort fra bakhjulet på en Suzuki Jimny – som også er liten, dvergaktig og arbeidsom. Men jeg henger i hvert fall ikke og dingler opp ned i sikkerhetsselene. Ti sekunder før jeg strandet, hadde alt ligget an til en salto fra toppen av en sanddyne.
Og når alt kommer til alt – hvis ikke jeg hadde kjørt meg fast, hadde jeg vel egentlig ikke gitt løpet den respekten det fortjener. Dundre inn i den enorme Sahara-ørkenen uten å kjøre deg fast? Da har du ikke dratt på skikkelig …
Tuareg Rallye er som Dakar for deg som ikke har budsjettet til Peugeot eller heter Stéphane Peterhansel. Det er et nådeløst amatørløp. Sju dager med kjøring rundt i Marokko, på veier som er laget for å være utfordrende, med større vekt på kjøring og navigering enn penger og fart. Det ble etablert av en fyr som heter Rainer Autenrieth for 19 år siden. Frem til for to år siden var han brenselcelleingeniør hos Mercedes, men nå kjører han rally på fulltid. Han driver hele opplegget fra bagasjerommet på en gammel VW Transporter. Du trenger ikke rallylisens, hotellene er en utfordring, kameraderiet og drittpraten er fantastisk, du er milevis fra wifi, og jeg garanterer deg et spennende eventyr bare i forsøket på å komme deg frem hit, 555 kilometer fra Marrakech, om natten.
La meg presentere deg for John Cockburn.
Han har fremdeles en vanlig jobb – han kjører store racerbiler for Peugeot i Dakar-rallyet og andre løp. Men også han innså at vanlige folk hadde lyst til å prøve seg på ørkenrally, så for noen år siden begynte han å kjøpe Suzuki Jimny-biler som han monterte rallykomponenter på. Noen av dem fungerte til og med. Vår, som vi kjøpte på eBay, kostet 1400 pund, de brukte setene kostet 180 pund, Old Man Emu-støtdemperne kostet 100 pund per hjul, og det samme gjorde BF Goodrich-dekkene. Buret kom på rundt 700 pund, resten er standard. Totalt kom investeringene på 4500 pund i halvskranglete deler. Tilsvarende omtrent en halv støtdemper på Peterhansels 3008 DKR.
Jeg fikk høre om dette, og likte kontrasten mellom den lille bilen og den digre ørkenen. Og dette er grunnen til at fotograf John Wycherley og jeg befinner oss i Merzouga klokken 01.30, lettet over å ha en romnøkkel som venter på oss. Lettelsen dempes noe av kakerlakkene, det faktum at hotellet er bygget av gjørme og høy og de åpne strømledningene.
Neste morgen går vi til sanddynene bak hotellet, der størstedelen av Johns Maxtraction-team sover i bilene. Smart valg. Det sies at vi er heldige som ikke overnattet på Rose des Sables lenger ned i gaten. En motor svinger forsiktig frem og tilbake fra heisekroken på en lastebil. I dag skal jeg lære, for i morgen skal jeg kjøre fjerde etappe i rallyløpet.
“Du må lære deg å like kamelbæsj”. Dette er tydeligvis første leksjon. Må være et slags ørkenoverlevelsestips. John og jeg ser ut over Sahara fra et utkikkspunkt på toppen av en høy sanddyne. Tegn i sanden har avslørt hvor viktig det er å finne vindretningen. Vi har skygget for øynene og prøvd å skjelne fargenyanser (grått er bra), og funnet ut hvor vanskelig det er å bedømme avstander, vinkler og terreng når du kjører mot solen, i forhold til når du kjører med solen i ryggen. Eller var det omvendt? Uansett, det er vanskelig å kjøre i sand. Kjøring i sand er rett og slett farlig. Og kamelbæsj er vennen din. “Kameler er ikke dumme”, fortsetter John, “de liker ikke å gå i myk sand, så følg bæsjen deres.”
Ferdig med teorien, på tide med litt praksis. ‘Min’ Suzuki Jimny har et par spader på panseret, og i bagasjen er det noen tepper og en dykkertank. Jeg kødder ikke. Jeg trenger pusteapparatet hvis jeg begraver bilen skikkelig dypt, og teppet så jeg skal kunne legge meg nedpå litt etter at jeg har kommet opp til overflaten igjen. Neida. John hevder at det lodne teppet er en bedre løsning for å få løs bilen når den sitter fast enn andre løsninger laget til formålet. Han sier også at å ha med seg en kompressor for å blåse opp hjul er altfor dyrt når en dykkertank på 300 bar gjør samme jobben på null komma niks.
Jeg trener litt på begge deler. Vi har en dings som trekker ut kjernen i ventilen så du kan redusere dekktrykket fra 25 psi til 8 psi i sanddynene. Jeg lærer meg også den marokkanske dekktesten: Smell til siden på dekket og følg med på svaiingen. Bilen beveger på seg som den skal.
Wych og jeg blir klarert for å kjøre ut i ørkenen for å leke oss. Jimnyen er 12 år gammel, har 134 000 kilometer under beltet og ville etter alt å dømme snart ha blitt sendt til den store skraphaugen i bilhimmelen. John regner at en bil holder i tre løp før den er moden for skroting. Det er bekymringsverdig vagt på alle tenkelige måter. Å bevege girspaken er som å røre i suppe, det er ingen kraft. Old Man Emu-støtdemperne er høye, korte og ekstremt ustabile. Men svingradiusen er liten – praktisk når du er i noe så trangt som en ørken.
Jeg legger Merzouga bak meg og setter kursen ut av veisystemet. Og vet du hva? Den første rallybilen min kan greiene sine. Den har en umettelig appetitt for støvete underlag, steinete strekninger, buskas – kort sagt en positiv innstilling til alt den får slengt i fleisen. Bremser du inn i svinger, kommer hekken etter deg, og den korte akselavstanden og myke fjæringen kan brukes til å justere kursen kun med meget små rattbevegelser. Du kan få en skikkelig flyt med den. Så mye moro med 82 HK? Det virker faktisk som om kraft og manøvrerbarhet er ganske bra balansert, hvilket burde fortelle deg det viktigste: Alt over 100 km/t er bekymringsverdig. Men den veier bare 950 kg. Når dekkene har så lite trykk som 8 psi, kjører bilen lett som en fjær over sanddynene.
Jeg har kjørt rally før, så jeg er bekvem med det røffe underlaget, støvet og leiren, men sanden … det er ikke bare det å navigere gjennom den, men selve topografien; de blinde toppene, de dype, myke, uunngåelige søkkene. Det er en labyrint. Nå flyter jeg rundt i et hav av sand, med rallyekvivalenten til armflyteringer.
Heldigvis har jeg en kartleser som kan sakene sine. Hils på mekaniker-Mike, og uten mer om og men hopper vi til begynnelsen av etappen. Storslått landskap, enorme sletter, fjell omgitt av dis, små støvskyer etter konkurrentene i det fjerne. Vi får nedtelling og setter av gårde med hjul som spinner. Tre kilometer ut på det enorme slettelandet sier Mike at jeg må stoppe. Han er ikke sikker på hvor vi er. Eller hvor vi skal. Vi kjører tilbake i en liten sirkel for å få den presise kompassretningen, før vi kjører videre. Skal vedde på at Peterhansel slipper sånt med Jean-Paul Cottret.
Vi er vår egen bibelske lignelse – den blinde som leder den blinde gjennom rallydalen, og det forjettede land er målflagget som befinner seg 200 km unna. Akkurat nå virker det som om uoverkommelig distanse. Vi ser opp, og de andre har spredt seg for alle vinder – det er ikke en eneste støvsky på horisonten. Hvor har det blitt av dem? Vi kjørte ut med ett minutts intervaller. Og nå er det ingen noen steder. Mike får summet seg, og for å være rettferdig: Navigeringen er på samme tid enkel (du har en rutebok og GPS-punkter å kjøre innom) og ekstremt vanskelig (ingen kart, og ofte ingen veier, spor eller tegn til mennesker). Og Marokko er gigantisk og tomt.
Etter dette går det litt i surr. Det var en strekning med lave sanddyner, typen du nesten kan se over. Dette fortsatte en stund, og så fant vi en åpning i fjellene, kjørte opp en stor dal og opp på en ås, og så ned igjen. Vi snudde nesten, men fortsatte, kjørte oss bort, fant veien igjen. Vi klatret opp et pass, kjørte i ring noen ganger, kom over noen motorsyklister som hadde kjørt seg bort, hard leire, bakkebølger, svære steiner, små steiner, svarte steiner, buskas. Vi kjørte i 100 km/t og vi kjørte i 10 km/t. Jeg finner ut at vegetasjon betyr vann, og at vann betyr ujevnt underlag.
Jeg lærer dette på en mindre behagelig måte.
Og så kommer den lange sanddynestrekningen. GPS-sjekkpunktet var bare 3 km unna. Det tok oss tre kvarter og 8 km å finne det, og en god del av tiden gikk med til graving. Hvilket var der vi begynte. Jeg trodde jeg husket sanddynekjøretimene, men mens vi kjørte langs en smal ås, gikk vi gjennom underlaget på den ene siden. Bilen rykket til høyre – mer enn en bil med høyt tyngdepunkt burde – så jeg ga gass og prøvde å kjøre fra skredet. Det gikk bra. Og så kom vi til bunnen, der alt var mykt. Vi satt fast. Etter observasjoner, peking, graving, gåing, sjekking og, til slutt, rygging kom vi oss ut.
Litt senere kommer vi i mål. Dette skjer mye før jeg hadde trodd, og jeg er ikke lettet, jeg er er helt knust. Jeg hadde lyst til å fortsette i flere timer til, for jeg hadde det ekstremt gøy i Tuareg Rallye, med den lille rallybilen min. Jeg aner ikke hvor på resultatlisten vi endte opp til slutt (og det vet jeg fremdeles ikke) men det virker som om vi er nummer to i mål. Jeg bryr meg ikke om resultatet, for det som betyr noe, er å komme seg tilbake til leiren, finne frem en kald øl, henge rundt i støvete kjeledress, med sko fulle av sand og prate og fortelle historier like drøye som sanddynene.
