For dronning og fedreland

I hundre år har den britiske etterretningstjenesten kjempet mot regjeringens fiender i en hemmelig krig, ledet av en hær av spioner …

Fredag 1. oktober 1909 åpnet en mann i tweeddress døren til et anonymt kontor over noen butikker i Victoria Street 64 i Westminster. Fra vinduet ville han sett en butikk som solgte militært utstyr, og travle londonere som hastet gjennom gatene, uvitende om rekken av små hendelser som skulle ødelegge byen deres, landet deres og bli den voldeligste perioden i menneskets historie. Hvis noen hadde spurt, ville mannen i dress sagt at han het Mr. Drew, og at han skulle bruke kontoret han akkurat hadde leid, til å drive sitt eget private detektivbyrå.

Mr. Drews egentlige navn var kaptein Mansfield Smith-Cumming, og selv om han jobbet i detektiv-bransjen, var det ikke som privatetterforsker, men som sjef for den britiske regjeringens nydannede etterretningsbyrå, SSB. Jobben hans var å samle inn mest mulig informasjon om den stadig voksende, tyske militære trusselen. Cumming var en eiendommelig person, som tatt rett ut av et Conan Doyle-mysterium. Tidligere hadde Cumming jobbet som piratjeger, og senere skulle han miste beinet i en bilulykke, der han ifølge ryktene slapp unna med livet i behold fordi han amputerte sitt eget bein. Ikke at ulykken gjorde Cumming mer forsiktig, han hadde faktisk spesialskilter på Rolls Roycen sin for å kunne råkjøre gjennom Londons gater uten å bli stoppet av politiet. Trebeinet han etter hvert begynte å gå med, ble brukt til å teste intetanende, potensielle rekrutter. Under intervjuene pleide han uten forvarsel å hogge seg i beinet med en pennekniv for å se hvordan kandidaten reagerte.

Da første verdenskrig brøt ut, hadde SSB endret navn til MI6 og flyttet inn i mer fornemme lokaler i Whitehall, mindre enn en kilometer fra Overhuset. Likevel var det få av regjeringsmedlemmene som visste at organisasjonen i det hele tatt eksisterte. På messingskiltet som hang på døren til de nye kontorene i Whitehall Court 2, sto det: Rasen, Falcon & Co. Navnet var akkurat kjedelig nok til at ingen la merke til det, og registrert som et import-/eksport-firma. Det var enda en av Cummings avdelinger.

Mens krigen mot keiserens Tyskland herjet, slet MI6. Selv om organisasjonen klarte å etablere et framgangsrikt nettverk av spioner både i det okkuperte Europa og i Russland, virket det helt umulig å få til noe tilsvarende i Tyskland. Det var en svært uheldig start, og ting skulle bare bli verre.

Da freden kom i 1918, hadde store deler av den europeiske hæren raknet, og det som var igjen, sto raskt overfor nye utfordringer. Det britiske imperiet hadde heller ingen immunitet, og i 1919 begynte IRA (Irish Republican Army) å kjempe for Irlands selvstendighet. Cumming fikk ordre om å etablere en gruppe spioner som kunne hjelpe til i kampen mot IRA. Basert på de nettverkene han allerede hadde etablert i Europa under krigen, kalte han den nye styrken «Dublin District Special Branch» (DDSB) og ansatte noen av sine aller best agenter. I Irland skulle de imidlertid møte en verdig motstander.

21. november 1920 startet IRAs avdeling for kontraspionasje en operasjon mot DDSB. I løpet av noen få, blodige timer ble 14 av Cummings agenter drept. De som overlevde, fikk øyeblikkelig beskjed om å trekke seg tilbake. Denne hendelsen er det største nederlaget i britisk etterretningstjenestes historie, men MI6 lærte virkelig leksen sin.

Cumming døde to år senere, bare kort tid før han skulle gå av med pensjon. Men organisasjonen han hadde jobbet så hardt for å etablere, blomstret. I 1926 flyttet MI6 igjen, denne gangen til en bygning rett overfor undergrunnsstasjonen St. James’ Park midt i London. Her vokste byrået raskt, ble stadig mer sofistikert og rekrutterte stadig flere agenter til hemmelige operasjoner utenlands. I løpet av 14 år vokste MI6 til et verdensomspennende nettverk av spioner, et nettverk som skulle spille en nøkkelrolle i den kommende krigen.

MI6 kjemper mot nazistene

1. september 1939 invaderte den tyske hæren Polen og startet dermed andre verdenskrig. I løpet av bare noen måneder hadde nazistene feid gjennom mesteparten av Vest-Europa. I juli 1940 ble Storbritannia, som var beleiret av tyskerne, isolert fra kontinentet og sto dermed alene i sin kamp mot Hitler. Statsminister Winston Churchill skjønte fort at han måtte spille et urent spill dersom han skulle overleve, og han så MI6 som det perfekte våpen i en slik kamp. MI6 slo seg nå sammen med regjeringens forsknings- og informasjonsavdelinger for å danne «Special Operations Executive» (SOE), en organisasjon som ifølge Churchill skulle «sette Europa i brann». Geriljataktikkene SOE tok i bruk: sabotasje, attentat og kontraspionasje, var metoder MI6 hadde erfaring fra i Irland 20 år tidligere, og framgangsmåten viste seg å være like effektiv mot nazistene.

De fleste agentene som ble rekruttert til SOE, var utlendinger som hadde flyktet fra Europas fastland. Disse menneskene hadde språkkunnskaper og en kjennskap til de okkuperte områdene som gjorde dem svært verdifulle for organisasjonen. Siden de alle ønsket å se hjemlandet sitt befridd fra tyskerne, var agentene pålitelige, svært motiverte og villige til å ta store sjanser for landet sitt.

Akkurat som andre MI6-agenter ble SOE-agentene nøye forberedt før et oppdrag. Før de ble sluppet i fallskjerm over det okkuperte Europa, fikk de intensiv kommandotrening i flere måneder, grundig opplæring i selvforsvar og ble utstyrt med forskjellige små våpen som maskinpistoler, dolker eller pistoler med lyddempere. Agentene ble også opplært til å drepe med bare hendene. Sabotasje med eksplosiver sto også på timeplanen sammen med navigasjon, bedrageri og koding av informasjon. I tillegg til å kjempe en særdeles vellykket kamp mot nazistene spilte SOE en avgjørende rolle i etableringen av motstandsgrupper fra Paris til Praha.
Rundt 13 000 SOE- agenter ble sluppet over det okkuperte Europa, men trolig samlet organisasjonen en hær på over en million motstands­soldater i løpet av krigen. Effekten på den tyske hæren var enorm.

Men det var ikke bare utenlands MI6 hjalp Storbritannia med å vinne krigen. Tidlig i 1941 hadde kryptoanalytikere ved Bletchley Park i Buckinghamshire knekket den angivelig uløselige koden til krypteringsmaskinen Enigma. Det var denne maskinen tyskerne brukte til å sende topphemmelige opplysninger. Nå kunne britene avlytte og dechiffrere hver eneste melding Hitler sendte til krigsmaskineriet sitt. Imidlertid hadde MI6 verken soldater eller ressurser til å ta tak i den enorme mengden informasjon de plutselig fikk tilgang til. I februar 1941 ble derfor en delegasjon fra det foreløpig nøytrale USA invitert til Bletchley Park. I løpet av dette møtet avslørte MI6-lederne Storbritannias best bevarte krigshemmelighet til sine amerikanske kolleger, at de hadde knekket Enigma-koden. Ved å dele denne informasjonen håpet de å få USA med i kampen mot Hitler. Det var første gang i historien to nasjoner hadde slått seg sammen og delt hemmelig informasjon, og hendelsen markerte starten på det Churchill senere betegnet som «Det spesielle forholdet» mellom England og USA.

Etter hvert som krigen utspant seg, ble båndet mellom de to landene stadig tettere. USA gikk offisielt inn i krigen i desember 1941, og amerikanske kryptoanalytikere jobbet snart side om side med britene i hyttene på Bletchley. Amerikanerne var ikke bare imponert over britenes oppfinnsomhet, de lot seg også imponere av hvor godt MI6 koordinerte alle de forskjellige avdelingene sine, fra kryptoanalyse til hemmelige operasjoner, fra hovedkvarteret i London. På den tiden hadde ikke USA noen liknende organisasjon. I 1942 ble derfor OSS etablert i New York. Hjernen bak det hele var tidligere oberst for den amerikanske hær og het William Donovan. Han organiserte OSS nesten helt nøyaktig slik Cumming hadde organisert SSB nesten 30 år tidligere.

Fordi Storbritannia hadde gitt USA tilgang til både spionnettverket sitt og de hemmelige lyttestasjonene sine over hele Europa, fortsatte etterretningstjenesten i begge land det nære samarbeidet. Akkurat som SSB en gang hadde blitt til MI6, ble OSS til CIA i 1947. Etter hvert som verden ble kastet inn i Den kalde krigen, ble samarbeidet mellom de to landene enda tettere.

Mennene som forrådte sitt eget land

Den nye æraen skulle imidlertid avdekke en fatal feil i politikken til MI6. Helt siden organisasjonen ble etablert, hadde den i all hovedsak rekruttert spioner fra overklassen for å arbeide innenriks. Det føltes sannsynlig at disse agentene var både pålitelige og lojale mot det britiske etablissementet. Sosial status, skolevalg og omgangskrets ble sett på som tilstrekkelig bevis for deres patriotisme, og det ble ikke gjennomført noen skikkelig bakgrunnssjekk før rekrutteringen fant sted. Denne naiviteten skulle Sovjets egen etterretningstjeneste KGB utnytte på det groveste.

Da Europa sto på randen av krig i 1930-årene, hadde kommunismen spredd seg blant intellektuelle på leting etter en filosofi som kunne hjelpe til med å spre fascismen. KGB hadde fått med seg dette og infiltrert Storbritannias beste universiteter på jakt etter menn som kunne tenke seg å forråde sitt eget land. I 1934 vervet de sin kanskje mest berømte rekrutt, en avgangselev fra Cambridge ved navn Kim Philby.

Som sønn av en velkjent tidligere elev ved Westminster Public School hadde Philby en upåklagelig overklassebakgrunn. KGB ga ham ordre om å arbeide seg oppover i MI6, slik at han kunne gi dem verdifull informasjon. I 1949, rett før Den kalde krigen, ble Philby førstesekretær ved den britiske ambassaden i Washington – en stilling der han hadde tilgang til enorme mengder informasjon om de hemmelige operasjonene mot Sovjet, som var et samarbeid mellom USA og Storbritannia. Snart begynte han å videreformidle denne informasjonen til sine overordnede i Moskva.

I 1951 ble imidlertid Philby tilbakekalt til London. To av de andre ansatte ved ambassaden i Washington, Guy Burgess og Donald Maclean, som også var uteksaminert ved Cambridge og jobbet som sovjetiske spioner, hadde forsvunnet under etterforskningen av en informasjonslekkasje, for senere å dukke opp i Sovjetunionen. MI5 avhørte Philby om saken for å undersøke om han hadde vært «den tredje agenten» i Burgess og Macleans spionring. Selv om det aldri ble funnet noe bevis, og Philby kort tid senere sa opp sin stilling i MI6, opphørte aldri ryktene om hans forræderi. Det britiske etablissementet var likevel så overbevist om at ingen av deres menn jobbet for fienden, at daværende utenriksminister Harold MacMillian forsvarte Philby i Underhuset. Philby fulgte opp med en nøye iscenesatt pressekonferanse i 1955, der han bedyret sin uskyld til offentligheten, noe han fortsatte med mens han jobbet som dobbeltagent de neste ti årene.

I 1965 ble imidlertid bevisene mot Philby for sterke til at de kunne overses, og i frykt for å bli arrestert flyktet han da til Sovjetunionen. Her forventet han å bli tatt imot som en helt, men i stedet ble han møtt med mistenksomhet. De russiske myndighetene ga bokstavelig talt Philby husarrest de neste 20 årene. Philby døde i Moskva i 1988, akkurat da Sovjetunionen begynte å gå i oppløsning, etter å ha drukket seg sakte i hjel.

Av alle rollene innen moderne spionasje var rollen som dobbeltagent helt klart den farligste. Det er kanskje derfor alle forsøkene MI6 gjorde på å infiltrere KGB tidlig i Den kalde krigen, mislyktes. Sent på 1960-tallet fant de omsider en russisk agent som tilsynelatende kunne tenke seg å samarbeide med Vesten. Oleg Gordijevskij var en ung KGB-spion som jobbet i Danmark. Gordijevskij var skuffet over regimet etter at Sovjetunionen hadde invadert Tsjekkoslovakia, sin egen alliert, i 1968 for å hindre regjeringen i å innføre liberaliserende reformer. Nå antydet han at han var forberedt på å jobbe for MI6.

Slik avverget de armageddon

Gordijevskij steg raskt i gradene hos KGB. Snart var han oberst, og i 1982 ble han sendt til London som KGBs sjefsoffiser for etterretningstjenesten i Storbritannia, hvor han hadde ansvar for den sovjetiske innsamlingen av viktig informasjon. Dette var en stilling som gjorde det lettere for ham å kommunisere med kontaktene sine i MI6, som han nå jevnlig fôret med hemmeligstemplet informasjon.

Det høres kanskje søkt ut, men som dobbeltagent for MI6, gis Gordijevskij faktisk æren for å ha reddet verden. Mot slutten av 1983, i skjul for offentligheten, balanserte Europa ytterst på kanten av atomkrig. Siden valget i 1981 hadde USAs haukliknende president, Ronald Reagan, fyrt oppunder Den kalde krigen.

Han refererte til Sovjet som «Det onde imperiet» i utenrikspolitiske taler og snakket om kontroversielle planer om å etablere Strategic Defense Initiative – det såkalte «Star Wars-programmet» som hadde som mål å sende missilsystemer i bane rundt jorda. Ved å stasjonere amerikanske forsvarssystemer i verdensrommet ville USA kunne omgå FNs ABM-avtale, som både Sovjet og USA signerte i 1972 for å redusere den verdensomspennende trusselen om atomkrig.

I 1983 økte Reagan også forsvarets budsjett med 20 prosent, noe som tilsvarte en økning på 44 milliarder dollar på bare ett år. Situasjonen var allerede spent til bristepunktet, og midt i det hele planla NATO en ti dager lang øvelse som fikk navnet Able Archer 83 i november samme år. Øvelsen skulle simulere en konfliktsituasjon som kulminerte i et tenkt angrep med kjernefysiske våpen. Som landets øverstkommanderende var selv den amerikanske presidenten involvert. Vesten tenkte kanskje på Able Archer som et enormt krigsspill, men Kreml syntes den massive oppstillingen av tropper og våpen langs grensen til Sovjetunionen liknet svært på et enormt angrep. Sovjet svarte derfor med å klargjøre sine egne styrker og var på randen av å beordre et forebyggende kjernefysisk angrep. Nå virket en krig helt uunngåelig, og i London fikk Gordijevskij en beskjed fra Moskva, der de informerte ham om det forestående angrepet. Uten å nøle kontaktet han MI6 og fortalte dem hva som var i gjære. Informasjonen ble raskt videreformidlet til CIA, og da amerikanerne forsto at de uten å mene det var i ferd med å sette i gang en krig, tonet de øyeblikkelig ned hele øvelsen og sørget for at president Reagan ikke lenger medvirket. Gordijevskijs mot og raske tankegang hadde avverget et kjernefysisk armageddon, men bare så vidt. Da Berlinmuren falt seks år senere, samtidig som Sovjetunionen ble oppløst, så det ut som om MI6s hemmelige krigføring mot russerne endelig var over. Men i 2006 beviste Russland at FSB (tidligere KGB) var farligere enn noensinne. 1. november ble avhopperen Aleksandr Litvinenko brutalt forgiftet ved et hotell i London, da han fikk servert te som inneholdt radioaktivt polonium-210. Drapet på Litvinenko var imidlertid ikke bare et tilfelle av at den russiske regjeringen ville bli kvitt en kritisk røst. Senere avsløringer viser at Litvinenko egentlig var MI6-agent og samarbeidet med britene om å avsløre den russiske mafiaens infiltrasjon i den russiske regjeringen. Antakelig er attentatet derfor godkjent av staten, sannsynligvis av den russiske presidenten, tidligere oberst i KGB Vladimir Putin.

Slutten på Den kalde krigen har om noe gjort arbeidet til MI6 enda mer komplisert. Oppløsningen av Sovjetunionen skapte et enormt maktvakuum, som er fylt opp av korrupte regjeringer, tvilsomme kriminelle nettverk og politiske og religiøse ekstremister som praktiserer en sofistikert form for terrorisme der de bruker internett til å rekruttere medlemmer og spre hat over hele kloden. Minst 20 land som anses som en trussel mot verdensfreden, angriper Storbritannia aktivt, og dermed er MI6 like viktig i dag som den gangen Cumming først åpnet kontoret sitt på Victoria Street for å holde et øye med keiseren for over hundre år siden.