Følg i kjølvannet av pirater og eventyrere

Fra de skummende bølgene på Stillehavskysten i vest til de blå lagunene på den karibiske kysten i øst – Nicaragua er  Mellom-Amerika på sitt mest fargerike, med sine tropiske øyer og tette jungel, ulmende vulkaner og sagnomsuste kolonibyer.

Nicaragua, oppslag

1. Granada

Vandre på de brede brosteinsbulevardene og finn roen i kirkene i Nicaraguas føniksaktige koloniby.

På 100 córdoba-seddelen (cirka kr 27) figurerer Granadas katedral, det majestetiske byggverket som vokter over landets vakreste by. På baksiden av seddelen finner du et annet berømt symbol på Granada – en hestetrukket vogn med en smilende kusk, som klaprer gjennom byens sjarmerende, knudrete brosteinsgater.

Hesten, vognen og smilet tilhører alle Mauricio Sanchez, som er en del av den lange tradisjonen med Granadas vogn­kusker. En dag kikket Mauricio opp fra en håndfull vekslepenger og fikk se sitt eget barteprydede ansikt smile tilbake til seg. Avbildningen var kopiert fra et fotografi tatt av en turist for noen få år siden.

«Granada er byen nicaraguanerne er mest stolt over», forklarer han. Han har parkert blant laurbærtrærne på det sentrale torvet og speider etter kunder som vil ta en ettermiddagstur. «Det er den eldste byen i Mellom-Amerika, og den har en historie som får alle til å føle seg romantiske. Noen ganger, når jeg har folk baki vognen, skulle jeg ønske den ikke gjorde dem riktig så romantiske!»

Enten Granadas arkitektoniske harmoni beskues til fots eller fra en vogn, framkaller den inderlige reaksjoner –  byen er et forfinet motstykke til de viltvoksende storbyene i Mellom-Amerika.

Vi hopper opp i vognen, og hjulene skramler snart under den andeeggblå fasaden til Iglesia San Francisco og den eggeskallhvite Iglesia de la Merced. Begge kirkene ble opprinnelig bygget på 1400-tallet, ikke så lenge etter at Columbus fikk øye på den nye verden gjennom kikkerten sin.

Inne subber folk opp de knirkende trappene til toppen av klokketårnene for å se på utsikten: villaer med skodder for vinduene, gårdsplasser med rislende fontener, og gamle tobakks-fabrikker i det fjerne. Vognen passerer plasser hvor innbyggere nyter en lunch av kassava og baconsvor, i selskap med statuer av nicaraguanske poeter med spurver sittende på hodet.

Overraskende nok har Granada tilnavnet «Den store sultan» – de spanske kolonistene ville bygge en hyllest til byens navnebror i Den gamle verden, på den andre siden av Atlanteren. Men det som er enda mer overraskende, er at Granada overhodet eksisterer.

I 1665 seilte den walisiske piraten Henry Morgan til Granada på et spesielt eventyrlig raid. Han padlet kanoer oppover Río San Juan om natten og snek seg over Nicaraguasjøen. Han gjorde hva enhver pirat med respekt for seg selv ville gjort da han sto overfor en utsøkt vakker by etter en lang, utmattende og kummerlig reise: Han brente den ned til grunnen. Tre liknende plyndringstokt fulgte, og i 1850-årene  utropte den uortodokse amerikanske eventyreren William Walker seg som president av Nicaragua. Da dette ikke ble særlig godt mottatt, forlot han glørne av byen sammen med et skilt hvor det sto: «Her lå Granada».

Innen Mauricio har lagt ut på sin siste tur, har en varsom bris erstattet den brennende ettermiddagsheten. Mennesker spaserer under smijernslyktestolpene og akasietrærne, langsmed de flassende stukkfasadene til barbersalonger og Granadas nedlagte jernbanestasjon. Her har damplokomotivene stått og rustet ved perrongen i flere tiår. Baseballkamper settes i gang på strendene ved Nicaraguasjøen, og sakte men sikkert forsvinner de siste solstrålene fra de høyeste spirene i byen. Morgan, Walker og flere med dem forsto ikke at Granadas tendens til å bli ødelagt kun kunne måle seg med byens tendens til å gjenoppbygge seg selv – større og vakrere enn før.

Nicaragua, oppslag

2. Ometepe

Sett kursen mot en øy med to ulmende vulkaner, svarte sandstrender og gamle legender i Mellom-Amerikas største innsjø. 

KAPTEIN DONALD JARQUIN står under et bilde av erkeengelen Mikael, hviler hendene på rorpinnen på fergen El Rey del Cocibolca og gransker horisonten bortenfor de stålgrå bølgene. Et sted der ute stiger to fjell opp av vannet, med toppene kronet av tynne skyglorier.

«Ometepe er nesten som et annet land enn resten av Nicaragua», forklarer Donald, som er født på øya, og setter ned farten på båten. «Menneskene er annerledes, landskapet er annerledes – selv vulkanene er annerledes.»

Nicaragua har flere titalls vulkaner, fra skyhøye topper til lave, små lavaklumper. Ingen har imidlertid formet landskapet så vakkert som Concepción og Maderas, to vulkaner som vellet opp av kokende vann for lenge siden og føyde seg sammen til å bli øya Ometepe (som betyr «to fjell»).

Denne tapte verdenen i miniformat har lenge vært et tilfluktssted for dem som ønsker å slippe unna de travle byene langs kysten av innsjøen. I helgene kommer fergelass med nicaraguanere for å gå fotturer til avsidesliggende fosser og padle kajakk i lagunene og i de småsteinete grunnene i innsjøen, med vulkanenes tvillingtopper som kulisse hvor enn de går. Ometepe har virkelig alltid hatt en nesten mystisk makt over den nicaraguanske fantasien. Aztekiske nybyggere fra Mexico trodde de hadde funnet det forjettede land da de fikk se øya – og de fikk rett da de oppdaget at den fruktbare vulkanske jorda ga gode avlinger.

Følger man en sti langs øyas sørkyst, virker Ometepe fremdeles som en Edens hage av oveflod. Hager med mangoer, vannmeloner, chili og bananer gir skygge over stier som bukter seg mellom bungalowene, forbi stablede sekker med kaffebønner og sammenfiltrede trerøtter.

Precolumbianske legender har også blomstret her. Snart når stien fram til Laguna Charco Verde: en liten, smaragd-grønn lagune hvor Concepción speiles i vannflaten. Det sies at vannet skjuler en inngang til underverdenen, voktet av en svømmende heks som driver byttehandel med dødelige sjeler (og som også har en forkjærlighet for å gjøre dem om til jordbruksdyr). Dette er imidlertid ikke den eneste legenden på Ometepe: En annen historie forteller om en liten elv med vann som etter sigende skal utløse et øyeblikkelig kjønnsskifte – men det skremmer ikke kvinnene fra å komme dit for å vaske klær.

Det finnes geologiske farer så vel som mytiske på Ometepe. Det går ikke lenge før stien kommer til et gult skilt hvor det står «Ruta de evacuación». Concepción har regelmessige utbrudd, og regjeringen beordrer til tider øyboerne til å evakuere (selv om de strever med å overbevise en god del av de 30 000 innbyggerne om å dra).

Innen den siste fergen legger til kai, glitrer Nicaraguasjøen i ettermiddagssolskinnet, og de innhyllede tvillingtoppene rødmer i det skrånende lyset. Kajakkpadlerne på Nicaraguasjøen trekker båtene sine opp på de svarte sandstrendene, og vennegjenger drikker rom på de falleferdige barene langs strandpromenaden. Ett etter ett dukker lys fra fjerne landsbyer opp – de blinker som ildfluer i skumringen. For øyeblikket, i det minste, kunne ikke bekymringer om beregnende hekser, vulkansk utslettelse og ufrivillig kjønnsskifte være lenger unna.

3. Río San Juan

Følg rutene til piratene og gullrush-pionerene inn i hjertet av jungelen.

Det er rett før soloppgang på Río San Juan, og jungelen lyder som et orkester som stemmer instrumentene. Det er den slående klapringen til sikadene og den stakkato putringen til en motorbåt, som får refleksjonen av månen på vannet til å bukte seg idet den forsvinner. Det er hylene til brølaper som er usynlige i det høye løvtaket, og de dype bassstøtene til kaimaner som velter seg blant sivene inne ved bredden. Den virkelige maestroen er imidlertid selve elven – den skummer i strykene og får pålehusene på elvebredden til å stønne sørgmodig idet strømmen blir striere.

San Juan er for Nicaragua det Amazonas er for Brasil – en 192 km lang elv som renner østover fra Nicaraguasjøen til kystlagunene ved Det karibiske hav, hvor det siste strekket danner grensen til Costa Rica. Og midtveis langs den ligger Indio Maíz biologiske reservat – et område med uberørt regnskog på mer enn 3885 kvadratkilometer, hvor man i de mer avsidesliggende områdene kan finne ferske fotavtrykk etter jaguarer, ozeloter og pumaer.

Tar man en guidet vandring på de gjørmete stiene i halvlyset en tidlig morgen, virker det som om alt er konstruert på en superlativ skala. Enorme edderkoppspinn klynger seg til tårnhøye mandeltrær, som kan ha vært ungtrær da conquistadorene satte sin fot i Den nye verden for første gang. Bitte små pilgiftfrosker med skinnende rød og gul rygg hopper rundt blant bregnene. Det er en overflod av liv, uansett hvilken retning du ser i: Kapusineraper svinger seg fra slyngplantene og ville orkideer sprenger seg opp gjennom de visne bladene på bakken.
Raslingen i løvverk som beveger på seg antyder at et usett vesen stikker seg vekk fra oppmerksomheten til mennesker som nærmer seg. Bare av og til høres buldringen fra den travle elvetrafikken på San Juan over jungelens skrik.

San Juan er fortsatt en viktig forbindelse mellom Nicaraguas spansktalende vest og den kreolsktalende karibiske kysten – men for lenge siden var dette den eneste ruten inn i Nicaragua. På 1800-tallet– da Den ville vesten fremdeles var vill og Panama var uten kanal – fraktet kanalbåter gullgravere som reiste fra New York til California via Río San Juan under gullrushet. I en fjernere fortid rodde pirater fra Atlanterhavskysten oppstrøms gjennom jungelen for å plyndre Nicaraguas spanske byer.

«Jeg er så vant til elven, jeg hører den ikke lenger», sier Rosa Amelia Herrera, mens hun gynger i gyngestolen og betrakter lastebåtene som glir forbi. Hun er 84 år og en av de eldste innbyggerne i landsbyen El Castillo på elvebredden. Hun har bodd i det samme pålehuset – bygget av hennes mann Cristóbal – siden hun var 22. «Alle barna mine er født over elve­strømmen. Når jeg ikke hører lyden av elven, savner jeg den.»

4. Little Corn Island

Ta deg en lur i en hengekøye, gå på strandjakt langs hvite sandstrender, og legg bort spanskparløren på Nicaraguas fredeligste karibiske øy.

Nicaragua er et land med fascinerende geografi, fra de to enorme innsjøene til kjeden med vulkaner langs ryggraden. Dette betyr at den som studerer et kart, trolig ikke vil legge merke til to prikker på størrelse med punktumer utenfor østkysten: Little Corn Island og Big Corn Island. Når man går ut av flyet på Big Corn lufthavn, med en ankomsthall som ikke er større enn en bussholdeplass, blir det tydelig at dette er et sted som beveger seg i sitt eget tempo.

Språket endrer seg fra hektisk spansk til de langsomme, myke lydene av kreolsk. De kjappe rytmene i latinamerikansk popmusikk byttes ut med reggaens rolige slag på radioen. Og tar man den halvtimes fergeturen fra kaia på Big Corn til kysten av Little Corn, settes farten på livet ned fra «sakte» til siste trinn før «stillestående.» For selv om Little Corn teknisk sett teller som nicaraguansk jord, er dette å regne som en ekte karibisk øy.

«Little Corn er et sted hvor alle sier god morgen og god kveld til hverandre», sier Winston Downs, også kalt Mr. Winnie, borgermester på Little Corn Island (befolkning: 1200, biler: 0), der han søker tilflukt fra en kort regnskur i øyas lille kommunesenter. «Vi trenger ikke veier her, for veier får bare folk til å bevege seg raskere. Hvorfor skulle vi bevege oss raskere her?»

Little Corn Island er bare tre kilometer lang og halvannen kilometer bred, og stiene her bør utforskes i strategisk lav hastighet. Rusler du i hvilken som helst retning, vil du innen 15 minutter komme til en hvit sandstrand. Sanden vil, mest sannsynlig, være overstrødd med drivved og kokosnøttskall, sammenfiltrede garn og strandede fiskebåter som ikke har opplevd skvalpingen fra Det karibiske hav på generasjoner. Svært sannsynlig vil det ligge mennesker i hengekøyene som er hengt opp i palmene.

Midt på øya ligger en baseballbane hvor det gresser hester, med en tribune som – sier noen – er stor nok til at hele befolkningen på Little Corn får plass. I sørenden ligger «Landsbyen», som siden den er den eneste bosetningen på øya, ikke krever formaliteten ved å få et navn. Det er et sted som er bare en anelse mindre fredfullt enn resten av Little Corn: På fredagene spilles det dansemusikk, og om søndagsmorgenene lyder gospel. Klirret fra et biljardspill kan høres fra en strandbar rundt solnedgang, og med ujevne mellomrom kommer en plutselig kakofoni av tromming fra et hus i nærheten.

«Av og til spiller vi trommer i timevis uten stans», sier Jovan Emanuel. Han sitter på verandaen sin og spiller djembe – et instrument laget av mandeltre og stramt geiteskinn, som er vanlig på Nicaraguas karibiske kyst. «Little Corn inspirerer meg. Når jeg berører trommen, føler jeg en slags letthet inni meg, jeg føler meg fullstendig vektløs. Men uansett hvor høyt vi spiller, får vi aldri klager fra naboene.»

5. León

Reis til Nicaraguas opprinnelige hovedstad for å lese deg opp på landets poetiske sjel.

DET ER dagen for utdeling av vitnemål i León, og studentene samler seg utenfor den hvitkalkede fasaden på katedralen. I de kjølige områdene av kirken blander foreldre seg med lærere, overvåket av marmorhelgener og relikvier brakt over Atlanterhavet fra Spania for et halvt årtusen siden. Utenfor pumper høyttalere skrudd opp til seismisk volum ut popmusikk over plasser fulle av folk. Lyden får butikkenes jernskodder til å klapre og truer med å løsne terrakotta-taksteinene over dem.

Som Gudfaren 2, Imperiet slår tilbake og Terminator II – Dommens dag kan en oppfølger gjerne overgå den første – og dette er avgjort tilfellet med den nicaraguanske byen León. León ble grunnlagt i 1524 som landets første hovedstad og ble opprinnelig berømt som en lastenes by i gammeltestamentlig forstand – styrt av tyranner med begjær etter penger som massakrerte urinn­vånerne. Og ganske riktig ble León ødelagt og begravd under aske av et vulkanutbrudd i 1610, i riktig gammeltestamentlig stil.

Leóns «del to» ble flyttet om lag 25 kilometer, og fire århundrer senere lever den et langt hyggeligere liv som en bokengasjert og løssluppen universitetsby. Koloniarkitekturen her er mer falleferdig enn i Granada: De pastellfargede husene er toppet med en sammenfiltret masse av telefonkabler, og gatene er preget av satirisk politisk graffiti. Rundt om i byen kan man se kulehull og bombe­ødeleggelser, som et minne om den nicaraguanske revolusjonen i 1970-årene da Leóns studenter ledet et opprør mot det undertrykkende Somoza-diktaturet. Portretter av revolusjonsmartyrer henger stolt på vegger over hele byen, årlige parader minnes demonstrasjoner hvor studenter ble drept, og det lille Revolusjons­­­­museet hvor de som mistet livet hylles.

Lokalbefolkningen tråkler seg rundt på markeder med frukt og grønnsaker i høye stabler. Om kvelden møtes studentene utenfor katedralen, ved siden av en fontene voktet av fire brølende steinløver. Uansett hvor du går, utgjør fremdeles en kjede med vulkaner (nå heldigvis lenger unna) bakgrunnen for Leóns forvitrende koloniale storslagenhet.

«León er Nicaraguas bokby», sier Alberto Alvarez Oporta Cruz, en bruktbokhandler som selger krøllete bøker på byens torv. Han regner med å få utvidet varelageret sitt, nå som studentene forlater byen. «León er poesiens vugge i vårt land – vi har så mye som inspirerer poeter her.»

Over hele Latin-Amerika har Nicaragua ry som et land av poeter: et sted hvor dyktige forfattere beundres som rocke­stjerner, og hvor alle, fra barneskoleelever til presidenten, skriver egne dikt. I León er det ikke uvanlig å se studenter som håpefullt selger utskrifter av verkene sine til forbipasserende.

Albertos favorittpoet og Leóns mest berømte sønn ligger begravd like ved, under en statue av en mer sørgmodig løve enn den ved katedralen. Rubén Darío beundres som den nicaraguanske Shakespeare: Da han var ti år, hadde han lest hele Don Quixote. Da han døde 49 år gammel, kunne diktene hans deklameres i hele den spansktalende verden. En av byens stolteste eiendommer er hans gamle hjem, som nå er museum. Her finner man bibelen hans og himmelsengen hvor han trakk sitt siste sukk.

Utover kvelden skyter eksamensfestene fart. Gater stenges av, ølflasker sprettes, scener settes opp, flere band spiller musikk, og poeter leser erindringsdikt for et rosende publikum. Festen slutter ikke før morgensola farger himmelen bak vulkanene i øst, og da er det vanskelig å si seg uenig med verselinjene som er risset inn på Rubén Daríos steingrav: «Nicaragua er skapt av livskraft og ære. Nicaragua er skapt for frihet.»

Du kan lese mer i bokasinet Lonely Planet: Drømmereiser 2018.