La oss se nærmere på ettermælet til en av de mest egenartede moderne seriene vi har hatt på TV-skjermen vår.
Det tiåret fra 1900-tallet som endret USA mest, må ha vært 60-tallet. Og ingen TV-serie har skildret disse endringene — både sosiale, kulturelle og politiske — som Matthew Weiners Mad Men. Med sagaen om markedsføringsbyrået på Madison Avenue og dets kreative direktør Don Draper har Weiner og gjengen fortalt en erkeamerikansk historie om det å slå seg opp i verden samtidig som de advarer om farene ved å fremmedgjøre seg selv.
I motsetning til de fleste TV-serier, som definerer rollefigurene sine ut ifra hva de sier til hverandre, har Mad Men i løpet av sju kritikerroste sesonger skilt seg ut ved å rette oppmerksomheten mot det som forblir usagt. Stillheten veier ofte tungt blant dem som lever av å kommunisere. Heldigvis har Weiner og rollebesetningen mye å si om sin fortjent lovpriste serie, idet serien er i ferd med å avslutte med sine sju siste episoder …
Slutten på eventyret
«Det finnes ingen versjon av denne slutten som ikke kommer til å være veldig smertefull for meg», sier Don Draper-skuespiller Jon Hamm mens han sitter med Weiner og andre i besetningen under presseturneen til Television Critics Association in Los Angeles i år. «Hovedsakelig fordi disse folkene har vært en del av mitt kreative liv det siste tiåret. Så det er ganske tøft. Jo da, jeg vil bli lykkelig når alt er ute og jeg slipper å late som om jeg ikke vet hvordan den slutter eller finne opp en eller annen latterlig historie om roboter eller zombier eller noe sånt. Men jeg kommer aldri til å ha noe som dette igjen, og det er kjipt.»
«Vi har hatt 92 timer med denne serien», sier Weiner som – i et trekk som var Sterling Cooper Draper Pryce verdig – klarte å forhandle fram ytterligere tre sesonger med AMC da den opprinnelige kontrakten gikk ut i 2011. «Vi er ferdige, og det er alltid emosjonelt vanskelig å avslutte noe som dette. Jeg er veldig glad for å få dette ut til folk. Man begynner umiddelbart å tenke på begynnelsen, og begynnelsen på forholdene vi har hatt til hverandre, og den gangen vi laget piloten og bare prøvde å forklare at dette var annerledes og nytt. Man begynner å tenke på håpet man hadde. Vi følte alle at vi holdt på med noe bra, men å skulle tro at det ville få denne anerkjennelsen eller vare så lenge … det er nå en komplett greie, og det er fantastisk at AMC og Lionsgate lot oss fortelle denne historien og la den slutte slik vi ønsket, i stedet for å bare finne ut en dag at man plutselig har laget sin siste episode.
«De seks opprinnelige medlemmene av rollebesetningen», legger Weiner til, «de var alle essensielle for historien. Du fikk se dem endre seg over tid. Hvilken serie får gjøre det i sju år? Vi er nå nesten et tiår ut i livet til disse rollefigurene, og det var det som var intensjonen fra begynnelsen av. Og vi har hele tiden prøvd å unngå å repetere oss selv. Det er tre historier per episode, og hver sesong er forskjellig. Hvorvidt publikum ble vant med ideen om at serien ville være forskjellig ved begynnelsen av hver sesong, vet jeg ikke. Serien har ikke egentlig en sjanger. Det er ikke så mye å lene seg på. Det har vært veldig vanskelig.»
«Hver episode er ment å være unik. Det er stort sett ikke så mange pistoler, ikke så mye mord, ikke så mange biljakter. Det hele har vært en utrolig opplevelse. Det kommer til å bli rart å faktisk komme til det punktet hvor alt er slutt.»
Når det gjelder en potensiell spin-off, svarer Weiner: «Disse sju siste episodene er den eneste spin-offen denne serien får.»
Og ganske så riktig, de sju siste episodene av Mad Men skildrer den ultimate versjonen av hver av rollefigurene. Etter å ha skilt seg fra sin andre kone, Megan, er Don Draper tilbake i skjørtejeger-modus, mens den elskverdige kjeltringen Roger Sterling – hans gamle venn og forretningspartner – har fått en fullverdig 70-talls pornobart.
«Vi har latt serien være tro til historien vi har hatt lyst til å fortelle», forklarer Weiner om Mad Mens utvikling. «Ikke mange serier ville latt de to hovedpersonene skille seg, og så holdt det slik. Ikke mange ville skapt et helt nytt byrå, på grunn av kostnaden som kommer med å bygge et nytt sett. Vi har alltid vært tro til historien, og publikum har blitt belønnet for å kjenne til hele historien. Men disse sju siste episodene har bare blitt en egen organisk greie hvor hver eneste episode har vært en slutt for serien. Jeg forventet ikke det, og manusforfatterne forventet ikke det. Det ble bare sånn at: ‘Hei, dette er historien vi kommer til å fortelle når vi avslutter serien.’»
«Det jeg er mest overrasket over», sier Elisabeth Moss, hvis rollefigur Peggy Olson begynte som Don Drapers sekretær og jobbet seg opp og ble firmaets ledende tekstforfatter, «er at hun på mange områder faktisk ikke har endret seg så mye, noe jeg tror gjelder for mange av figurene. Jeg tror at en del av historien vi har fortalt denne sesongen, er at folk forandrer seg, men på mange områder gjør de dessverre ikke det. Jeg tror at Peggy har bevart mange av kvalitetene hun har hatt siden starten, både på godt og vondt.»
Christina Hendricks, hvis rollefigur Joan Harris var sjefssekretær fram til hun ble en fullverdig partner i det utvidede selskapet, sier: «I løpet av årene har jeg blitt overrasket over hvordan vi har klart å ivareta historien om Joan og hennes vei opp i selskapet, og om forholdene på arbeidsplassen og hvordan Matt var i stand til å bringe disse personene inn i livet hennes, bringe deg inn i Joans hverdagsliv. Alle de rollefigurene gjorde forholdene med våre egne figurer rikere.»
«Det blir et nytt lag med intriger når alle sitter sammen og går gjennom replikkene», sier skuespiller John Slattery. «Det er en unik elektrisitet i rommet. Og det er fantastisk å snu en side i manuskriptet. Jeg husker særlig ett manus hvor Don tilstår til Betty et eller annet sted i midten, og skolelæreren er i bilen; og alle glemte at læreren fortsatt var i bilen. Tilståelsen var så komplett og så emosjonell og så etterlengtet at da alle snudde siden, så sa man: ‘Herregud, hun er fortsatt der!’ Det var i sesong fire eller noe. Det er bemerkelsesverdig at de øyeblikkene har vedvart.»
Når det gjelder hvorvidt besetningen er fornøyd med rollefigurenes skjebne i den etterlengtede finalen …
«Jeg har stadig blitt overrasket over ting jeg trolig burde sett komme», sier Moss. «Men jeg ble overrasket på en svært god måte. Jeg er veldig fornøyd.»
«Jeg ble positivt overrasket», sier January Jones, som spiller Don Drapers første kone Betty, «og jeg håper publikum blir overrasket.»
«Jeg ble fornøyd», sier Hendricks. «Jeg kan umulig være særlig glad, siden det er slutten. Men jeg blir fornøyd hver gang jeg får et av manusene.»
«Sannsynligvis på grunn av robotene og romvesenene», ler Jones.
Noe som har vært like viktig som rollegalleriet i Mad Men, har vært tidsperioden serien er satt til. Selv om Weiner, som er kjent for å være perfeksjonist og for å gjøre grundige undersøkelser av 60-tallet, innrømmer han at han er mer humanist enn historiker.
«Jeg kjenner kun tiden jeg lever i», sier serieskaperen. «Så jeg kanaliserer ofte det som er den nasjonale stemningen akkurat nå, siden det er alt jeg kjenner til. Jeg ser etter likheter. En av leksjonene til serien, og for meg også, er at livet ditt er så uavhengig av historien at det er sjelden at den kan forstyrre livet ditt i noe annet enn noen få øyeblikk … Men da vi gjorde 1968 i sesong seks, det var da jeg tenkte: ‘Dette er det folk snakker om når de tenker på denne æraen. Dette er punktet der historien påvirker folks liv hver eneste dag.’ Å se vendepunktet mot slutten av 1968, nederlaget til de revolusjonære impulsene — alle forsøkene på å endre ting, folk som ble myrdet — på et eller annet punkt sier folk: ‘Nå er det nok. Jeg kan ikke gjøre noe med verden. Det er på tide å vende seg innover.’ Det er det jeg følte om slutten av tiåret, og jeg føler at det t som foregår akkurat nå, er at fellesskapet føles så nytteløst på mange måter at folk bare sier: ‘Vet du hva, kanskje jeg bare skal jobbe litt med meg selv …’»
«Det er mange klisjeer som ligger i det», innrømmer Weiner. «Det er ikke grensesprengende på noen måte. Men det er min personlige observasjon, og den er i serien.»
Du kan lese mer i bokasinet Topp 100 TV-serier.
